Napoli kom voldsomt ut fra startblokkene og tok Roma fullstendig på sengen. Våre håpefulle stilte opp i en 3-5-2 formasjon, en formasjon som ikke gav oss noen presshøyde i det hele tatt. Den første første halvtimen ble vi presset tilbake, slik som mange andre lag tidligere denne sesongen.

 

Den største sjansen hadde Maggio da han på et perfekt overlegg hedaet ballen ned i bakken, for så deretter bare konstatere at den spratt både over Doni og målet. En vanvittig sjanse, og med tanke på de øvrige sjansene Napoli hadde var det enda mer vanvittig at det ikke var scoringer etter 45 minutter.

 

Andre omgang begynte bedre for Roma, og en klarte å etablere et visst press på Napolis banehalvdel. Vi skulle likevel aldri komme i nærheten av å dominere spillesmessig med vår 3-5-2 formasjon. De Rossi kom aldri skikkelig med i kampen, og Perrotta var knapt nær ballen 90 minutter igjennom. Napoli sin midtbane var dyktige til å stenge av vår, samtidig som de hurtig distribuerte baller til kantene, noe som skapte store problemer for våre sidebacker.

 

Det var et lite paradoks da Julio Baptista gikk ned i feltet. Straffen var klar og Baptista satte selv sikkert inn 1-0. Noen minutter senere (da kommentatoren var iferd med å fullføre et ressonement om Vucinics elendige beslutningsevne) varter Mirko opp med et kunstverk av en scoring, igjen. Mottar ballen på kanten av straffeområdet, og setter den perfekt i bortre hjørne for De Sanctis. En spesialitet etterhvert fra Vucinic.

 

Likevel satt en med følelesen av at dette på ingen måte var ferdig. Det skulle og være en riktig antagelse. German Denis mottar et overlegg og dundrer ballen i motsatt kryss i noe som ganske sikkert vil være med å sloss om rundens mål. Doni sjanseløs, men Mexes på kraftig etterskudd.

 

Deretter hadde Napoli bare et fokus. Straffespark. Jeg løsriver meg fra den objektivt referansestemmen når jeg sier dette; det er sjelden en ser et så skamfullt, svinete, søpplete og billig fokus fra et fotballlag. Det eneste som stod i hodet på Napolispillerne i andre omgang, spesielt etter Baptistas korrekte straffe, var å filme, tumle eller sparke seg til straffespark. Selvsagt måtte Rizzoli bite på til slutt. Alt dette på grunn av at Quagliarella mislyktes med å filme seg til straffe i første omgang. Helt vanvittig. Pust.

 

Den som lyktes til slutt var Lavezzi. Uskyldige Phillip Mexes har hånden i en helt naturlig posisjon og rører ikke på den en tomme. Skjønnet til Rizzoli tilsier imidlertid noe annet og straffen er et faktum.

 

I sluttminuttene forsvarer våre seg heroisk mot et Napoli som angriper etter tidligere nevnte karakteristikker. Kampen ender 2-2, et resultat vi for all del skal være fornøyd med ut fra spill og sjanser. Likevel er det ufattelig bittert å tape to poeng og se Scudettomulighetene smuldre til det mikroskopiske når det skjer på måten det gjør. Vi skal selv også t ainnover oss at dette er endte gang denne sesongen vi roter bort en ledelse mot slutten av kamper, men akkurat i dag virket det som om fokus og tenningsnivå var riktig innstilt.

 

Milan og Inter vinner sine kamper og Roma må nå i første omgang konsentrere seg om å kapre medalje, så får en ta scudettosnakket dersom vi klarer å slå både Inter og Milan hjemme iløpet av de neste omgangene.

 

Forza Ragazzi!