Strofene til Antonello Venditti er kjent for mange, men det som ligger bak er nok ikke like utbredt her i Norge. Takk og lov sier jeg, når en opplever kamper som den på Emirates blant flere hundre rødkledde Gooners på en nitrist pub i Norge. Jeg unner folk fellesskapet, men en får en snikende følelse av noe skjematisk og kunstig, snarere enn virkelig lidenskap. Det er noe anstrengt over det. Det er prestasjonsbasert. Ingen Unico Grande Amore.

 

En uforbeholden unnskyldning til alle Arsenalsupportere som har noe de skulle ha sagt her. Dette handler ikke om dere. Dere er unnskyldt fra å lese videre. Til dere andre, velkommen til en emosjonell suppe. Roma er på mange måter sånn sett suppe.

 

Det er godt å ha noe eget. En får en følelse av å være med på noe eksklusivt. Ikke eksklusivt på den måten en får det i Via dei Condotti. Ikke følelsen som å tre en Brioni rundt armene og kneppe igjen foran. Nei, eksklusiviteten av å være Romanista i et land som Norge, eller i verden for øvrig, handler ikke om penger. Det handler om å tåle motgang og medgang. Den måles i rød-gult.

 

Internazionale Milano, Juventus og AC Milan. Alle har de uttallige trofeer å vise til. Alle har de enorme økonomiske muskler. Gleden de viser ved å kunne delta i den på papiret gjeveste turneringen i Europa, er utelukkende profittorientert. De skal bare komme, se og vinne. Veni Vidi Vici. Jeg skal ikke hevde at profitten er uviktig for oss. Den er uvurderlig for eksistensen av den sportslige satsingen. Likevel er det annerledes. Med Roma er det alltid annerledes.

 

Serie A vil alltid være det gjeveste. Ikke gjeveste i form av å vinne. For meg handler ikke fotball bare om å vinne. Da hadde jeg falt av for ti år siden. Jeg tør våge den påstand at ingen som holder med Roma gjør det fordi de vinner. Da ville de holdt med Inter, Milan og Juve, eller United, Real og Bayern. En holder ikke med Roma bare for å delta heller. Det er opplevelsen. Opplevelsen av å se, høre, føle og skape. På godt og vondt. Vondt når Rizzoli dømmer. Når Ballotelli spiller. Når Moratti snakker. Glede av å tenke på Roma, Roma, Roma som fyller Olimpico neste søndag. Core de ’sta cittá. Det er så mye mer enn å vinne det.

 

De som aldri har hatt still, vil aldri forstå det. De som sparker trenere fordi de ikke vinner finaler på straffer i Russland, vil aldri forstå det. De som opptrer som medias store svarte hull, og som påberoper andre den tvilsomme gleden ved det minse, vil ihvertfall aldri forstå det.

 

Likevel er det jo ikke hver serierunde en får en trang og en lyst til å få forventningene og følelsene i forkant av en kamp ned på papiret. Sånn som nå.

 

Så hvorfor er alt så viktig på onsdag? Kunne vi ikke bare fokusert på kampen mot Udinese i går? Kunne ikke spillerne bare sluttet å kommentere hver eneste nyhet angående Arsenal (som de har hatt for vane å gjøre)? Kunne ikke bare Spalletti brukt Totti, Vucinic og Juan mot zebraene? Naturligvis ikke.

 

Champions League er noe mer enn bare gode fotballkamper. Det handler for all del om en mulighet til å bedre økonomien, men viktigst for meg er det blir det å vise oss frem, føle stoltheten. Vise frem laget. Vise frem klubben. Det kan bringe stolthet til sinnet det. Uavhengig av resultat.

 

Det blir som vise frem din flotte kjæreste ved en festlig anledning. Hun trenger ikke være ny heller. Hun kan være fæl rent resultatmessig for den saks skyld, slik som tirsdag for to uker siden. Poenget ligger der likevel. Viser du hun frem hver helg, vinne hver helg, vil både du og andre kunne gå lei. Viser du hun frem en gang i blant, vinner du en gang i blant, da blir det annerledes. Følelser blir sterke, når de ikke får utløp for ofte. Jeg skal garantere at ingen vinner fotballkamper som Roma. Ingen feirer trofeer som Roma. Ingen taper som Roma. Unico Grande Amore.

 

For meg handler dette om å kunne stå for noe, brenne for noe, føle noe, vise det frem. Ikke kjøre langs E18 og være mainstream. Aldri vise frem noe. At 200 rødkledde lirer av seg italiener ditt, italiener datt i to timer på en pub tar jeg ikke så tungt. De går glipp av noe. Jeg tror faktisk de er litt misunnelige. Ditto var de misunnelige sommeren 2006 og. Med god grunn. Da gikk de også glipp av noe.

 

Penger og nybygde stadioner kommer til kort mot følelser og entusiasme. Det som bygges for milliarder av kroner, kan aldri bli så stort som det som bygges inne i hver enkelt gulrød Bella Figura for ingenting. Business kommer til kort mot religion. Penger kommer til kort mot lidenskap. Kjernen i fotball for meg blir nettopp dette. Mange kommer aldri til å forstå, og på mange måter er det kanskje like greit.

 

Så hva tar vi med oss inn mot onsdagens oppgjør på Olimpico. Vi skal vise frem klubben. Vi skal vise frem laget. Vi skal vise frem våre beste menn. Curva Sud, klubben og spillerne. Vi skal vise dem som ikke vet bedre hvor fantastisk de er, hvor fantastisk privilegerte vi er, som hver uke, hver helg, hver dag har fornøyelsen av å følge denne klubben. På godt og vondt.

 

60.000 rødgule fyller Stadio Olimpico på tirsdag. Kan høre bruset allerede? Jeg skal love deg at hvis du er helt stille, hører du de helt til Bergen, Trondheim, Tromsø eller bare hjemme i stuen. Koker du det ned, så står de der egentlig ikke for seieren, pengene og berømmelsen. De står der fordi ikke noe annet i hele verden kunne forhindret de fra å stå der. De fyller livene sine. De står der for å se, høre, føle og synge. Ale, Forza Romale! På godt og vondt.

 

Anledningen er muligens Champions League. Årsaken, essensen, det som betyr noe, er AS Roma. Gialla come er sole, Rosa come er core mio!

 

Vi viser dem på onsdag.

 

Grazie Roma!