Bergamo ligger som en klippe midt i Lombardias slettelandskap. Gamlebyen rager som en tronstol over den travle nybyen hvor bergamaskerne travler rundt, gjerne med L’eco under armen. Julepynten er på denne tiden av året allerede opp i full skala, og bare snøen mangler for å iscenesette det hele. Midt besøk til Bergamo, Milano og det gamle fyrsteriket Lombardia forrige helg, var på alle mulige måter et helt nytt bekjentskap. Første gang i området, første gang på bortekamp. Første gang live jeg var sikker på nederlag. Det skulle imidlertid ende godt på alle fronter.

 

 

 

 

 

Nord-Italia skiller seg på så uendelig mange måter fra sør. Forskjellene er særlig iøynefallende i de rikere områdene, som byene Verona, Milano og Bergamo. Jeg har tidligere gått gatelangs som Romeo i Verona, eller som en Don Corleone på sommerferie i Sirmione. Bergamo og Milano representerer likevel ytterpunktet for meg når det kommer til velferdsnivå i støvellandet.

 

 

Til det som interesserer oss mest, calcio, så er Atalanta laget fra Bergamo sammen med Albinoleffe. Du trenger imidlertid ikke engang dra ut av byen for å skjønne at du egentlig befinner deg i Juve, Inter og Milanland. På det enste noenlunde utsalget jeg fant av fotballutstyr var det nesten like mye av de tre nevnte lagene, som av La Dea.

 

 

Stadio Atleti Azzurri d’Italia er et trist skue. Det planlegges riktignok en ny bane, men dette arbeidet burde vært fullført for lenge siden etter tilstanden på stadion å dømme. Dette var min første bortekamp med Roma, men ikke min første kamp i Italia. Stadio Atleti Azzurri d’Italia er det desidert verste jeg har sett. Atalanta og Albinloffe stadion holder knapt Tippeliga standard, og det er snarere en underdrivelse fra en som har vært trofast mot Nadderud i 15 sesonger.

 

 

 

 

 

Kampen endte jo som kjent 2-1, etter flott scoring av Ceravolo (herunder tilsvarende svakt forsvarsspill av Juan) og scoringer av Vucinic og Perrotta for Roma. Curva Sud glimtet med sitt fravær i regi FIGC, og det er jammen et trist skue når en halv sving står tom når alternativet er de gulrøde fargene. Heldigvis kom Kong Doni inn etter 72 (!) minutter også…

 

 

Stemningen på stadion var imidlertid meget bra, og en kan undres over hvor alle disse bergamaskerne gjør av seg på dagtid. Særlig glad i naboene i øst og vest er de i hvert fall ikke. Ikke Roma og Totti i sør for den saks skyld.

 

 

Alt i alt sitter jeg igjen med et meget positivt inntrykk av byen, folkene og laget Atalanta. Særlig flinke er sistnevnte på å få frem unge spillere. Morfeo, Tacchinardi, Pellizzoli, Pazzini og Montolivo for å nevne noen av dagens mest kjente.

 

 

Til helgen er det imidlertid duket for ny kamp, denne gangen er det sesongens høydepunkt som står for tur. Derby mot Lazio. Det grøsse litt når jeg ser Lazios formutvikling. Jeg har friskt i minne om at de har ligget nede med brukket rygg i forkant av et derby før, for så å slå voldsomt tilbake mot oss. Denne gangen håper jeg imidlertid Mexes, De Rossi og co. har gjort hjemmeleksen og unngår å bli for hete i toppen. Grinta er verdt lite hvis det utføres uten en tanke bak.

 

 

Dea Roma, vincerò!