La mia bella ROMA

“A te che sei l’unica al mondo

L’unica ragione

Per arrivare fino in fondo

Ad ogni mio respiro

Quando ti guardo

Dopo un giorno pieno di parole

Senza che tu mi dica niente

Tutto si fa chiaro”

– “A te”, Jovanotti

Datoen er 2. september. Roma har for kort siden tapt 3-1 hjemme på Olimpico mot Juventus. Sitt andre strake tap i sesonginnledningen. Spalletti kjører ut av porten foran Via Pacelli, arbeidsløs, preget og tomhendt. Claudio Ranieri kommer i motsatt kjøreretning – klare til å gi våre gladiatorer et sjokk.

Kjære romanisti, sesongen vi har vært gjennom har vært en lang reise. Vi har vært nede i de mørkeste daler og kjellere, men også høyt oppe. Da vi skrev september i fjor var det nok de færreste som turte tro på en Champions League-plassering denne sesongen, og de færreste som trodde Claudio Ranieri var noe mer enn en mellomløsning. Enda mindre var det forventet at vi skulle kjempe med Inter helt inn, slå Juventus i Torino, Inter på Olimpico, Lazio to ganger og Fiorentina hjemme og borte. Presset på Rosella Sensi var enormt, og de fleste ville ha hodet hennes på et fat. Rosella skulle imidlertid komme sterkt tilbake – Ranieri skulle vise seg å være en slakter av første klasse fra Testaccio.

Kjære venner, om det er noen som skal være stolt av denne sesongen er det oss.

Mitt første besøk i Roma denne sesongen skulle imidlertid bli en skuffelse. Roma møtte Fiorentina og hadde akkurat tatt en heldig borteseier mot svake Siena i Toscana. Ranieri hadde kommet godt ut av startblokken, og John Arne Riise var en av hovedårsakene. Under dette oppholdet skulle undertegnede og Thomas Høy likevel oppleve en noe resignert stemning. Curva Sud glimtet med sitt fravær under påskudd av innføringen av supporterpass, og spillerne ble buet til tårer på vei inn i garderoben før kamp. Svaret fra spillerne ble en av sesongens beste kamper og 3-1 seier, noe som fremtvang en pinlig retrett av Curva Sud som hadde sagt på forhånd de ikke skulle komme inn før pausen – uansett hva.

Som vanlig kom vi sterkt rundt juletider. Selv var jeg i Bergamo i slutten av november da vi slo Atalanta 2-1 i en jevn bortekamp. Måten vi vant på her skulle bli symptomatisk, om enn noe atypisk Roma. Grunnen til at vi i mai nesten tok tittelen fra Inter på målstreken er foruten mange store seire, de mange små. Av de store i denne periodene husker vi spesielt Marco ”Big King” Cassettis nedsabling av Radu, Lotito, Lichtsteiner og resten av sirkusvognene i andre omgang i Derby della Cuopolone.

Utover på nyåret kom vi sterkt og etablerte en fantastisk rekke på antall kamper uten tap. Foruten flausene i Europa League mot Panathinaikos leverte Ranieri og spillerne prikkfritt. Det ble tidlig klart at kampen mot Inter 27. mars kom til å spille en avgjørende rolle.

70 000 elleville romanisti på tribunen. Muligheten til å komme 1 poeng bak serielederen. Da vi steg inn på Olimpico kvelden mot Inter var det nesten virtuelt. Vi har sett Barilla-reklamene fra 82, og vi har sett Scudetto-festen fra 2001 med et hav av gulrøde flagg både på tribunen og banen. Jeg måtte klype meg i armen da jeg så infernoet av gult og rødt som spredte seg over horisonten av de skitne trappetrinnene på Monte Mario –”Per arrivare fino in fondo. Ad ogni mio respiro”

Kampen skulle også bli sesongens høydepunkt for romanisti. Jeg tør påsta dette selv om både seirene mot Atalanta og Lazio innebar at vi ledet serien på de respektive tidspunktene. Da Luca Toni banket inn 2-1 forbi Julio Cesar ville gleden ingen ende ta for de tilstedeværende. Herunder en gjeng norske romanisti som var usikker på hva som var ned og opp et hundredels sekund.

Det skulle imidlertid ikke holde helt inn hverken i serien eller cupen. Jeg sier det imidlertid igjen. Jeg taper heller både en, to og tre ganger, enn å vinne en eneste med Inter, Mourinho, Vaffanculo og co. Jeg skal være den første til å gratulere med Inters fantastisk sesong, men der vil det for alltid stoppe. For meg er det viktigste at spillerne i klubben ønsker mer enn noe annet å være der, og identifiserer seg med det klubben symboliserer.

Nå er det tid for å reflektere over den fantastiske sesongen vi har vært gjennom, og å se fremover mot den særdeles spennende sesongen 2010/2011. Grunnlaget er lagt, og så lenge vi ikke ser de store utskiftingene etter sommerens fotball VM tror jeg vi har gode muligheter for å ta det siste steget opp. Det viktigste er imidlertid de store opplevelsene , de emosjonelle stundene på Olimpico, i Torino, i Verona og Bari. Så lenge jeg får oppleve det vil jeg og mange med meg sette AS Roma fremfor noe annet –”Senza che tu mi dica niente. Tutto si fa chiaro”

Grazie la mia bella Roma!