Den stygge sannheten

Hva i allverden var det som gikk så gale?

Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at Manchester United spilte en utrolig bra kamp. Her er det mer snakk om å treffe på hvert slag – på en allerede liggende motstander.

Jeg vet at fotball-Italia ikke var særlig fornøyd med Roma da de slo Catania 7-0 tidligere i sesongen, men på det tidspunktet var det lett å avfeie det, og heller glede seg over det usaklige resultatet – som supporter i medgang.

Det er naturligvis alltid lettest å være supporter i medgang, noe urovekkende mange er. (Jo, dette er ett lite spark i siden til de utallige fjortissupporterne til samtlige engelske lag) Å være supporter i motgang krever enormt mye mer. Å møte hver kamp med et håp om seier, et håp om bra spill, og et håp om at endelig skal laget ditt komme seg ut av en forferdelig møkkasituasjon. Det koster.

Jeg kan ikke si at Roma har hatt så forferdelig mye dårlige resultater, eller dårlig fotball å by på dette året, men man har vært borti noen sesonger man helst vil glemme. Og hva skjer? Man glemmer dem. Så enkelt. Men: er det det riktige å gjøre?

Denne sesongen har laget i mitt hjerte spillt enormt bra ball – de gangene det har fungert. Og bare da.

Roma har tapt mot lag man ikke burde tape mot denne sesongen, noe som gjør at nivået opp til Inter er intet annet enn et digert gap. Spillestilen til hovedstadslaget er fascinerende, men på samme måte enortm skjør. Det fikk vi vist mot borte mot Reggina, hjemme mot bunnlagene Chievo og Ascoli, hjemme mot Lazio, samt borte mot Empoli. I mange andre kamper har giallorossi spilt bra, men ikke fått den uttellingen man håpet på.

Grunnen til disse tapene er nok mange, men en av hovedgrunnene er at i en slik spillestil, er man til de grader avhengig av at spillertypene som har skreddersydde roller i laget fungerer. Da man ikke har økonomi til å dobble dekningen på samtlige posisjoner, blir laget sårbart ved fraværet til en eller flere av disse. I går så vi tydelige tegne til det.

Manchester United hadde helt klart gjort leksen sin. Målet de scorte på Olimpico var også et bra eksempel på det. De gulrøde er ikke gode og forsvare seg straks det blir strekk i laget, Solskjær får ballen, og legger perfekt over til Rooney, som lurte bort De Rossi (som tydligvis ikke er midtstopper) og satt den i nettet.

I går skjedde omtrent det samme. Med en glød og entusiasme, som jeg etterhvert har blitt vandt til å se Roma spille med, kom engelskmennene gang på gang. Romerene var rett og slett sjanseløse.

På 0-3 prøves det og skape noe framover, men det stopper opp. Det er så tydelig at laget lider av savnet av både Taddei, og ikke minst Perrotta. At Tonetto er ute er heller ikke noe pluss for gårsdagens statister. Med dette utgangspunktet var dynamikken og brodden i romaangrepet fullstendig borte.

At siffrene ble så stygge tror jeg har med å gjøre at laget kollektivt innså at de ikke hadde noe å stille opp med.

Totti prøver å få til det han kan, men pga. raske Unitedoverganger kommer det ikke nok folk opp til å ta i mot de geniale pasningene hans. Mancini får aldri tak i kampen, men prøver. Vucinic ble satt i en utakknemlig rolle, og fikk ikke mye til, etter en periode hvor han har scoret en ett par viktige mål de siste kampene. Wilhelmsson var en katastrofe. Pizarro hadde ingen å spille til. De Rossi løp det han kunne. Cassetti ville så gjerne. Panucci bruker rutinen sin så godt han bare kan. Mexes blir løpende i mellom. Chivu tabber seg ut. Doni kan ikke så mye som å løfte en finger.

Hjemmelaget brukte mye av Romas oppskrift fra første kampen, hvor de angrep fra alle kanter og gjorde forsvaret usikkert. Denne gangen var det romerne som ble offer for usikkerheten – noe de viste å ikke takle. Dette viser at Sir Alex og resten av de uhygieniske britene visste hva de gjorde. Hats off for det.

At den europesike drømmen varte så lenge som den gjorde, var i og for seg imponerende, og det faktum at Lyon ble slått ut er en god grunn til fremdeles å være stolt Romasupporter. Personlig hadde jeg ikke trodd dette da gruppespillet fremdeles var i gang.

Å tape mot et lag som vet hva som kreves på dette nivået er heller ikke noe å henge alt for lenge med hodet over. Grunnlinjen forteller oss at det var et bedre lag, kanskje et flatterende resultat, men dog. Det kan tross alt bare gå en vei etter dette.

Neste sesong må man regne med at Roma blir en enda større trussel på den Europeiske slagmark, og da kommer ikke gladiatorene til å gi seg uten kamp!

Roma locuta, causa finita