Krise og småstein

 

Krise er ordet som definerer begrepet klisjé i fotballverdenen. Det er også ordet som beskriver en situasjonen som er på smerteterskelen for hva en enhet eller organisasjon kan tåle, Zlatan Ibrahimovics personlighet eller tilstanden på det amerikanske finansmarkedet. Det kan også beskrive situasjonen i Roma om dagen. Sesongåpningen har stort sett vært under enhver kritikk, og samtlige fra ledelse til spillere må tåle at det blir rettet opptil flere pekefingre. I dette innlegget skal jeg forsøke å konkretisere noen av dem. I hovedsak vil dette dreie seg om det som faktisk har foregått etter at sesongoppkjøringen omsider kom i gang. Det at den ikke kom i gang før, har som tidligere diskutert på forumet vært kritikkverdig og uheldig i seg selv.

 

 

Debatten har som sagt allerede rast livlig på forumet gjennom de siste månedene. Det toppet seg nok for de fleste romanisti etter fadesen hjemme mot Inter (For de som ikke allerede har gitt sine synspunkter oppfordres det selvsagt til dette). Selv om det spillemessig var en oppløftende affære mot Chelsea på onsdag, så var det kun Bordeauxs sterke hjemmeseier mot overraskelseslaget Cluj som ble beholdningen i tillegg til Il Capitanos retur.

 

 

Taktikken mot engelskmennene virket vellykket, og i 1. omgang kom vi stort sett seirende ut av midtbaneduellen. Dette tillot Totti å slå sine stikkere av en annen verden. Dessverre er det i kamper som dette vår faste taktikk faktisk fungerer. I kamper hvor vi må ligge bakpå, etablert og kontre, og i kamper hvor vi faktisk har en spiller som kan bekle spissrollen til Spalletti, Francesco Totti. Jeg stiller meg sterkt kritisk til Il Mr. sine disposisjoner så langt denne sesongen, for så vidt også i foregående sesonger. Det virker som når det butter imot, så finnes det ingen alternativ slagplan. Småstein derimot virker å være tingen, og flere romanisti med meg kan sikkert være enig i irritasjonen som kommer snikende av en trener som står tilsynelatende apatisk på sidelinjen. I hvert fall er det slik for en som er vant til en handlekraftig svenske på Nadderud.

 

 

Kritikken min på dette punktet er hovedsakelig forankret i to punkter. Det første har jeg allerede vært så vidt inne på. Det går på hvordan Spalletti setter opp taktikken uavhengig av hvilken motstander vi møter. Samtidig virker han ute av stand til å foreta seg noe når vi blir avslørt. Det er gitt at før eller siden vil motstanderne våre i fellesskap pønske ut hvilken resept som er mest effektiv mot vårt direkte og hurtige angrepsspill. Resepten har i år som tidligere vært å sette høyt press, samt å nekte oss rom på deres halvdel. Sammen med vår udyktighet foran eget mål, er dette slik jeg ser det hovedfaktorene til at vi ligger der vi gjør; nede med minst et brukket ben. Det er faktisk urovekkende for en romanista å være vitne til en tilsynelatende likegyldighet for den faktiske disponeringen. Vi disponerer ikke etter hvilke spillere vi har tilgjengelig, ikke etter hvem vi møter, ikke ut ifra kamputviklingen og heller ikke flere andre ymse momenter som er avgjørende for utfallet av kampene. Det at vi for enhver pris skal kjøre den vante 4-2-3-1 formasjonen med en toveismidtbane og møtende spiss, gjør at en uheldig utkåret hver helg får den utakknemlige oppgaven å erstatte verdens mest verdifulle fotballspiller på topp. Dette opplegget må begrenses, og vil kun virke etter intensjon når vi har spillermaterialet til å spille slik. Det forutsetter Francesco Totti. Når vi er tvunget til å bruke spillere som Vucinic, Baptista eller Okaka på topp, så er dette andre spillertyper som har til felles at de er avhengige av støtte når de plasseres på topp for å score målene og slå de avgjørende pasningene. Alene blir de nettopp det, alene.

 

 

Mitt andre punkt er hvordan en velger å bruke spillerne når en faktisk velger å gå for den vante 4-2-3-1 formasjonen. Jeg retter også en kritisk pekefinger på hvordan en disponerer spillerne ved faste situasjoner. For å ta det første først. Mirko Vucinic alene på topp er i mine øyne en disposisjon som grenser mot grammatisk feil. Vucinic sin styrke er farten, drivet og evnen til å passere motstander når han selv har fått akselerere noen meter på forhånd. Det er sorgen når han plasseres alene på topp, en rolle som er lite tilrettelagt for montegrinerens egenskaper. Det blir for statisk, for tettpakket og for lite flate å bevege seg på for den tidligere Lecceangriperen.

 

 

Julio Baptista faller også mellom to stoler når han plasseres på kanten. Selv følger jeg en del med på spansk Primera Divisìon, i hvert fall nok til å vite at Baptista fungerer best som en offensiv sentral midtbanespiller. Dette er bedre kjent som ”Perrottarollen” i vår sedvanlige formasjon. For de som husker så langt tilbake som Sevillatiden for Baptista, så husker de også at han ble handlet inn som defensiv midtbanespiller, fikk det ikke til, men opplevde en renessanse som offensiv midtbanespiller da alternativene ble få for de mørkerøde fra Sør-Spania. Baptista scoret 50 mål på 81 kamper for Sevilla, inkludert 25 mål den siste sesongen. Hvis en ser på de senere sesonger i Real Madrid og Arsenal hvor Baptista har vært brukt mer vilkårlig, har han ikke hatt på langt nær den suksessen. Det er selvsagt flere faktorer som spiller inn, men det er tankevekkende at en slik kvalitetsspiller ikke blir brukt i sin primærposisjon i stedet for en halvdefinert venstrekant posisjon. Her kommer han aldri kommer til sin rett. Baptista er som farligst når han får komme bakfra i fart, og enten blir spilt igjennom eller får skyte fra distanse.

 

 

Avslutningsvis blir jeg forundret over hvor lite delaktig John Arne Riise er på faste situasjoner, et aspekt av spillet han faktisk mestrer meget bra. Jeg vil se mer av lange innkast, skudd og harde innlegg fra nordmannen, spesielt på faste situasjoner. Jeg er sikker på at vi får mer for pengene vi betalte i sommer om det blir tilfelle. En må presisere at dette ikke er for å kunne rettferdiggjøre kjøpet ovenfor andre anglofile nordmenn, men hva som faktisk er til klubbens beste sett fra et sportslig standpunkt. John Arne Riise er et solid kjøp, og langt ifra den som har gjort seg mest bort så langt denne sesongen.

 

 

Gjennom disse linjene kan det sikkert virke på mange som jeg er for en uforbeholden sparking av Luciano Spalletti. Det er jeg ikke. Jeg tror Spalletti fortsatt er mannen for Roma, mannen som skal få oss ut av krisen. Han må dog komme opp med noe langt mer handlekraftig enn å sparke småstein, og noen grep vi har vært inne på her har vært disponering av taktikk og spillermaterialet. Det rimer bare ikke når mannen med Italias blankeste isse på den ene siden hevder at laget har vært uheldige med skader, når vi på den andre siden nekter å ta momenter som er avgjørende for utfallet av kampen i betraktning. En slik uttalelse vil miste sin legitimitet sett i lys av dette.

 

Avslutningsvis er det bare å rette en anmodning om at tiltak faktisk blir iverksatt, ikke bare på punkter jeg har forsøkt å få på det rene her, men også hva angår spilleres innstilling og ledelsens disponeringer hva angår treningsrutiner, spillerkjøp og krav til sine arbeidstakere. For meg har Roma fremstått som et lag i motgang, som ikke evner å komme opp med noen forandringer når det samme som prøves gang på gang, feiler like mange ganger. Jeg vil se endringer, primært ikke personelle, men om det blir nødvendig er det nødvendig. Jeg har troen på de som styrer på det nåværende tidspunkt, men ikke ubetinget. La oss håpe på en gjenopplivning av sesongen i morgen mot Udinese, slik at den ikke er over sportslig sett før den var i gang.

 

Alè!