Roma, laget som aldri får ros

«Uskyldige United-supportere ble ofre under det blodige sammenstøtet med italiensk politi under gårsdagens Champions League-oppgjør.» Verdens Gang slår på sin velbrukte, anti-italienske stortromme og er antakelig klar til å lansere et par spennende konspirasjonsteorier utover kvelden. Det faktum at Roma til tider herjet med Manchester United er allerede et glemt kapittel.

Det er mye å si om italiensk tribunekultur; den har enorme plussider og tidvis like store minussider. Man kommer dessverre ikke utenom at vi var vitne til begge deler i går kveld og det råder overhodet ingen tvil om at romerne må ta sin del av skylden for at det (nesten) eskalerte i går. Det er en kjensgjerning at følelsene for engelskmenn ikke akkurat har vært gode siden kampen mot Liverpool i 1984, og det kom dermed ikke som en overraskelse at slikt kom til syne i går.

Sånn, da var det sagt. Jeg innrømmer at laget og supporterne jeg holder så kjært har begått feil – igjen. Det er ikke så vanskelig. Hvorfor er det da så vanskelig for norsk media, allment kjent som engelsk ryggslikker, å erkjenne at fulle engelskmenn på tur også denne gang kan ha spilt en ikke helt uvesentlig rolle i kaoset? Hvorfor er det da komplett umulig for engelske klubber og engelske supportere å innse at de har et visst forbedringspotensiale på sine utflukter?

Det lå i luften allerede da de to lagene ble trukket opp av UEFAs bolle. Alle visste at dette grenset til høyrisiko. Og det skulle bli enda klarere da engelskmennene skulle forhindre bråk, men begynte i helt feil ende. I en ikke så rent liten rapport ramset de opp en rekke steder engelskmenn ikke burde ferdes. Steder de oppfattet som farlige. Jeg ble ikke det minste overrasket da jeg så at Romas borgermester Walter Veltroni reagerte med sinne på denne detaljerte advarselen. Enda mindre overrasket ble jeg da Manchester United selv ikke skjønte at de hadde tråkket feil.

Det har seg nemlig ikke slik at Italia er et U-land og at Roma er slum. Det er i utgangspunktet ikke farlig å ta T-banen i Roma, det er ikke farlig å se seg om på byens mange historiske plasser. Roma er i utgangspunktet ikke farlig for tilreisende supportere. Det begynner derimot å bli farlig når du tropper opp i United-drakt i en tilstand som normalt sett ikke kan betegnes som edruelig og synger sanger som ofte ikke verdsettes slik de blir på den lokale puben i Manchester. Vi hadde kanskje ikke tiltet over slik oppførsel i Norge, men at det skyldes norsk ryggslikkermentalitet til langt større grad enn toleranse, det utelukker jeg ikke.

Manchester United burde ikke nøyet seg med å advare sine supportere, de burde til minst like stor grad oppfordret sine supportere til å styre unna alkohol og prøve å styre unna bråk. Det er ikke særegent for Italia at engelsk supporterkultur ikke verdsettes. Det er snarere helt normalt. Manchester United konstruerte en syndebukk allerede før kampen var i gang og dette likte naturlig nok romerne dårlig.

Jeg ble heller ikke overrasket da jeg besøkte hjemmesidene til de forskjellige norske avisene i dag. Kampen var glemt. Romas særdeles overbevisende festfotball er igjen degradert til en bisetning. Hovedsaken er hvordan Romas tifosi skal ha laget bråk, overlappet av italiensk carabinieris evigvarende blodtørst. Dette har jeg ingen problemer med å tro på. Tvert i mot, jeg vet at Romas tifosi er voldsomme og jeg har opplevd at italiensk carabinieri er i overkant voldelige. Men det ene utelukker ikke det andre. I går var begge parter like dårlige. Romerne provoserte, engelskmennene lot seg provosere og så var det i gang. Så ble det voldsepisoder fra begge parter.

VG kan neglisjere Romas voldsomme kraftanstrengelse i går. Både den som spillerne la ned og den 95% av kampens tilskuere la ned. Jeg er nøyaktig like stolt av Roma som jeg var da Mirko Vucinic tvang ballen inn bak van der Sar. Og mens de konstruerer innfløkte metoder for å skåne engelskmennene fra enhver bit av skyld, må jeg bare spørre hvem disse uskyldige, familiefedrene var.