Totti i blått også?

 

 

Problemstillingen splitter en på midten, og debatten farer i disse dager omkring Romas kaptein Francesco Totti skal returnere på landslaget. Anledningen er at Gli Azzurri nylig kvalifiserte seg for VM i Sør-Afrika neste sommer. Et mesterskap hvor de stiller som regjerende verdensmestere. En tittel de ikke hadde hatt uten deres største stjerne.

 

 

 

Som romanista er det med en viss skepsis en følger denne debatten. Tottis skade i forkant av VM i Tyskland 2006 markerte på mange måter starten for en mer skadeplaget Totti. Tidligere hadde kapteinen ristet av seg det meste, men som enkelte metaforisk sa det; Totti var i ferd med å miste rustningen. Det har han ikke. Han blir bare eldre. Det får være måte på hvor mange gladiatorkamper en skal stille opp i når en nærmer seg midten av trettiårene. Allerede nå som kalenderen viser oktober, viser nummer 10 tegn til at kroppen tærer på det tette kamprogrammet. Når han har problemer med å være tilgjengelig regelmessig for Roma, virker det lite logisk med et gjensyn i blått. Et gjensyn med Azzurri vil ganske sikkert føre til færre øyeblikk i gulrødt for Francesco det neste året.

 

 

På den annen side er det få øyeblikk som har festet seg på hjernen hos følgesvenner av Roma og det italienske landslaget som de med Francesco. Øyeblikk som da nummer 20 chippet inn straffen i semifinalen mot Nederland i 2002. Øyeblikk som da nummer 10 seks år senere sendte Italia videre under umenneskelig press i 16-delsfinalen mot Australia. Undertegnede har sjelden hatt større rekkevidde, og sannsynligvis var det ingen i Rimini den sommerdagen for fire år siden som hadde det heller. Det er klart vi gjerne opplever øyeblikk som dette igjen. Det er imidlertid klart en ikke ønsker det for enhver pris.

 

 

Et argument mot Totti på landslaget i 2010 er hensynet til de spillerne som faktisk har kvalifisert Italia for mesterskapet. Selv om jeg egentlig tror samtlige spillere som har representert Italia gjennom kvalifiseringen ville ønsket Totti velkommen tilbake, er det ikke uten moralske betenkeligheter Lippi eventuelt blir nødt til å foreta dette valget.

 

 

Det florerer imidlertid ikke av italienske spillere som kan bekle en offensiv midtbane eller hengende spissrolle som Totti. Mange navn har vært forsøkt, men slik det ser ut per dags dato kommer heller ikke Pirlo i den offensive midtbanerollen opp mot det nivået en vet Totti kan holde. Til tross for en god kamp mot Irland nå sist. I 1994 var det Baggio. I 1998 var det Del Piero. I 2000, 2002, 2004 og 2006 var det Totti. I 2008 var det Cassano. At sistnevnte hadde gjort savnet og debatten om Totti mindre, er åpenbart. På mange måter bruker kanskje de som ønsker Antonio på landslaget Totti-debatten for å få frem hvor alvorlig Italia sliter i dette aspektet av spillet. For ærlig talt, i spørsmålet om Totti er på landslaget i 2010 virker det ganske usannsynlig å svare bekreftende.

 

 

I motsetning til Lippi og Totti, kan jeg som utenforstående legge vekt på at Italia med eller uten Totti neppe vil være der når det endelige slaget om VM-tittelen skal stå søndag 11. juli 2010.

 

 

Undertegnede vil som andre håpe i det lengste, men det er klart Italias manglende evne og vilje til å foreta et generasjonsskifte spiller inn på hvor ”nødvendig” en synes det blir å ofre Tottis helse i denne sammenhengen. Tottis deltakelse kan ikke ha noen annen begrunnelse en et realistisk håp om gjentakelse av bedriften i 2006.

 

 

Jeg vil isteden se Francesco fortsette slik han har begynt sesongen for Roma. Jeg vil fortsette å se et lag som blir inspirert av sin kaptein. Ikke et lag som er ute av stand til å reagere når deres hærfører ikke er der for å lede troppene. Mitt svar blir til Totti og Romas beste.

 

 

Forza Totti. Forza Italia. Men ikke for denne prisen.