I startgropen står fire spente utfordrere. De står side om side for første gang på mange år. Idet startskuddet går, vil de fire følge hverandre gjennom et langt og knallhardt race, og når oppløpsiden nærmer seg, vil kun en av utfordrerne triumfere.

I fjor startet Milan, Fiorentina, Reggina, Lazio og Siena med minuspoeng, samt man hadde alle tittelutfordreres mor, Juventus, i Serie B. Dette var ikke grunnlag for et like spennende og rettferdig scudettokappløp som det er i år.

Alle topplagene starter likt, og alle har handlet smart. Kun små justeringer er gjort, på det som var et mer eller mindre feilfritt fjorår. Man kan tillate seg å si det. Alle de fire fremste lagene i årets utgave av det italienske fotballmesterskapet vant noe; Inter tok en etterlengtet (men betalt) scudetto, Roma fikk endelig Coppa Italia til byen, Milan fikk sin renslige hevn over britene og Juventus avsluttet sitt ”friår” med stil.

Da det sparkes løs kommende helg er jeg sikker på vi kommer til å være vitne til en av de mest spennende utgavene Serie A noen gang har sett. Vi kommer til å se rekordmange underdogs som skal sloss om plassene bak det som jeg velger å kalle de fire store (til tross for at jeg ikke er helt 100% sikker på en av dem).

Lag som Palermo, Udinese, Lazio, Fiorentina og ikke minst Sampdoria vil komme til å kjempe om UEFA cup og det som verre er. Jeg tør med hånden på hjertet si at kanskje bare ett av disse lagene er kapable til å kapre den siste mesterligaplassen dersom Juventus ikke skulle klare det.

Tilbake i toppen har man ikke de aller største endringene i lagene. Dvs. Juventus har kvittet seg med en komplett startellver, bare for å erstatte den med en ny. Det er nettopp dette som gjør at tvilen ikke kommer den forhåndsdømte til gode og som tvinger Juve ut av titteldiskusjonen.

De andre lagene derimot har handlet klokt. Kun få endringer på stabile og fryktelig sterke stammer av lag. Inter har hentet inn stort sett en forsterkning i hvert ledd av en allerede komplett stall. I den blåsvarte delen av Milano har man en verdensstjerne på hver posisjon, noe som forklarer hvorfor de gikk gjennom nesten hele forrige sesong uten tap.

Byrival Milan har på mange måter vært for opptatte med å prate i stedet for å handle, men klarte til slutt å få den unge stjernen Pato fra Internacional til Italia. Jeg er oppmerksom på at overgangsvinduet ikke er stengt og at klubben fremdeles kan finne frem nok en stjerne å slå i bordet med. Tidligere har europas beste klubblag hatt sikte på bla. Ronaldinho, Eto’o og Emerson.

Så var det hovedstaden da. Den nybakte supercupvinneren strutter av selvtillit. Og kanskje ikke uten grunn. Man har slått uovervinnelige Inter i 3 av de 4 siste forsøkene, og for første gang på veldig lenge har man mer eller mindre dobbel dekning i alle posisjoner i Spallettis etterhvert så vellkjente 4-2-3-1.

Det som kanskje er det mest lovende aspektet ved Roma foran denne sesonen er at klubben har handlet tilsynelatende lurt. Ikke de største stjernene, og heller ikke dem som er på utkikk etter ”fortune and fame”, men noe som rett og slett ligner på lagspillere som er villige til å ta i et tak.

Vi står nå på trappene til en sesong som kommer til å inneholde alt en Romasupporter kan tenke seg. Oppgjørene mot Napoli og Juventus igjen, duellene mot Milan og Inter, og ikke minst sammenstøtet mot Laizo. På toppen av det hele møter vi alle disse innenfor de 10 første serierundene. For ikke å snakke om Champions League!

Jeg tror at om drøye ni måneder, når vi rister fra oss Fiat-laget, media-laget og det bortskjemte oljelaget på oppløpsiden, kommer vi til å snakke om vår aller stolteste sesong, og vår aller beste scudetto noensinne!