Dagen før dagen

Det er til tider mange forskjellige ting som engasjerer meg. Uheldigvis glir de aller fleste tingene enten ut i frustrasjon eller så går det over i apati. Det hender jeg tror at jeg har glemt ut hvordan det føltes å være barn. I sær de små gledene.

 

Etter et kvarters sjel-søk, eller selvransakelse (fant ingen god oversettelse for soulsearching) kom jeg ikke bare fram til at jeg mest sannsynlig ikke har sjel i det hele tatt, men også noe som jeg synes er langt viktigere; det som skjer i morgen har ingenting med små gleder å gjøre. Dette er en av de virkelig store!

 

Man snakker lidenskap. Som bare, i mitt tilfelle, kan sammenlignes med kjærligheten til ei jente, en sang eller et minne. Lidenskap som man ønsker å holde skjult, slik at det på mange måter blir som forbudt kjærlighet. En mann på snart 30 skal ikke løpe rundt å gråte av spenning og forventning bare fordi et fotballag i et annet land skal spille mot noen som ikke klarer å plukke opp søppelet sitt.

 

Det blir for dumt.

 

Men slik er det. Følelser er ikke noe man kan kontrollere – uansett hvor mye man ønsker eller vil. De dukker opp, av og til på uegnete tidspunkt, og får deg til å gjøre mang en dum ting. Kanskje ikke dum, da, men i det minste upassende.

 

I skrivende øyeblikk er det nøyaktig ett døgn til ballen sparkes i gang på Olimpico. Nok en sesong hvor forventningene mest sannsynlig vil havarere. Nok en sesong med pinlige poengtap. Nok en sesong hvor vi får bevist at det er de med mest €uro som bestemmer. Eller kanskje ikke? Kanskje dette er sesongen hvis mitt elskede Roma skal få det til? Suksess i Serie A og i Europa?

 

Uansett hva som skjer er i alle fall en ting sikkert. Jeg har samlet opp nok følelser gjennom sommeren, og i morgen skal de endelig få slippe ut!

 

Il tifo é il nostro mestiere’. Forza Roma!