Utenfor togvinduet farer Bologna og Firenze forbi. Solen står høyt på himmelen over åsene i Toscana, og rødvinen skjenkes i glasset. Vin midt på dagen, spør du? Selvsagt, vi er i Italia. Hva ville vært mer naturlig?

Den italienske ”livskvaliteten” har imidlertid sine åpenbare ulemper. Som i går når vi var i Genova for å se La Roma. Det begynner med den byråkratiske kampen om å få tak i kampbilletter. Fra før hadde allerede togstreik i Milano, samt manglende muligheter for å handle Genoa-billeter på nettet, satt en stopper for å kjøp på forhånd. Siste mulighet var la biglietteria på Piazzale Atleti Azzuri Italia, vis a vis Stadio Luigi Ferraris i Genoa. Liguriaklubben hadde elskverdig skrevet ”åpent 10-15” på sine nettsider med fet tydelig skrift. Undertegnede syntes det var noe tidlig å avslutte billettsalget kl. 15 når kampen først begynte kvart på ni, men fikk bekreftet tidspunktet både av klubb og kjentfolk på forhånd. Derfor var det bare å haste seg gjennom en kjapp skoledag for å hive seg på autostradaen de knappe to timene det tar fra Milano til Genova.

Vel fremme klokken to er det selvfølgelig stengt. Det later heller ikke til at folk vet noe om noe billettsalg. Kanskje er de alle Doriasupportere tenker jeg, men det viser seg at selv ikke Genoa CFCs ansatte har noen anelse. Med listticket-butikkene i sentrum som siste utvei holder vi imidlertid muligheten for pranzo (lunsj) på biglietteriaen åpen. Like før klokken 15 får vi, pluss noen genovesere, rett. Billettfunksjonærene strømmer inn og starter showet. «Selvfølgelig har vi åpent fra kl. 15:00», sier misteren. «Selvsagt», svarer jeg med et snev av ironi.

Like etterpå ringer min gode venn Anders Hornslien meg fra Roma. Han kan fortelle at klubben ikke vil godkjenne det scannede passet mitt til billetten mot AC Milan på lørdag. De krever originalen. For å sette det i perspektiv kan en søke om codice fiscale (italiensk personnummer), tegne internettabbonement og fly med slike kopier, men en kan ikke kjøpe billet i en romasjappe. Med andre ord vil logikken ingen enda ta. Takk for praten.

Det er selvsagt flere grunner til at det er få mennesker på kampene i Italia, men prosessen med å få fatt på billetter opplever jeg som en av de største.

At det ble problemer med parkering, både i sentrum og i nærheten av stadion, er det vel ikke nødvendig å nevne. At vi skulle miste et fra reisefølget i prosessen – vedkommende uten telefon og lommebok – er mer oppsiktsvekkende. Jeg slenger meg på takkekortet til det italienske vegvesenet for alle enveiskjøringene som gjør det umulig enkelte steder å komme tilbake til utgangspunktet. For å gjøre en lang historie kort belaget vi oss på en natt med genovesisk byråkrati og elendighet under kampen. Heldigvis kom noen elskverdige toscanere som arbeidet på en pizzeria oss til unnsetning.

Hva så med kampen? Roma spilte godt og også Genoa-tifosien ble frustrert over det balltrillende laget fra hovedstaden. Cricketklubben viste imidlertid en enorm vilje til å vinne og kjempet til seg seieren i kampens siste minutt. Synd, men dessverre tidløst for Roma. Ekstra skuffende er det imidlertid at det var de erfarne herrene som sviktet ved begge baklengsmålene. Hvorfor Heinze foretrekkes foran Juan kan en jo bare lure på.

Turen hjem ble likevel reddet av at vi var fulltallige igjen. Nå dagen derpå sniker imidlertid den bitre følelsen seg inn på meg. Om en times tid skal likevel alt bli bra. For å sitere Professor Corrado fra Simon Ekerns glimrende bok ”Berlusconis Italia”; Gleden ved en romersk vårkveld kan ingen ta fra oss.

Det gjelder høstkveldene også.

Sempre forza Roma!

«Un Romanista a Milano» skrives av Julius Berg Kaasin, redaktør/visepresident ASRoma.no/Roma Club Norvegia og jusstudent bosatt i Castellanza, utenfor Milano. Følg @il_trequartista på Twitter for jevnlige oppdateringer fra Italia.