Kom september!

Alt i alt har man god grunn til å være fornøyd med utfallet – enten man har relasjoner med relegerte lag eller ikke. Det var de svakeste lagene som måtte ta den tunge veien ned i serie B. Noen av disse lagene ser vi kanskje aldri igjen i toppen. Økonomien blir satt på en knallhard prøve, samtidig som de øverste lagene på nivå to kan være vanskelige å ha med å gjøre. Her satses det utallige euro for å komme seg til flere, og ikke minst en større pot for TV rettigheter.

Chievo har kanskje størst grunn til å være misfornøyd med serie A exiten da dette laget har oppnådd overraskende mye den perioden de var i selskapet. Alt fra gode resultater mot topplag og ikke mist UEFA Cup spill allerede den andre sesongen. Sett over ett har ikke Chievo vært en typisk kasteball som har kjempet med ryggen mot veggen, slik som er symptomatisk for de fleste nye lag.

Tatt i betraktning har Siena kjempet i nedrykksstriden hver sesong siden de kom opp, i motsetning til Chievo, som har seilt trygt i tabellens øvre farvann. Hva er det da som gjør at de flygende eslene går så på trynet?

Det er klart at man alltids kan se på den store spillereksporten Veroneserene har hatt så vel som trenergjennomtrekk, men jeg tror det ligger dypere enn som så.

Lag som konstant er i nedrykksstrid…
Vent litt. Lag som vet på forhånd at denne sesongen ikke blir noen dans på solsikker har kanskje en annen mentalitet enn lag som er mer eller mindre vandt til å cruise inn til midt tabell plasseringen. Denne mentaliteten gjør at de er bedre rystet til å takle resultater som kanskje ikke er å skryte hjem til mamma over. Dette gjør at slike lag, spesielt i de siste serierundene, plukker viktige poeng fra overmodne lag.

At Chievo rykker ned handler først og fremst om dårlige resultater, men det handler og om den innfallsvinkelen de har hatt før sesongen, og ikke minst det faktum at de ikke har virkelighetsjustert sine ambisjoner etter hvert som målene trillet inn bak Sqiuzzi eller Sicignano.

Hva Ascoli og Messina angår er ikke dette akkurat noen stort overraskelse. Å ha tre lag fra Sicilia i serie A er kanskje litt mer enn det er marked for, og det viste seg å være riktig. Messina ble for så vidt reddet av calciopoli i fjor, og var på mange måter nede i praksis.

Ascoli var ett av de nederste lagene i fjor og tok om lag 15 poeng mer enn de gjorde i år. Det var kanskje også ett av de lagene man nærmest forventet skulle rykke ned.

Forskjellen på i år og i fjor med tanke på den lavere halvdel var at i år kom avgjørelsen på slutten. Hele åtte lag var involvert i den siste nedrykksplassen, og mest imponerende av alt var vel Reggina.

Å starte sesongen med 15 minus er passe drøy kost, men sammen med Fiorentina klarte de å gjennomføre sesongen på en imponerende måte. For Reggina sin del er dette mye takket være sitt giftige spisspar anført av Rolando Bianchi, som til slutt endte på 19 fulltreffere.

I toppen er det vel ikke så mye å si. Inter vinner oppskriftsmessig og tar en rekke rekorder, både på seire på rad og antall poeng. Ut i fra luften kan det hende de tok en rekord på antall scorede mål på bortebane, men dette kan undertegnede ikke bekrefte i skrivende øyeblikk.

Hvordan Inter vinner årets serie A er på mange måter imponerende, men jeg kjenner jeg har litt vansker med å ta av meg hatten helt.

For det første er årets utgave av serie A relativt amputeret. For det andre mangler Italias mestvinnende lag som følge av skandalen, og i tillegg er to av de andre potensielle topplagene rammet av poengstraff.

Disse forutsetningene baner vei for at Inter kan ta sin andre scudetto på like mange år.
Ikke siden 60-tallet har Internazionale vert så velsignet med suksess, og heller ikke da vant de to år på rad. Med andre ord; Inter måtte ha god hjelp av omstendighetene for å oppnå de resultatene Massimo Moratti bruker pengene sine for få.

Misforstå meg riktig. Dette er ikke ord dynket i bitterhet fordi Roma ikke klarte ”mer enn” andreplassen. For all del, med de midlene Roma har hatt de siste årene er jeg sett over ett fornøyd med årets sesong. Spenningen i ligaen tok ganske raskt slutt, og kunne kanskje vært litt annerledes dersom kampene i runde 22 ikke hadde blitt utsatt pga. hendelsene under Sicilia-derbyet. Det viste seg til slutt av hovedstadslaget trakk det lengste strået på San Siro-gresset, og ble det første og eneste laget som slo Inter, og utsatt seiersfesten lenge nok til at det ble irriterende for herrene i blåsvart.

Bedre ble det da ”de uovervinnelige” ikke fikk uttelling på Mestalla. Etter 2-2 hjemme var fremmedlegionen nødt å score på et til tider ugjennomtrengelig Valencia-forsvar. Til tross for mange store sjanser, begge veier, vel og merke, blir nok kampen husket aller best for den adrenalinfyllte avslutningen.

Med Inter ute av Champions League virket det som om spillerne vurderte å bli pugilister, og drømmen om tre trofeer tok en skikkelig K.O.

Dette var rett og slett så billedlig at det nesten ikke er til å holde ut.

For Roma sin del, og det er jo dette som er interessant, var det forferdelig synd at man ikke klarte å opprettholde de resultatene man hadde før vinterpausen.

Før den tid var det stort sett 0-3 mot Lazio som var mest fortvilende, i tillegg til 0-1 borte mot Reggina. Dette var før man fikk bekreftet at Reggina kom til å være fullt på høyde med de beste i utlandet denne sesongen. Ellers var det noe frustrerende å tape poeng hjemme mot begge dumpelagene. Det er vel også i kampen mot Ascoli at ”bomber ten” startet en begredelig straffesparkuttelling (langt ord).

Strengt tatt var det nettopp dette som tok luften ut av laget i kampen borte mot Messina. Straffemiss i tillegg til det røde kortet fortalte oss at dette muligens ikke holder helt inn, spesielt siden Inter allerede hadde annonsert sine hensikter resultatmessig.

Uken etter blir kapteinen utvist etter en hektisk batalje i Livorno, hvor han dytter til sin personlige trener Vito Scala. På dette tidspunktet så det ut til at han måtte stå over bortekampen mot Inter uken etter.

Fredag 02/02/07 tok Catania i mot Palermo i noe av det som kommer til å svartmale den forhenværende sesongen, nemlig drapet av Filippo Raciti. Dette fører til at helgens resterende kamper blir stanset, på alle nivåer, og Italia avlyser en treningskamp mot Romania.

Omstendighetene rundt drapet viser seg ikke å være så fotballrelaterte allikevel da politimannen som blir drept er et av hovedvitnene i en sak mot ett sentralt medlem av Catanias ultrás.

Dette fører dog til strengere kontroller ved inngangen til samtlige italienske stadioner, og slutt på kveldskamper. Mange lag som ikke kunne oppfylle kravene stilt av forbundet måtte spille flere kamper for redusert kapasitet eller for tomme tribuner.

Catania måtte også spille noen kamper på nøytrale baner – også her uten tilskuere.

Kampen son skulle spilles den helgen hvor all fotball ble stanset, var naturligvis Inter – Roma. Seriefinalen måtte med dette utsettes, og en av de ledige datoene var første møte mellom nettopp disse i Coppa Italia, onsdag 18. april. Og hvilken kamp det var!

Til tross for at det bare var en matematisk mulighet for at Milanolaget skulle søle bort seriegullet, var dette allikevel det største høydepunktet i serie A. Å slå Inter 3-1 borte smaker alltid godt, men på et tidspunkt hvor det snakkes om 100 poeng og om å gå ubeseiret gjennom sesongen, er dette den ultimate kransen på kaken.

Det at Inters utligningsmål kommer på en feil idømt straffe, er på mange måter med på å oppsummere årets serie A, men at det til slutt er Roma som stikker av med en velfortjent seier viser at fotballen fremdeles kan være rettferdig.

Godt var det og at Marco Cassetti fikk skrevet seg på scoringslisten med ett flott 3-1 mål.

Med å slå Italias beste lag på bortebane, med kraftig overbevisning, viste romerne at Champions League exiten var en uheldig dag på jobben.

At man på forhånd hadde slått ut Lyon, som på forhånd var tippet som en av turneringens beste, var en strålende opplevelse. Og at Roma til tider utspiller Manchester United på Olimpico var også voksen kost, men da returmøtet var over, kan man ikke annet enn å tenke framover.

Jeg mener det ville vært mye vanskeligere å akseptere et nederlag dersom det hadde blitt 1-0 på Old Trafford.

Taper man 7-1 i en kamp som er urovekkende jevn, kan man egentlig ikke gjøre så mye. Dette var altså kvelden hvor alt stemte for vertene, og til tross for at de ikke spilte opp mot sitt optimale, satt i alle fall avslutningene som aldri før.

Innerst inne var man litt glad på Milans vegne da de utklasset britene med 3-0 tre uker etter fadesen til Roma, til tross for at man ikke bør sympatisere med rivaliserende lag. Alt i alt kan man slå seg til ro med at Milan fikk sin etterlengtede hevn etter de tapte ufortjent i 2005.

Avslutningen på sesongen for Roma sin del var så som så, og i realiteten hadde man bare to viktige kamper å spille; mot Inter i Coppa Italia. Etter noen forsmedelige poengtap og tilsynelatende laber innsats og motivasjon, klarte heldigvis de gulrøde å hente seg inn og heve seg til det nivået som krevdes for å slå Inter.

For dem som så den første kampen kom det klart frem at Roma ikke bare slo Inter, men ydmyket dem med sesongens andre tap, denne gang med hele 6-2, og en forrykende start av første omgang.

I returkampen var det i teorien bare å møte opp.

Stort sett har den 80. sesongen til Roma vært som forventet, med unntak av Champions League. At man avanserer fra gruppen er mer eller mindre forventet, men etter man slår Lyon og er videre til de siste 8 er alt mulig.

Egentlig har denne sesongen vært en transportetappe, hvor man bare cashet inn ekstra penger. Dersom Milan, Fiorentina, Lazio og ikke minst Juve hadde spilt som vanlig, uten poengstraffer og relegering, ville årets sesong sett veldig annerledes ut. Heldigvis kommer det store lag med tradisjoner opp i Serie A til neste sesong, hvor vi igjen får to kamper mot den gamle horen, og ikke minst derby della sud mot Comorra mafiaen.

I tillegg starter alle lagene (etter all sannsynlighet) likt, slik at dette blir en forferdelig spennende sesong. Sikkert den mest spennende på lenge. Forventingene er i taket!

Det eneste som er negativt med neste sesong er at den er så langt unna…