Denne helgen reiser en liten gjeng fra asroma.no ned til våridylliske Roma for å bivåne det ikke fullt så idylliske oppgjøret mellom Roma og Juventus. Dette oppgjøret har jeg hatt lyst til å få med meg i lang tid, men det er først nå at det blir gjennomført. Årsaken til mitt store behov for å se dette oppgjøret er enkel: jeg misliker Juventus. Sterkt.

 

Jeg innser at det ikke akkurat er politisk korrekt å utbasunere dette foran det lille, norske miljøet som elsker italiensk fotball. Hvorfor? Vi er så tallmessig underlegne den engelske fløyen at det til tider er tendenser til sympati for hverandres lag. Det finnes et «vi» i miljøet rundt italiensk fotball i Norge, et slags samhold blant det som normalt er rivaler. Dette er et samhold jeg dessverre ikke klarer å ta del i. Jeg er en bitter mann og har ingen intensjoner om å skjule det bak et storsinn jeg aldri har vært i besittelse av.

 

Etter calciopoli har det oppstått en utstrakt aksept for Juventus, noe jeg for så vidt ikke har vanskelig for å forstå. Det er tross alt lite ved nye Juventus som minner om den gamle damen alle andre enn juventini foraktet. Kreftsvulsten Moggi er borte og den nye generasjonen fremstår i sammenligning med den gamle langt mer sympatisk og selvransakende. I rak motsetning til Internazionale med andre ord, uten å skulle vikle meg inn i den debatten.

 

Ikke et vondt ord om Alessandro Del Piero, men Juventus’ bandiera gir meg fortsatt assosiasjoner til en tid der alt var bekmørkt i italiensk fotball. En tid der den ene skandalen overlappet den neste. Pavel Nedved er like ufin som før og den sentrale midtbanen er fortsatt like usjarmerende, om enn bestående av andre spillere. Trezeguet står fortsatt på bakerste stolpe, mens Buffon er like latterlig god som før. Juventus er fortsatt Juventus, selv om indrejustisen i Torino tilsynelatende har vært berømmelig i tiden etter calciopoli. Dog ikke mer berømmelig enn at Riccardo Agricola fortsatt har en arbeidsplass å gå til. Betenkt? Jeg og.

 

Lørdagens kamp kan med trygghet betegnes som et hatoppgjør, selv om jeg føler meg relativt sikker på at de fleste juventini ikke tilnærmer seg lørdagen i nærheten av like innbitt som oss rødgule. Roma har rett og slett vært en parentes for det iskaldt resultatorienterte Juventus. En sterk motstander som til syvende og sist bare unntaksvis har vært en reell tittelutfordrer. Hvorfor bry seg? Følelsene andre veien er langt mindre likegyldig, og det kommer til å lyse gjennom på lørdag. 

 

AS Roma er historisk ingen storklubb i Italia. Jeg innrømmer faktisk glatt at Romas posisjon i dagens Serie A i realiteten er et resultat av calciopolis nesten utenkelig store ringvirkninger. De økonomiske musklene har rett og slett vært for små på eiernivå til at Roma har kunnet ruste opp til en varig kamp mot industribeltet i nord. Ut i fra de forutsetningene som calciopoli ga, har imidlertid Romas ledelse administrert klubben fortreffelig. Dette fremkommer klart av Deloittes årlige rapport om Europas rikeste klubber, hvor Romas inntekter beregnes som større enn inntektene til både Inter og gjenhentende Juventus. Det rapporten imidlertid ikke tar høyde for er eiernes udiskutable innvirkning på den økonomiske handlekraften. Det som også gjør at Roma må slå Juventus og i et større perspektiv: sikre fjerdeplassen.

 

For dere som er interessert i å lese rapporten, kan den for øvrig lastes ned her.

 

Dette innlegget skal nemlig ikke handle om økonomi, selv om denne faktoren har avgjort en rekke oppgjør mellom disse klubbene. Denne gangen skal kampen forhåpentligvis avgjøres uten innvirkning fra dommerne, og vi har ingen grunn til å betvile at dette også blir tilfelle. Det tok jeg tidligere aldri som en selvfølge, og det er dette mitt uhyre sterke ubehag til Juventus bunner i.

 

5 mars 2005 står igjen som skrekkeksempelet på maktforskjellen i italiensk fotball. Mitt absolutte bunnpunkt som Romanista, hånd i hånd med sammenbruddet på Old Trafford. Roma tok imot Capello, Emerson og Zebina med en innstilling som ikke akkurat ledet tankene til familiegjenforening. Carlo Zampa var også motivert for anledningen. Jeg nevnte dette i mitt forrige innlegg her på Canal+ og det finnes knapt en bedre anledning til å hente dette opp igjen. Denne gangen velger jeg imidlertid å la en video tale for hele seansen:

 

http://www.youtube.com/watch?v=9TLldxdWrvU

 

Zampas presentasjon av lagene er utvilsomt ikke et symbol på stor sportsånd, men likevel hysterisk morsom. Racalbuto, dommeren som senere skulle bli selve maskoten for calciopoli, hadde et bidrag som ikke var fullt så morsomt. Cannavaro ga Juventus 1-0 fra offside mens 2-1 ble sikret gjennom et angrep der Juventus først sto i offside med to mann og senere fikk straffe etter å ha blitt felt utenfor sekstenmeteren. Dette er det nærmeste jeg har vært apatisk etter å ha sett Roma tape. Så ille var det.

 

Mitt absolutte høydepunkt som Romanista kom også mot Juventus, da beltevognen fra Torino ble demontert ettertrykkelig med 4-0. Den gangen Cassano og Totti var verdens beste spisspar. På lørdag kommer «nye» Juventus til Olimpico for å kjempe om tre poeng. Roma på sin side har ikke fornyet seg. Mindreverdighetskompleksene, bitterheten, hatet og ønsket om å minstepensjonere den gamle damen er fortsatt like brennende hett. Så hett at det kommer til å være mer enn én far som forteller sin sønn om Turones legitime, men annullerte scoring i tredje siste serierunde mot Juventus 10. mai 1981. En dommeravgjørelse som kostet Roma lo Scudetto det året. Til fordel for Juventus, selvfølgelig. 

 

Forhåpentligvis for meg og mitt reisefølge ender lørdag kveld uten de store ramaskrikene, uten den store bitterheten. Det trenger ikke Roma nå. Da hadde det smakt uendelig mye bedre med en frisk Totti og 3 poeng!

 

Avslutningsvis legger jeg til at vi norske Romanisti i løpet av oppholdet skal møte John Arne Riise, som mot Arsenal fremsto som verdens beste midtstopper. I den anledning vil det i løpet av neste uke komme et intervju med Romas nordmann på vår nettside www.asroma.no.

 

Fotballhilsen
Thomas Høy