Klokken nærmer seg halv syv på kvelden her i Bergen, og tåken kommer innover fra vest. Faktisk for første gang på snart en måned. Været har vært fantastisk så lenge nå. Det var muligens tåke ved overgangen i Neustadt am Rübenberge i går også, men det var ikke det som betydde noe. Robert Enke ble offer for et liv som krevde mer enn han kunne klare. Et liv som innbefattet både personlige tragedier, men også suksesser på fotballbanen. Dagen der på går tankene, på vegne av redaksjonen, til familien og venner. Jeg skal ikke her gå videre i noen hyllest, til det er det bare å vise til de mange flott hyllestene som er gitt idag, til en av internasjonal fotballs absolutt beste keepere.

 

 

I lys av gårsdagens forferdelige hendelse, setter en seg imidlertid ned og tenker. For 15 år siden var det vår egen, vår tidligere kaptein Angelo Di Bartolomei, som gikk utfor stupet. Kapteinen fra finalen mot Liverpool tok sitt eget liv på datoen som markerte 10 år siden denne finalen. Det var den beste italienske spiller noensinne som aldri fikk en landskamp. En kan nevne flere, og felles for de fleste er at også utenomsportslige faktorer spilte en hovedrolle. Som Robert Enkes avdøde datter. Imidlertid kommer en ikke utenom tanken; dagens fotballspillere er superstjerner, superkjendiser og forbilder, og blir gjenstand for kraftig kritikk hvis de ikke presterer hver eneste gang. Blir presset i noen tilfeller for stort?

 

 

Vår egen klubb er kjent for å være blant de mest krevende å arbeide i. Sjelden er gleden av å vinne like stor, aldri er skuffelsen og vreden verre når det går dårlig. Roma er som tidligere sagt himmel eller helvete, som livet i mange andre sammenhenger også er. Hva skjer når det går til helvete?

 

 

Fotballspillerne lever under konstant press, og våkner opp til det ene store nyhetsoppslaget mer spissformulert for å selge enn det andre. Det er klart at sånt i lengden kan påvirke fotballspillere som mennesker. Nåtidens tabloider er verre enn noen gang, og nettopp derfor blir det så viktig å innprente de rette holdningene, særlig hos de yngre spillerne. Jeg mener ikke at spillere i vår egen klubb sliter noe mer enn andre, pågrunn av omgivelsene. Jeg ønsker likevel i særlig grad å påpeke viktigheten av å innprente grunnleggende verdier, samt at klubbene verner om spilleren.

 

 

Neste gang journalistene kvesser pennen for å skrive om Okaka, for å skrive om Andreolli, for å skrive om Balotelli, Giovinco, Santon og Consigli. La oss håpe at det tas hensyn til menneskene. Vi håper å unngå tragiske hendelser som ene og alene skyldes det som skjer iløpet av 90 minutter, elleve mot elleve, og med 70 000 gulrøde på tribunen. Fotball skal være noe positivt her i livet.

 

 

Hvil i fred Robert Enke.