Et utrendy innlegg i en moteriktig debatt

Jeg er engelsk fotballs forkjemper. Alltid. Uansett.! – Ja, du har rett når du synes dette høres ut som VGs sportsredaksjon blandet med slagordet til den blaa klubben fra Bærum. Mens vi derimot skal legge til side Stabæk med en gang, skal vi nok en gang ta et oppgjør med det vi i Norge kjenner som sportsjournalistikk av godt gammelt merke. Denne gang i forbindelse med den aldri tidligere så moteriktige fotballvold/”fysj en italiener” debatten. Det går sport av det. Det lukter faktisk ny gren i søknaden til OL i 2018. Nok en gang kan man ane lyden av VGs sportsredaksjon hvor de tørre hendene gnisser mot hverandre i en eneste stor omgivelse av kaffegrøt en sen onsdagskveld i Akersgaten. En nordmann knivstukket i Roma. Det buldrer i korridorene, og det kan virke som forsvarets komplette lager av F34 blir fraktet til VG kontorene og fyres opp rundt i gangene. Printeren brenner og Moccamasteren lager mer kaffegrøt enn noen gang før for å holde trette øyne oppe. Naturligvis tar jeg avstand fra vold i forbindelse med fotball. Jeg skal heller ikke prøve å neglisjere det. Det har jeg aldri gjort og vil aldri gjøre. Jeg er fullstendig klar over at en rekke fans av mitt eget lag ikke vil havne i himmelen, og jeg er sikker på at episoder som den på onsdag vil komme igjen. Det er dog ikke ”hva man skal gjøre for å unngå fotballvolddebatten” eller United’s ”voldsprevantive supporterguider” jeg vil ha fokus på her. Det er den forvrengningen norsk media foretar av debatten, særlig så snart et engelsk lag er involvert.

For å ta det fra begynnelsen. Engelsk fotball, den rene, beste, fysiske og hurtige som vi kjenner den fra norsk media. Den har alltid hatt en spesiell plass hos de fleste nordmenn. For andre, et eneste stort mas om 1966 og en ball som aldri var inne. Allikevel, vi forlanger mye av den i mediene, og det får vi. Det vi derimot ikke ber om er å bli ført bak lyset. Det kan virke uskyldig, men irriterende nok, når vi får høre overfokuseringen av ferdighetene til Steven Gerrard og Rio Ferdinand. Eller når TV3 nok en gang velger å vise Man.Utd – Maccabi Haifa istedenfor Real Madrid – Barcelona. Heldigvis har en del av oss nordboere utviklet en slags immunitet mot det såkalte norske fotballeksperter har å si, samt det TV3 måtte velge å sende. Vi har egentlig sluttet å bry oss, og tar det heller med et smil eller en birra. Det er først når vi kommer bort i saker som denne at et rettferdighetens hjerte begynner å vrenge og vil ut. Foreløpig får det klare seg i form av tastetrykk. Vi leser i papirutgaven om hvordan romerske fans og romersk politi alene er skyld i at fotballvolden øser ut i gatene, og derav resultatet; en nordmann knivstukket i Roma. Enhver med noe innsikt i britisk fotballkultur skjønner at dette ikke kan stemme. Man kurerer fortsatt ikke folks opphav, oppførsel og kultur av å bygge flotte stadioner. Så fort man slipper til er det bråk. Vi så det mot Middlesborough i fjor, vi så det i Sevilla i går, og vi så det i Roma på onsdag. Vi så det, allikevel skal noen andre forsøke å fortelle oss noe annet. Situasjoner og hendelser blir vridd og vendt på. Mynter blir til kniver, ”United fans angripes, mens Roma fans beskyttes”, fulle briter blir til ”uskyldige united -supportere” og snøballen fortsetter å rulle nedover sete og avis radene. Et ønske om på å toppe det hele med en subjektiv mening fra vår svenske dommervenn, er faktisk noe av det mest relevante jeg leser. Dette burde si sitt om objektiviteten blant VGs utvalgte. Festfotballen som er blitt presentert i sammenhengende 90 minutter, kommer helt bakerst i boka og vi er i gang med bedåringen og uskyldiggjøringen av ketchupen, bønnene, baconen og eggene. Det legges opp til den velkjente konfliktmodellen, bortsett fra at man legger et så skjevt bilde på det at det hele blir en illusjon.

Vi nordmenn skylder oss selv å få et korrekt bilde av sannheten. Det er greit nok at man har sine subjektive meninger angående fotball og hvor den spilles best. Jeg bryr meg ikke mye om at VG knapt nevner festfotballen Roma presenterte på onsdag, eller var mer opptatt av Materazzis munnbruk enn Italias gulltriumf i sommer. Det er som sagt først når vi begynner å komme virkelig ut på glattisen, som i debatten rundt fotballvolden, en får lyst til å ta frem pennen og skrive en distanse som kan minne om en sugen tremil. Jeg er oppriktig lei av å måtte svare på hvorfor Roma fans ”alltid” lager bråk, og hvorfor ”uskyldige” britiske fans får gjennomgå. Spesielt når jeg vet hvorfor det er enkelte som har denne vrangforestullingen. Gang på gang unnlater man å fortelle sannheten. Nå nok en gang har man dekket over en italiensk bragd. Nok en gang har man dratt teppe fort igjen for en engelsk fadese, både på og utenfor banen. Dessverre er nok ikke dette på vei bort fra vårt angloelskende moderland. Allikevel bør det være i de flestes interesse at sannheten kommer frem, uavhengig av hvor stygg den måtte se ut for den ene eller andre parten.

Venter i spenning på hva som måtte komme som bisetningen til Romas avansement neste tirsdag. Roma Victor!