Fantastiske SuperMarco

Marco Delvecchio. Hvorfor i alle dager skriver jeg dette innlegget? Hvorfor i alle dager akkurat Marco Delvecchio?

Jo, det har seg slik at hans fremtid på fotballbanen er usikker. Han er nettopp operert, og rehabiliteringen går langsomt, dog fremover. Men hans fremtid er altså usikker. 26. juli skulle Parma i forhandlinger med hans agent om en ny kontrak, det er det siste vi har hørt. Jeg så over laglista til Parma, den var oppdatert med alle de nye spillerne. Marco Delvecchio var ikke der. Marco Delvecchios karriere er kanskje over. Fotballen har mistet nok en helt. Fotballen betyr enda litt mindre for meg. Marco Delvecchio.

1998. Jeg ble forelsket på ny. Gabriel Batistuta, Roberto Baggio og Manuel Rui Costa hadde vunnet mitt hjerte for lengst, Francesco Totti var også på god vei. Men plutselig skulle det skje. På Roma spilte det flere helter. Ikke bare Francesco Totti og hedersmannen Aldair. 1998 var året, da en mørk, langhåret italiener med krøller og hockeysveis av beste sort skulle erobre mitt hjerte, en gang for alle. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke så det før, men han hadde virket som en uforbederlig kløne. Så plutselig. Marco Delvecchio dundret inn mål etter mål. Marco Delvecchio scoret 18 mål på 31 seriekamper for Roma den sesongen. Men Marco Delvecchio kunne score så mange mål han bare ville. Det var ikke derfor Marco Delvecchio vant mitt hjerte.

La oss bare kalle ham Supermarco. Det er det han er kalt. Med rette. Denne Supermarco hadde vært Roma-spiller noen sesonger nå, og mange sesonger til skulle han få. Han holdt en spiller som Vincenzo Montella på benken. Han var favoritten over alle favoritter til både Fabio Capello, Dino Zoff og Roma-fansen. Og min. Marco Delvecchio. Jeg kjenner savnet øker, og jeg kjenner jeg begynner å bli trist.

Hva var det så med Supermarco? Da Roma vant Serie A snakket alle om Francesco Totti og Gabriel Batistuta. Det var tross alt de som gjorde målene. Delvecchio spilte 31 seriekamper den sesongen, og mange lurte egentlig på hvorfor. Hvorfor spilte denne lite målfarlige spilleren, for det var faktisk han var blitt – sine 3 mål denne sesongen, i stedet for Montella? Han var Batisutas spissmakker, han var venstreving, han var venstreback, han var alt. Han var overalt. Han så klønete ut med ballen, men allikevel så elegant. Han løp, jobbet og slet. Han vant alle hodedueller. Han sendte Alessandro Nesta i pølsebua, faktisk har jeg aldri sett en stopper bli rundlurt så til de grader. Han senket Lazio gang på gang, år etter år. Han gav Italia ledelsen i EM-finalen i 2000, han var enorm gjennom hele mesterskapet. Marco Delvecchio var rett og slett en spiller i verdensklasse. Han hadde alt. Derfor ble jeg forelsket i Supermarco. Derfor var han kanskje Romas aller viktigste spiller den sesongen. Han gav Totti og Batistuta fritt spillerom, han dekket for Cafu og Candela når de raste oppover. Han løp. Han gav dem ballen.

Men score mål kunne han ikke lenger. Han var alene med keeper 5 ganger mot Brescia en gang. Hver eneste gang bommet ham. Det var faktisk morsomt å se på. Årene gikk, Supermarco scoret ikke mer, Roma begynte å slite mer og Supermarco mistet etterhvert plassen på laget. Men han forble lojal og han forble elsket. Det sa seg selv. Han hadde scoret 9 mål mot Lazio. Den sorte manken som dekket hans hode. Stilen. Den var så gjennomført. Det var kunst. Det var vakkert. Men han så ut til å være ferdig for Roma. Siste sesongen var han ingenting, en skygge av seg selv. Han var ferdig, og han fikk aldri et verdig avskjed. Han endte opp som benksliter i Brescia, rykket ned og tok turen til Parma. Der fikk han den avskjeden han fortjente.

Marco Delvecchio er ikke født eller oppvokst i Roma. Han startet ikke fotballkarrieren sin der. Men han er Romanista. 100%. 11 sesonger var han der. 11 sesonger i Roma, det skaper et Juventus-hat. I det som ser ut til å bli hans siste sesong som profesjonell kjæledegge og fotballspiller, skulle han være mannen til å gi Juventus sitt første poengtap på altfor lenge. Han scoret mot Juventus. Jeg har aldri i mitt liv vært så glad før. Det var fortjent. Og jeg håper faktisk det er dette som avslutter karrieren hans.

Dette var langt, dette var tåpelig, og jeg tviler på at noen som helst gidder å lese dette. Men jeg mister stadig vekk mine store helter på fotballbanen. Og akkurat som Gabriel Batistuta og Roberto Baggio, så kan ikke Marco Delvecchio erstattes. Han var fantastisk. Og nå, idét jeg avslutter denne tåpelige traaden, er jeg faktisk på gråten. Marco Delvecchio er ferdig som fotballspiller. Supermarco. Den første superhelten på ei fotballbane. Jeg kommer aldri til å glemme ham, og jeg kommer aldri til å tilgi Roma for at de ikke gav ham den avskjeden han fortjente. En hedersmann. Takk for meg.

Publisert på vegne av Sergej Heyerdahl