Farvel, Vincenzino

Det er vanskelig å si adjø til en som har banket inn 83 ligamål for klubben i, til en som bidro til å gi oss klubbens tredje Scudetto, til en som har flydd over matten i jubelrus. Det er vanskelig å si adjø til en som har scoret 8 mål mot Lazio, 4 av dem i samme kamp, til en som var med på å forme dagens Roma, og til en som utallige ganger har utgjort forskjellen mellom tap og seier. Det er forferdelig vanskelig å si adjø til Vincenzo Montella.

Nå skal det riktignok presiseres at han i første omgang bare skal på lån til Fulham ut sesongen. Likevel er det ikke akkurat sannsynlig at vi får se ham i Roma-drakten igjen. Til det er han for dyr i drift. Oddsen er mot Montella, som vanlig. Derfor velger jeg å hylle ham nå, i stedet for til sommeren. Forhåpentligvis tilgis undertegnede for den personlige vendingen dette kommer til å ta. Det er uunngåelig.

Mitt første virkelige møte med Vincenzo Montella, populært kalt «l’Aeroplanino» [det lille flyet], kom i 1999. Anledningen var intet mindre enn årtusenets siste derby, l’ultimo derby del secolo. Det hører til historien at Roma vant 4-1 og at Montella scoret to av målene. Dette er i seg selv et godt grunnlag for å snakke om denne spilleren, men det som virkelig festet seg var et bilde av angrepstrioen side om side. Delvecchio sto i midten med venstrearmen rundt hodet til Totti og høyrearmen rundt hodet til Montella. Bildet illustrerte tre fundamentalt ulike fotballspillere i rørende forbrødring.

Totti var den tekniske begavelsen med et fotballhode helt utenom det vanlige. Delvecchio var Tottis motpol; en sliter med begrenset teknikk, men med fantastisk vilje, energi og arbeidskapasitet. Montella på sin side lignet mest på en kombinasjon av de to, som en teknisk rev med en uvanlig fininnstilt nese for mål, og ikke minst en avslutningsteknikk som sjelden lot seg overgå. Det var også det som kom til å bli et problem for ham. Mellomtingen mellom Delvecchio og Totti gjorde Montella til en diffus aktør på Olimpico.

Montella kom til Roma i 1999 og var ingen billig investering. Til det var han alt for merittert. Da Batistuta kom til klubben i 2000 ble det klart at Montella måtte vike, av flere grunner. Spesielt hans rolle som ’mannen i midten’. Totti var av åpenbare grunner så godt som umulig å vrake, mens Delvecchios defensive bidrag var uunnværlig i Capellos 3412-system. Man kan på mange måter si at Montella aldri maktet å spille seg helt inn i varmen igjen, selv om han alltid har vært til å stole på. Derfor vil mange lure på hvorfor han ble værende i klubben til 2007. Jeg har tvilt, men er uendelig glad for at han ble værende så lenge som han ble.

Vincenzo Montella har for min del blitt synonymt med å være tungen på vektskålen. Han har utallige ganger vært den avgjørende faktoren i jevne kamper, for ikke å si jevne sesonger. Dette har gjort ham til en særdeles viktig brikke for AS Roma. Således også skamfullt undervurdert. For selv om Montella og Capello aldri var gode venner og Montellas spilletid som resultat av dette var begrenset, var Capellos nummer 9 umåtelig viktig for bragden i 2001. Og selv om han til stadighet har blitt avskrevet, har han alltid slått tilbake. Montella bidro aktivt til å sikre seriegullet i 2001 og minst like aktivt til å berge plassen i Serie A i 2005. Uansett hva noen skulle si har Montella vært tungen på vektskålen i flere sesonger, fra seriegull i 2001 til fornyet kontrakt i 2005. Det må ikke glemmes, heller huskes og verdsettes.

Jeg ønsker herved å legge fokuset til de to totalt forskjellige sesongene hvor Montella fremsto som tungen på vektskålen. La oss begynne med 2000/2001. Allerede på forsesongen ble det tydelig at Montella var et klart andrevalg i Capellos øyne. Dette gikk løs på selvtilliten og med dette kom Montellas evige jakt etter tillit og aksept til overflaten. Da Batistuta ble skadet i februar ble Montella kalt inn til innsats og kunne på mange måter ikke gitt et bedre svar enn det han gjorde. 5 mål på 5 kamper var statusen da Batistutas skadeavbrekk var over. Blant supporterne ble ønsket om å se Montella i startelleveren nærmest unisont og ønsket ble ikke mindre da han reddet poeng i tilsynelatende tapte kamper mot Juventus og Milan, i henholdsvis 29. og 32. serierunde. Montella var imidlertid ikke i startelleveren før den aller siste kampen, mot Parma. Det er unødvendig å si hvordan den kampen endte, men det må nevnes at Montella scoret 13 mål den sesongen, til tross for lite spilletid.

Nesten-tragedien anno 2005. For Montellas del var det en gledens dag da Capello tok hatten og dro nordover sommeren 2004. Mange av hans lagkamerater delte denne oppfatningen, men den nye realiteten var brutal da Prandelli trakk seg av personlige årsaker. Rudi Völler maktet ikke å skape et konkurransedyktig lag. Gigi Del Neri delte tyskerens skjebne. Parallelt med trenernes manglende kontroll ble det også en pinlig dårlig sesong for de aller fleste spillerne individuelt. Med noen få unntak. Vincenzo Montella hadde fått fornyet tillit og han sviktet ikke tradisjonene: som vanlig tok han utfordringen på strak arm og scoret mål da Roma, i all ærlighet, ikke fortjente det og aller minst så ut til å kunne gjøre det. Målene var dessuten dypt ferdighetskrevende. Nok en gang var Montella tungen på vektskålen. Denne gangen vil jeg påstå at han reddet plassen for et skakkjørt Roma med sine 21 scoringer.

Det jeg har elsket mer enn noe annet ved Montella er hans genuine personlighet, følelser og tanker. Et godt eksempel på dette er hans tidligere kone Rita. Rita gikk fra anonym til kjendis og tilbake til anonym fra hun møtte det lille flyet til de dessverre skilte lag i 2003. I motsetning til de aller fleste italienske fotballstjerner fant ikke Montella konen sin på en missetilstelning eller gjennom et pompøst, italiensk TV-program. Jeg skal naturligvis ikke påstå at Rita ikke er pen, noe hun selvfølgelig er, men han fant sin kjærlighet under normale omstendigheter og med normale, menneskelige følelser. Bruddet gikk derfor dypt inn på ham. Prestasjonene ble naturligvis også sterkt preget av dette, i likhet med lite spilletid.

Montella er dessuten en av fotballens største eksponenter for en menneskelig kvalitet vi alle beundrer, evnen til takle motgang og komme sterkere ut av det. Dette har han gjort både på og utenfor banen. Etter en rekke vanskelige år krevdes det en legendarisk Roma-spiller for å gjøre ham til fast inventar i startelleveren, så sent som høsten 2004. Likevel har Montella aldri gitt opp. Skader, ekteskapsbrudd og uoverensstemmelser med treneren har såret, men styrket Montella. Han har alltid vært klar til innsats og jeg kan gjenta til det kjedsommelige hvordan han til stadighet har vippet kamper og sesonger i vår favør.

Når man innser at historien om Romas lille fly er i ferd med å avsluttes, farer det en rekke tanker gjennom hodet. Jeg har i løpet av de siste ukene lurt på hvorfor Montella aldri ble prioritert, hvorfor han så alt for sjeldent opplevde å virkelig bli satset på. Han har til alt for stor grad fungert som en sensasjonelt god reserveløsning framfor et sensasjonelt godt førstevalg. Det er de tunge tankene jeg sitter med. Likevel kan ikke forholdet fortsette. Skal man være brutalt ærlig må man innrømme at Montella er for gammel til å satses på og at han er for dyr i drift til å være innhopper. Resten av tankene handler om en endeløs takknemlighet for alt han har gjort for klubben, og vemodigheten som logisk nok sniker seg inn når den ene av bare to spillere fra Scudetto-sesongen forlater klubben.

Jeg sitter uansett tilbake med mange fantastiske minner om Montella. Disse skal jeg bære tett til hjertet. Fra han scoret to mål i sitt første derby, til han bidro til å rappe lo Scudetto fra den lyseblå drakten, til han året etter hamret inn 4 mål i ett og samme derby. Hans profesjonalitet og dedikasjon, hans bragd i 04/05, selv hans 3 mål i år. Alt sammen har bidratt til å forme Roma til det vi ser i dag og alt sammen er jeg endeløst takknemlig for. Sjeldent har jeg følt en så dyptgående respekt og sympati for en spiller vi sier farvel til. Bare Tommasi etterlot seg et lignende tomrom. Derfor er det så forferdelig vanskelig å si farvel til Vincenzino. Jeg ønsker Montella alt godt i London, både på det sportslige og personlige plan. Måtte l’aeroplanino fly høyere enn noen gang! Tusen takk for alt, Vincenzino!