Etter å ha spilt ut Sampdoria til de grader i første omgang, endte oppgjøret med seier til gjestene fra Genoa. Dermed er Inter tilbake i førersetet, og cruiser mot sitt femte strake seriemesterskap.

I ettertid er det vrient å forstå hvordan Roma ikke klarte å omsette mulighetene i flere mål, men man kan ikke annet enn å akseptere det. I tillegg er det vanskelig å forstå hvorfor dommeren ikke blåser på helt åpenbare friskpark. Men det er en annen historie.

Del Neris mannskap ble presset langt tilbake på egen halvdel fra starten av, og hjemmelaget fikk sin første digre målsjanse etter 10 minutter som resulterer i corner. I forkant av corneren vartet Totti og Menez opp med nydelig spill, hvis Menez forsøk reddes av Storari. Corneren avsluttes av Juan, men den akrobatiske avslutningen går utenfor.

Vucinic, Perrotta, Menez og Totti vartet opp med storspill til tider, og mest spektakulært var samspillet mellom Kapteinen og den unge lovende franskmannen.

Kun øyeblikk etter den første store sjansen, er det lite om å gjøre før Perrotta avslutter nok et festlig angrep. Og vertene fortsatte presset. Totti og Vucinic leker seg på venstrekanten, og Totti setter ballen kontant i nettet fra skrått hold inne i 16-meteren! Dette var Er Puppones første scoring siden han puttet mot Juve i januar.

Drømmen om Scudettoen levde i aller høyeste grad!

Men hjemmelaget ga seg ikke med det, fortsatte med angrepene sine, og fremsto som ett selvsikkert mesterlag. Uheldigvis ble det ikke noen flere nettkjenninger i første omgang, men det kunne lik så godt stått både to og tre i protokollen.

Til andre omgang endret Del Neri gjestene sin lagoppstilling ved å sette innpå Tissone og Mannini til fordel får Guberti og Poli i midtbaneleddet. Dette skulle vise seg å gi resultater.

Kun fem minutter ut i omgangen slår Cassano inn fra venstrekanten sin, og Pazzini dukker opp bak Riise, og setter ballen bak Júlio Sergio med ett giftig hodestøt. En uhyggelig stillhet bredte seg over et stappfullt Olimpico, som om man ante hvordan dette skulle gå.

Ulvene var hissige på flere mål, men angriperne virket mindre bevegelige, da Sampdoria var flinke til å lukke rom. Alikevel kom Både Menez og Juan til kvalifiserte avslutninger, som ikke fant veien til mål.

Luca Toni kom inn for en arbeidson Perrotta midt i omgangen, og gjorde seg bemerket umiddelbart, men Storari spilte en stor kamp. Den storvokste angriperen klarte riktignok å sette kula bak målvakten, men ble avblåst etter en riktig offside avgjørelse.

Kvarteret før slutt ble Cassetti erstattet av Taddei, og det var ingen tvil om at Ranieri og hans gladiatorer virkelig skulle satse offensivt. Hvilket de gjorde. I resten av kampen var Roma oppe med alt unntatt Juan og Burdisso, og blottla seg greit bakover.

Riise var frampå med venstrefoten, og var så smertelig nær en avgjøerlse på kampen. I stedet ble han satt i fokus i andre enden av banen. Doria kontret, og Mannin treffer en Pazzini som nok en gang har kommet seg fri fra sunnmøringen. Marerittet var ett faktum.

Giallorossi klarte aldri å komme tilbake, og da undertegnede er i overkant subjektiv, vil ikke straffesituasjonen, eller dommerens manglende vilje til å blåse frispark, bli dvelet over. Men man har inderlig lyst.

Konklusjonen er krystallklar. For å vinne kamper må man score mål. For å vinne Scudetto må man vinne kamper. Det er ser veldig vanskelig ut for I Lupi’s tittelambisjoner, og Inter ser urokkelige ut. Skuffelsen materialiserte seg da Méxes ble filmet gråtende fra Romabenken. Men vanskelig betyr ikke umulig!

FORZA ROMA!!

Júlio Serigo; Cassetti (Taddei 74), Burdisso, Juan, Riise; De Rossi, Pizarro; Perrotta (Toni 67, Menez, Vucinic; Totti