Hva nå, Spalletti?

En elendig sesongstart og mye som indikerer at avslutningen blir like trist for Roma. Stille er det imidlertid ikke; 4-1 tap mot Juventus, munnhuggeri mellom Spalletti og egne spillere etter å ha slått Bologna og nå 4-2 tap mot Lazio. Mister Spalletti utvist i pausen etter å ha slaktet Morgantis innsats og  ikke minst godtatt Igli Tares RSVP til å krangle. Etter nok en pinlig forestilling i et derby vil  det bare være rett og rimelig at Spallettis posisjon vurderes frem mot neste sesong.

 

Dagens derby ble tidlig et offer for en dommerkvartett som overhodet ikke fantes egnet for oppgaven. To minutter hadde ikke passert før Lazio hadde tatt ledelsen, det gjennom en corner som ingen Roma-spiller var sist på. I de frustrerte sekundene etter avgjørelsen var Roma-spillerne samlet i en klynge rundt Morganti. Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke kjenner til regelverket her, men jeg kan ikke erindre å ha sett en corner bli tatt mens dommeren har diskutert en avgjørelse med en gruppe spillere. Uansett hva regelverket sier er dette heller ikke den rådende praksis. Og corner var det i alle fall ikke.

 

Langs disse bitre linjer innledet også Luciano Spalletti sin forsvarstale etter kampen. Det faktum at Roma startet kampen fire minutter etter den begynte tilegnes en mindre del av skylden for det pinlige tapet. For innen ti minutter var ledelsen redusert til 2-1 og resten av omgangen var det Roma som styrte kampen. Frustrasjonen over å likevel ligge under til pause, og attpåtil møte en hoverende albino i tunnelen, kan tenkes å ha blitt for mye for Spalletti. Han kom nemlig aldri ut av tunnelen igjen og sjefen hadde dermed satt standarden for hvordan Roma skulle opptre etter pause. Den ble fulgt.

 

Resten av historien kjenner alle til; Roma tapte 4-2 og fikk to mann utvist i løpet av de siste 45 minuttene. Disse 45 minuttene utslettet enhver sympati Roma må ha fått for fryktelig dommerarbeid og nesten latterlig uflaks, og skapte i stedet et inntrykk av et Roma som ikke har mental balanse verken individuelt eller kollektivt. Ingenting nytt, med andre ord. For slik taper Roma. Og slik vinner også Roma, men ikke i dag.

 

Betydningen av å tape denne kampen på en slik måte kan ikke tas lett på, noe Sensi også signaliserer ved å sette hele klubben i silenzio stampa. Det eneste unntaket er Luciano Spalletti, illustrerende nok. For når klubber nedsetter silenzio stampa er det som regel en reaksjon mot media. Hva blir det da når lagets hovedansvarlige likevel skal stille til intervju? Ikke vet jeg, men noen tillitserklæring til Spalletti er det i alle fall ikke.

 

En skal ikke se bort i fra at Rosella Sensi og hennes støtteapparat snart har fått nok. Sesongen har sett under ett nemlig vært en gedigen skuffelse. I løpet av 2008/2009 har 4231 blitt avkledd, behovet for et større register enda mer opplagt og tiltroen til Spallettis lederskap usikkert. Sist men ikke minst har sesongen skapt en følelse av at Spalletti har tatt Roma så langt som han makter. For en ledelse som de siste årene har hatt en målsetting om jevn progresjon på samtlige områder av AS Roma, må akkurat dette være det største tankekorset. Spallettis Roma stagnerer – uten at en kan se hva motgrepet skal være.

 

Oppfatningen av Roma som en av verdens mest fintspillende klubber er nå også bare en illusjon. Etter å gått bort fra 4231, bortimot en selvfølgelighet etter å ha blitt avslørt og samtidig erstattet viktige spillere med helt andre typer forrige sommer, er det lite som tilsier at det nye systemet er noe å bygge fremtiden på. Systemets store begrensninger kan tvert i mot se ut til å være enda mer lik en blindgate enn det forrige. Dette er særdeles skrøpelige greier, og om det gamle systemet var vanskelig å tilføre taktiske variasjoner, fremstår dette som en grøt som bare kan varieres gjennom spilleruttak. Brighi her eller der. Taddei på eller av. Evnen til å snu et kampforløp er minst like fraværende som det alltid har vært under Spalletti. Hva tilsier at dette skal endres til neste sesong?

 

Om dette er korrekte eller gale vurderinger, er selvfølgelig usikkert. Det er langt mer sikkert at det er stor uenighet rundt Spalletti blant Romanisti, og antagelig også for den enkelte Romanista. Men det skulle overraske om ingen av disse momentene er gjenstand for kritikk på Trigoria. For Roma står i fare for å bli akterutseilt etter å ha vært fast inventar blant de beste lagene de foregående årene. Uten Champions League neste sesong blir  bare veien tilbake enda tyngre når de økonomiske midlene på eierside er så begrensede. I skrivende stund har Genoa slått Juventus og avstanden er nå så stor at det er utopisk å tro at det blir deltakelse i Champions League neste sesong, spesielt når Genoa også fremstår langt bedre enn Roma.

 

Videre, foruten å ha møtt en blindvei i det taktiske, har Luciano Spalletti åpenbart mistet hodet. Motstanden i spillertroppen virker større enn før, da den var tilnærmet ikke-eksisterende. Panucci er én aktør som beviselig har innvendinger mot Spallettis disposisjoner, en oppfatning som kan ha utbredt seg til blant andre Montella og Doni. Hvor troppen som helhet står er umulig å si, og selv om John Arne Riise bedyrer at Spalletti er en populær mann, er dette naturligvis lett å se bort fra da han aldri kunne påstått det motsatte hvis så var tilfelle.

 

Spallettis kortslutning kulminerte i dag med en utvisning. I pausen. Mot Lazio. I et derby en må vinne. Hvis ikke dette vitner om en trener som sliter, vet ikke jeg hva som gjør det. Synet av en Luciano Spalletti som går i strupen på enhver problemstilling han kommer over skiller seg fundamentalt fra den fremtoningen han hadde da hans regime med rette fortsatt hadde all verdens tillit. Hvordan dette virker inn på en tropp som i hvert ledd er anført av spillere med enten et kjært forhold til AS Roma eller et voldsomt temperament, stort sett begge deler, er lett å tippe seg til. Moralen i dagens Roma er like sårbar som i 2005 – da endte nesten hver bidige kamp i skandale.

 

En siste innvending mot Spalletti er hvordan han – i undertegnedes øyne – begrenser to så unike spillere som Francesco Totti og Daniele De Rossi. Dette er et omstridt tema som det neppe finnes enighet rundt da enkelte faktisk vil hevde det motsatte, men oppfatningen er at både Totti og De Rossi har potensiale til å fylle større roller i dette Roma-laget enn de i realiteten gjør. Hva kunne Totti utrettet som trequartista, i en posisjon hvor han kunne fokusert på å skape fremfor å score? Og hvordan kunne De Rossi fungert i en midtbanerolle som i langt større grad gikk to veier?  Hvorfor stasjoneres de begge i statiske roller?

 

Når det skal summeres opp finnes det en rekke ankepunkter mot Spallettis regime. Det mest opplagte er at alt i livet har sin naturlige slutt, og at dette også er tilfelle for Mister Spalletti. Bare i uhyre sjeldne tilfeller kan en trener år etter år levere det som forventes av ham. Jeg tror Spalletti har opplevd sitt toppunkt i AS Roma. En slik påstand signeres ikke uten en hel del mismot. Spallettis innsats for AS Roma er så stor at det vil være respektløst å begynne oppramsingen. Spalletti har levert varene og han har gjort det på en måte som kan gjøre selv den mest kyniske dinosaur fotballromantisk. Luciano Spalletti er så gjennomført stilfull og sympatisk at han knapt kunne vært en bedre representant for klubben. Jeg er virkelig glad i Luciano Spalletti.

 

Roma  befinner seg nå ved et veivalg. Etter dagens kamp kastet seg selv kjølige Daniele Pradè seg inn i tumulter med intet mindre enn Lazios president Claudio Lotito. Handlingen sier mer enn tusen ord; Roma sliter. Faktum er at deltakelse i Champions League de siste årene har finansiert sommerens overganger. Nå kan det kun budsjetteres med UEFA-cup, som i beste fall fortsatt er lite i forhold til normalen. Vil de selge spillere for å kjøpe andre eller vil de beholde det nåværende spillermaterialet og tro at dette strekker til? Dette er en løsning som det oser Luciano Spalletti av. Eller vil de ta en sjanse, satse over evne og erstatte Luciano Spalletti med Carlo Ancelotti? Sensi, Pradè og Conti står overfor et valg som kanskje er enkelt. Kanskje foreligger det full tiltro til Spalletti. Etter å ha tapt på svært kritikkverdig vis mot Lazio og samtidig signert resignasjonen til Champions League er imidlertid dette naivt å tro.

 

Hva nå, Spalletti? Og kanskje enda mer nærliggende: Hva nå, AS Roma?