C’è solo un presidente!

AS Roma kommer etter alt å dømme til å skifte hender i løpet av høsten. Dette mottas med glede av svært mange, men i fravær av umiddelbart forlokkende alternativer lanseres det her en teori om at lykken fort vil bli snudd til tristesse. Gjennom flere år har Curva Sud periodevis trakassert dottoressa Sensi der hun imponerende nok har fremstått uanfektet på Monte Mario. Ironisk nok, etter flere år i konstant motvind, ble Rosella Sensi tirsdag møtt med fansens hyllende parole «C’e’ solo un presidente» da hun stolt presenterte det som trolig var hennes siste signering, Marco Borriello. Rosella Sensis tilstedeværelse omfavnes altså kort tid før Italpetrolis gjeld velter familiens hegemoni.

Årsaken til dette kan helt enkelt være Daniele Pradès hyllest av sin sjef etter signeringen. Kanskje kan det også skyldes hennes totale gulrøde hengivenhet i løpet av en periode hvor en heller kunne forvente resignasjon. Kanskje skyldes det en litt bitter smak i munnen, når man innser at det er datteren til Franco Sensi en i lengre tid har forsøkt å jage bort. Kanskje kan det til og med skyldes at den gjengse Romanista omsider har forstått hvilken vidunderlig president vi har hatt i form av dottoressa Sensi. Undertegnede er uansett ikke i tvil om at mange vil komme til å angre sitt unyanserte hatforhold til Rosella Sensi.

En skal lete godt etter legitime årsaker til å hate Rosella Sensi, men gjennomgående svak mediadekning skal ta sin del av skylden. Hvordan kan det for eksempel ha seg at det er helt normalt å mene at AS Roma er i økonomisk krise? Realiteten er – i helt radikalt motsatt retning – at AS Roma under Rosella Sensis ledelse har gått fra konkursfare til stabilitet. Klubben holdt på å drukne i gjeld sommeren 2004 og trengte en emisjon for å redde likviditeten. 6 år senere er gjelden redusert til snaue 50% av klubbens totalkapital. Årsakene til bedring er mange; blant annet økte klubbens inntekter fra 120 til 175 millioner euro i løpet av en treårsperiode mellom 2005 og 2008. Det hører også til historien at Roma i en sesong uten Champions League bare såvidt leverte et negativt resultat i 2009. Når klubben nå har kvalifisert seg til det gjeve selskap forventes det et positivt årsresultat.

Ikke overbevist? Sammenlign dette med Inter, som måtte bruke 45 minutter av siste kamp forrige sesong på å sikre Lo Scudetto. Mot nettopp Roma. I regnskapsåret juni 2008-juni 2009 presterte Morattis klubb å levere et tap på i overkant av 150 millioner euro, hvilket naturligvis er helt utrolig når de samlede inntektene samtidig utgjorde 196,5 millioner euro. Bare lønnskostnadene utgjorde 105% av inntektene, i en tidsepoke der ledende eksperter på området har revet seg i håret over at engelske klubber opererer med lønninger på så mye som 75% av inntektene. Inter har – i følge Il Sole 24 – tapt 1.15 milliarder euro i løpet av Morattis 15 år ved roret. Dette er 8 ganger mer enn Roma forventes å bli solgt for i kommende tid!

Og mens en kan diskutere seg tørr og dum på at Inter kan slå seg på brystet med en eier som har evnet å ta dem til Europatoppen, vil en mye sunnere innfallsvinkel poengtere at Rosella Sensis Roma nesten klarte å frarøve Inter tittelen med kun et marginalt negativt årsresultat. Det som kanskje er særlig ironisk ved det hele er at Romanisti flest gjerne vil slå seg på brystet med floskler som «identitet», «stolthet», «sjel» og «integritet». Majoriteten av Curva Sud omtaler seg selv i en nærmest parodisk opphøyelse og følger opp med å trakassere Rosella Sensi. Hvordan kan man overhodet være komfortabel med å representere dette korstoget mot presidenten?

Hvis en igjen betrakter forskjellene mellom Inter og Roma, som nå til dags vil være helt naturlig, er konklusjonen altså den at Morattis rikdom kunne tillate Inter å legge seg på et kostnadsnivå på nesten det dobbelte av inntektsnivået, mens Sensis mangel på rikdom tvang Roma til å bruke kun det Roma selv kunne generere. At klubben fortsatt kan konkurrere med Inter er naturligvis en bragd i seg selv, og en kan la seg forundre av at Romanisti – av alle stolte supporterkulturer i verden – skulle kunne klandre sin egen president for å ikke vinne med alle andre midler enn klubbens egne. Videre kan en undre hvordan en slik holdning fortsatt kan frontes, med visshet om at UEFAs nye reglement trer i kraft i 2012.

Ironien skyller nå innover Roma; når Rosella Sensis dager virker å være mer eller mindre talte, hylles hun omsider som den proteksjonistiske presidenten hun alltid har vært, som presidenten som bet tennene sammen og danket ut Juventus i kampen om både Burdisso og Borriello. I tilsvar til dette sa hun forsiktig at det var en positiv trend som hun håpet ville fortsette, selv om hun strengt tatt var i posisjon til å latterliggjøre alle kritikerne.

Hva kan vi nå forvente av fremtiden? Alternativene som har presentert seg virker å være kvantitative snarere enn kvalitative. Libyske Aabar er et total ubeskrevet blad som kan operere innenfor nært sagt alle rammer som tenkelig kan konstrueres – ingen vet om en skal kunne forvente scenario Portsmouth, scenario Manchester City eller scenario Sensi. Det samme gjelder forsåvidt også for Naguib Sawiris, en verdensledende telecommagnat som eier Romas hovedsponsor Wind. En skal imidlertid føye til at Sawiris’ selskap Weather Investments kjøpte opp Wind i det som da var tidenes største gjeldsfinansierte oppkjøp i Europa. Transaksjonen førte typisk nok til at datterselskapet Wind endte opp med et PIK-lån på rundt 2 milliarder euro, som i sin helhet gikk til å dekke deler av kjøpssummen WI betalte. Hørt det før? Hvis ikke er stikkordet Manchester United.

Det beste alternativet per nå er et konsortium bestående av investeringsselskapet Clessidra og farmasigiganten Francesco Angelini, som med sitt udiskutabelt gulrøde hjerte fremstår som den moralske vokter for Romas fremtid. Også her foreligger det et element av usikkerhet, men undertegnede vil sette pengene på denne konstellasjonen hvis sjelen i AS Roma skal stå i førersetet for hvem en støtter i drakampen om ASR S.p.A. En kan imidlertid spørre seg hvorvidt denne verdien tilsynelatende er den avgjørende for Romanisti flest.

I min interesse rundt dette besøkte jeg de største italienske forumene dedikert til Roma. Ikke uventet kunne en observere en gjennomgående positivitet til de utenlandske eierne, naturligvis helt fritt for omtanke til et eventuelt verdigrunnlag. Samtidig var det bred enighet rundt at konstellasjonen Clessidra/Angelini var en gjerrig løsning, nærmeste utelukkende basert på at ingen av de hadde et tilstrekkelig kapitalgrunnlag for å gjøre dette alene. Jeg utelukker ikke at de utenlandske investorene er gunstige for Roma – tvert i mot er jeg helt åpen for tanken på at disse kan tilføre fornuftige verdier til AS Roma. Likevel er det en overhengende fare for at Roma vil utvikle seg i retning Morattis Inter: et evig tapsprosjekt hvis suksess ene og alene kan spores tilbake til kapital som klubben ikke genererte selv. Sursøt seier for et lag som kunne klart bragden å vinne på egenhånd.

Problematikken rundt det hele synes å være at det totalt naive angrepet på Rosella Sensi har smittet over til tilsvarende naivitet for hvem som bør bli ny eier. De samme menneskene som utbasunerer stolthet for tradisjoner, integritet og sjel leter etter en quick fix som bringer Roma til toppen. Situasjonen har tatt en vending hvor selvmotsigelsene nærmest står i kø for å bli uttrykt, og anti-Sensi apparatet har utvidet sin kampanje til å dekke en pro-arabisk holdning.

Hva som faktisk blir realiteten for AS Roma, vites naturligvis ikke. Det er ikke usannsynlig at klubben vil komme godt ut av eierskiftet – selv for oss som er ufravikelige på det etiske aspektet ved dette. Likevel kan en undre seg om ikke sannsynligheten er langt større for at Roma om et par år løfter Lo Scudetto som konsekvens av en satsning som på et fundamentalt nivå bryter med grunnprinsippene som den gjengse Romanista ser ut til å representere.

Med denne hypotesen til grunn, kan en spørre seg hvorfor Rosella Sensi har blitt gjenstand for et evig korstog mot egen person. Hvordan kan de samme menneskene som fronter «No al calcio moderno» kunne hate Sensi og støtte visjoner som fratar Roma det elementært vakre – evnen til å konkurrere helt alene, uten noe hjelp, mot all forventning. Hvordan kan disse supporterne av Roma si nei til moderne fotball, og samtidig takke ja til det mest moderne som finnes i fotball? Økonomisk doping.

Alle som holder Roma kjært har mye å takke Rosella Sensi for. Mange skylder henne også en oppriktig bønn om tilgivelse, selv om fansens vrede heldigvis ikke er årsaken til at hun nå forlater klubben. Hun har bitt tennene sammen og representert Roma i klassisk, proteksjonistisk manér. Hun har vært ufravikelig i sitt holdningsgrunnlag og har aldri gått av veien for å komme med slengbemerkninger mot beltet i nord. Hun har snudd det negative til det positive, og hun har satt Roma foran alt annet. Rosella Sensis Roma har vunnet på det helt fundamentale, verdimessige plan, selv om det bare har kommet et par skarve Coppa Italia troféer i retning Trigoria.

Når vi nå – med stor sannsynlighet – bytter eier innen kort tid, oppfordres det til å huske hvordan Sensis Roma var. Du har nemlig nettopp lest teorien om at lykken over ny eier fort kan bli til en varig tristesse – for uavhengig av om Roma vinner eller taper tilsier det meste at det aldri vil bli gjort på samme erkeromerske vis som Sensi gjorde det. Og da blir seier eller tap fort en parentes.

Grazie Rosella Sensi – C’è solo un presidente!