Roma – Chelsea 3-1

Roma måtte – som i å holde hodet over vannet, som i å vinne tilbake et snev av tro på il progetto – slå Chelsea tirsdag kveld. Francesco Totti var tilbake for å bære kapteinsbindet og tilføre trygghet i et Roma med 5 strake tap og selvtillit som en femten år gammel jente. Og resten av laget kom tilsynelatende ut av dvalen i takt med Il Capitanos tilstedeværelse. Pang. Mye har blitt sagt om dette Roma-laget i det siste, men det som har gitt oss alle et lite halmstrå av tro var at en god opplevelse skulle kunne snu trenden. For kvaliteten finnes – det viste kveldens oppgjør på Olimpico.

 

Etter en treg start på kampen med en rekke langskudd fra Frank Lampard (noen av dem faktisk relativt skumle), kom Roma inn i kampen. Med en ny midtbanekonstellasjon bestående av De Rossi, Pizarro og Brighi fikk Roma etter hvert balansen inn i laget, samtidig som Tottis urokkelige tro på seg selv og dem rundt ham spredte en uvurderlig spilleglede i laget. 33 minutter var spilt da Totti, som det geniet han er, snappet ballen og påførte Deco et gult kort for en destruktiv felling.

 

Frisparket var i utgangspunktet ikke av den farlige sorten. For dere som ikke så kampen kan dere se for dere et frispark fra 35 meter som Totti med rennefart legger bakkelangs inn til keeper. Dog ikke i kveld. Pizarro – for øvrig fantastisk i kveld – så en umarkert Cicinho på høyreflanken. Cici, som også var fortreffelig i kveld, la et perfekt innlegg til en Christian Panucci som for lengst hadde parkert markøren i boksen. Panucci la ballen utagbart til høyre for hjelmen.

 

Vi forbeholder oss retten til å blåse i å produsere en nøktern kamprapport som tar for seg alt av halvsjanser. Derfor blåser vi i Chelsea. Roma gikk til pause med 1-0 etter en første omgang som like gjerne kunne plassert Roma i underlege og/eller med like skyhøye skuldre som de har hatt for vane denne sesongen. Til forskjell hadde imidlertid Roma medgang i kveld, og en defensiv struktur som ikke tillot annet enn langskudd fra Frank Lampard. Da har man et godt grunnlag for å nedkjempe Englands beste lag.

 

Andre omgang åpnet med et noe snodig utspark fra Doni, den type utspark som i hvilken som helst annen kamp ikke hadde landet hos en mann i burgunder. I kveld var Vucinic på plass, la ned ballen og spilte støtte til Matteo Grintà, som igjen fant Totti. Totti returnerte tjenesten og spilte Brighi fri, i en slik posisjon at han kunne finne Mirko Vucinic. Vucinic bestemte seg for å sende avgårde et skudd fra 25 meter, noe som til en forandring var en meget god avgjørelse. Tre tideler etter lå ballen utagbart bak hjelmen og Roma hadde 2-0. Målet feiret Totti med å dra en Ramelow og stemple en lagkamerat i ryggen. Grintà 

 

Ti minutter senere kom kveldens prestasjon, i den grad det er mulig å toppe langskuddet til Vucinic. Samme mann avslørte Mikel og snappet ballen i det som tilsynelatende kunne starte en farlig kontring, dog ikke en enkeltsmannsprestasjon fra Vucinic. Men jo. Vucinic satte fart og holdt Mikel på avstand før han skar inn og driblet samme mann enda en gang. En noe forkommen Bridge hadde en annen Roma-spiller å markere i boksen og ga derfor Vucinic autostrada mot Cech. En helt urimelig bra Vucinic gjorde ingen feil og la ballen til høyre for Cech, som for sikkerhets skyld gikk feil vei.

 

Resten av kampen fortonet seg på samme vis som tidligere, bare at Roma var noe mer forsiktig enn før. En meget sterk midtbanetreer, i særdeleshet anført av en utrolig sterk Matteo Brighi og en ballsikker Pizarro kvelte det meste av Chelseas forsøk.  Reduseringen kom imidlertid til slutt, snaue kvarteret før slutt, da Terry plukket opp en løs ball fra en offsideposisjon. Annet enn et rødt kort på Deco for å ikke forstå dommerens enkle signal om å ikke ta frisparket før fløytesignalet.

 

De tre siste fløytestøtene signaliserte en milepæl for Roma. Kanskje ikke fordi det betød 3 poeng, men fordi måten det ble gjort på var et symbol på hvordan Roma skal komme ut av krisen. Den mye etterlyste grintà hang over Olimpico i kveld, og man følte endelig en kommunikasjon tilbake til publikum, et publikum som har vært helt eksepsjonelt gjennom krisen. Målene ble ikke feiret med flåsete smil, det ble feiret med en blanding av lettelse, eufori, forakt og hat. Den type blanding Roma trenger for å snu pilen oppover. Og som om ikke det var nok kom endelig Spallettis bortgjemte galning tilbake, han som løp sotto la curva med drakt utenpå dressen. I kveld kom han tilbake i form av en skallet mann i dress oppå en pøl av lykkelige spillere.

 

Kvelden da Romas grintà var tilbake. Det viser statistikken:

 

Og da kan det strengt tatt ikke bli bedre.

 

FORZA ROMA ALÈ!

Bologna neste.