Den sovende ulven

Daniele De Rossi la denne uken all spekulasjon om sin fremtid til side da han uttalte at han blir i Roma for resten av karrieren. I stedet for å så tvil om sin kontrakt (med utløp i 2012) og fremtid, som tidligere denne sommeren har vært gjenstand for interesse fra Mourinhos Real Madrid, erklærte De Rossi at dialogen med Rosella Sensi er meget god og at kontraktfornyelsen ikke vil utgjøre et problem. For Romanisti flest er dog kanskje dette den siste bekymringen knyttet til den skjeggete ulven med det store hjertet.

En langt større bekymring, som i aller høyeste grad også oppleves tett på kroppen, er Daniele De Rossis langvarige formsvikt. Og med ordtaket «form is temporary, class is permanent», føles det på mange måter som jeg vandrer i en gråsone når jeg beskriver situasjonen som en formsvikt. De Rossi har vært en matt stjerne de siste to sesongene. Likevel er visekapteinen er på det nærmeste unntatt all form for kritikk, og det er kanskje også fortjent i kraft av hans voldsomme tilstedeværelse, grintà og utømmelige kjærlighet for Roma. Selv i sitt stille sinn føles det galt å formulere tanker som stiller spørsmålstegn ved det Daniele De Rossi gjør på banen. For så uendelig stor er Daniele De Rossi og så uendelig stor vil han for undertegnede også fortsette å være.

På et eller annet tidspunkt er det imidlertid på sin plass å ta bladet fra munnen og si det som det er: Daniele De Rossis spill er under pari, og slik har det vært de siste to sesongene. Og dette har som sagt vært tilstanden så lenge at jeg begynner å spørre meg hvorvidt det er korrekt å applikere ordet «form» i beskrivelsen av hans sportslige prestasjoner. Før denne påstanden utdypes, skal det imidlertid presiseres at innsatsviljen og mentaliteten ser ut til å være der den skal være. Som så alltid før ser De Rossi ut til å fatte en nærmest usunn personlig interesse for Romas tabellposisjon, og i løpet av en sesong kommer dette til uttrykk gjennom hodeløse taklinger og en ukuelig innbitthet som kun Daniele De Rossi kan levere. Som så alltid før, og takk for det.

Det store ankepunktet mot Danielino, som Zampa en gang kalte ham – trolig uten en anelse om hvor stor han skulle bli – er hans høye antall med balltap i løpet av en kamp. I tillegg til høy feilprosent i det rent tekniske, så virker det også som at visekapteinen forvalter kulen på en måte som resten av laget ikke helt  ser ut til å forvente. Og mens hans uovertrufne makker, lille Pek, har all verdens tid i sine anliggende, så virker det som De Rossi under alle omstendigheter er rammet av å ha dårlig tid. Daniele er i konstant tidsnød. Konsekvensene av dette er at en av verdens beste midtbanespillere i nåværende form er en eksponent for langpasninger uten både adresse og nødvendig teknisk format. For å visualisere dette ytterligere: har du sett De Rossi vrenge kroppen 180 grader og slå en lang, høy pasning blindt fremover? Tenkte meg det.

Jeg har tidligere tenkt at Daniele De Rossi nådde sitt høydepunkt som spiller (da selvfølgelig i form av det rent tekniske) før Spalletti ankom klubben. For nye supportere, eller for gulrøde som kanskje ikke har viet denne problemstillingen like mye tid som meg, så kan det altså avsløres at Daniele De Rossi var en helt annen spiller før Luciano Spalletti tok over klubben. Daniele De Rossi passet på mange måter til beskrivelsen «boks-til-boks», der hans utrettelighet og vilje kom til fullt utløp. Da Luciano Spalletti ankom klubben var stallen imidlertid alt annet enn homogen, og med fraværet av en solid defensiv midtbanespiller tok det ikke lang tid før De Rossi åpenbarte seg som det naturlige valget.

Dette var umiddelbart en suksess. Kanskje ikke fordi De Rossi spilte noe bedre enn før, men fordi han maktet å fylle rollen på en måte ingen andre kunne. Som individuell aktør opplevdes det imidlertid som at det var noe uforløst over Daniele De Rossis omfang på fotballbanen. Denne følelsen gjør seg gjeldende også i 2010, 5 år etter De Rossi ble låst fast til å strukturere midtbanen fremfor å vandre under huden på motstanderen.

De Rossis rolle i Roma ble også gjenstand for en del diskusjon, men i senere år har dette blitt lagt til side, som en anerkjennelse av at det er dette Daniele De Rossi er, og at det er slik han i sitt mest naturlige habitat vil spille fotball. Undertegnede deltok sterkt i opposisjon mot denne oppfatningen, men har også i det senere år kommet til fred med at det er slik det er.

Likevel føles det nærliggende å ta diskusjonen rundt De Rossis fallende form (eller tap av klasse) tilbake til dette utgangspunktet. Hvis en skulle sette seg ned og feste tall til hans attributter, ville en etter alt å dømme erkjenne at de sammenfalt i større grad med en Steven Gerrard eller Frank Lampard, enn en simpel defensiv midtbanespiller. At Daniele De Rossi ble omskolert til å rydde midtbanen, kan dermed også gi en god forklaring på hvorfor formen har falt de siste sesongene. Mer interessant  kan det kanskje også forklare hvorfor formtapet har pågått over så lang tid; Daniele De Rossi har nemlig ikke fått utnyttet sitt store potensiale og den svake formen er snarere et tilfelle av at han rent kvalitativt ikke er så god som en med god grunn kunne forvente.

Spallettis taktiske disposisjoner fra 2005 står ei heller alene i å holde Daniele De Rossi tilbake. Etter å ha giftet seg med Tamara og fått et barn i fellesskap, tok forholdet brått slutt da Tamara forlot Daniele. I etterkant hevdes det også at eksfruen har satt seg på bakbeina i forhold til foreldreretten til barnet. Og mellom bryllup og skillsmisse ble Tamaras småkriminelle far drept i et mafiaattentat. Rammevilkårene har overhodet ikke vært tilstede for at Daniele De Rossi skulle kunne blomstre, en faktor som kanskje kan viskes ut nå som ryktene florerer rundt De Rossi og vakre Laura Chiatti. (vennligst les ferdig artikkelen før du googler!)

Likevel er det noe uendelig viktig over det Daniele De Rossi representerer for Roma. Selv den nøytrale fotballsupporter vil erkjenne at det ikke finnes én spiller i internasjonal toppfotball som brenner mer for sin klubb. Daniele De Rossi puster gjennom Roma og denne kvaliteten har gjort ham til en helt naturlig arvtaker for Francesco Totti. Videre er det også slik at De Rossis sportslige prestasjoner i større og større grad slår meg som en ubetydelig bisetning, når Danielino river seg i drakten og roper mot Curva Sud i en eufori som kun de på andre siden av plexiglasset deler.

Og det er nettopp det som er Daniele De Rossi. Kanskje er han ikke verdens beste fotballspiller slik jeg en gang var sikker på at han ville bli. Kanskje er han heller ikke Romas beste midtbanespiller.  Kanskje er de foregående sesongene et uttrykk for De Rossis permanente kvalitet og ikke en dupp i form. Uansett er han verdens største Romanista og det vil alltid være en ære å ha denne ulven på banen.

Og kanskje viser denne artikkelen å være helt gal. Hva synes leserne? Vil De Rossi slå tilbake med en stor sesong?