Jakten på en vinnerkultur

Det finnes en knippe lag som har den forbilledlige evnen til å avgjøre vanskelige kamper til sin favør. En knippe lag med denne ukuelige troen på å vinne, denne spesielle evnen til å gjøre mål mot spillets gang og denne evnen til å løfte troféene ved sesongslutt. Lagene som gjennom flere tiår har bygget en vinnerkultur mer avgjørende enn å ha verdens beste spillere. AS Roma er, som vi alle vet, ikke blant disse lagene.

Det er neppe nødvendig å komme med eksempler på Romas manglende vinnerkultur, men problemstillingen har i alle fall gjort seg dagsaktuell den siste tiden. Etter å ha slått Lazio, Fiorentina og sikret et brukbart uavgjortresultat borte mot Juventus, er vi igjen tilbake til den bunnløse frustrasjonen. Først raknet alt på Sicilia, deretter sikret Chievo seg et poeng i vollgraven på Bentegodi. Etter å ha ligget under 2-0 og uten å skape en målsjanse.

Ironisk nok har en interessant og høyst relevant debatt pågatt i løpet av den siste uken – Marco Borriellos attityd, for å bruke Erik Hamréns mye omtalte retorikk. Har du lagt merke til Marco Borriellos kroppsspråk når ting går på tverke? Hvordan han nærmest himler med øynene og fekter med armene når laget ikke evner å vinne kamper? Marco Borriello legger rett og slett aldri skjul på sin misnøye når lagkameratene ikke gjør som han vil. Undertegnede setter pris på en slik attityd, men det er det ikke alle som gjør.

I løpet av uken har det lekket nyheter fra Trigoria som hevder at sentrale spillere i Romas tropp, især Daniele De Rossi, skal være misfornøyd med Marco Borriellos noe aggressive væremåte. Visekapteinen skal også ha gitt klart uttrykk for at man aldri kritiserer sine lagkamerater verken på eller av banen og at dette er den rådende code of conduct i AS Roma. Selv fikk han – til alt overmål – direkte rødt kort etter en tradisjonsrik nedhøvling da fadesen i Verona var et faktum.

Marco Borriello skal til eget forsvar ha uttalt at han oppførte seg nøyaktig slik også i AC Milan, og at hans oppførsel aldri ble gjenstand for noe kritikk der. Og ikke nok med det: Borriello skal ha påpekt at han ikke var alene om å stille slike høye krav til sidemennene. Det var nemlig slik det gikk for seg i AC Milan. Europas mest suksessfulle klubb gjennom tidene. Vinnerkulturen selv.

Hva er så en vinnerkultur? Hvordan tilegner man seg en kultur for å vinne på dårlige dager? Hvordan kan man bli god på å skyte stang-inn, og ikke stang-ut? Konseptet vinnerkultur er så vanskelig å definere at noen andre enn undertegnede får prøve å gi en kvalifisert forklaring på hvordan de oppstår. En ting synes i alle fall å være sikkert: det finnes mangfoldige veier å gå.

Kontinuitet i ledelse og nøkkelposisjoner utgjør antakelig et viktig rammeverk for at en slik kultur skal kunne oppstå. Se bare på vinnerkulturen i Manchester United. Likevel virker det i blant som om én enkelt person kan gripe inn og tilføre mentaliteten som behøves for å vinne. Taperklubben Inter vant plutselig Champions League med Jose Mourinho bak roret og noen måneder senere er samme klubb i oppløsning. Uansett hvor vanskelig det er å peke på driverne bak en vinnerkultur, så er det i alle fall enkelt å identifisere symptomer på en slik kultur.

Å stille beinharde krav til sidemannen er ett av dem. Du overlever ingen krig dersom sidemannen i skyttergraven tenker at det er greit å duppe litt på vakt. Du vinner heller ingen titler uten at noen i blant setter skapet på plass. En av Sir Alex Fergusons mest betrodde menn, Roy Keane, var en slik type. Roy Keane var en slik kaptein som aldri gikk av veien for å hudflette slett innsats hos lagkameratene.

Dette er ikke nødvendigvis en oppskrift på hvordan man bygger en vinnerkultur, for det hjelper ikke nødvendigvis å ha en rasende kaptein. Steinar Nilsen fikk eksempelvis erfare at hans spillere i Brann ikke ble bedre av hans raseriutbrudd. De begikk i stedet et mytteri for å fjerne han fra Brann Stadion. En spillergruppe begynner faktisk ikke å vinne fordi noen er rasende, men kritiske spillere oppstår der vinnerkulturen er sterk. Borriellos kroppsspråk er et tegn på at han stammer fra en vinnerkultur. De Rossis irritasjon over dette, etterfulgt av en sedvanlig nedhøvling, beviser at han ikke gjør det.

Som Romanista tar jeg kjærligheten for Francesco Totti og Daniele De Rossi med meg til graven, og dette skal det aldri være tvil om. Denne artikkelen er heller ikke ment som en kritikk mot disse to, selv om det kanskje kan virke sånn. Kritikken reises i stedet mot AS Roma som klubb, som institusjon, som en representant for det som rett og slett er en ukuelig taperkultur. AS Roma er – i beste fall – en evig toer og problemet synes å være uavhengig av kvaliteten på spillerne.

Siden sommeren har AS Roma vært ute for salg, og mens nye parter stadig kommer inn og gamle forsvinner ut, så begynner det å bli krystallklart hva Roma trenger mer enn noe annet; vi trenger kanskje en styrket egenkapital og en ny stadion, men vi trenger fremfor alt en ledelse som vet hvordan man skaper en vinnerkultur. En ledelse som vet hvordan tap skal bli til seier. Det er nemlig ikke greit å gi fra seg to poeng mot Chievo slik det ble gjort denne helgen. Da skal det være lov å himle med øynene.

Nøkkelen til å skape en vinnerkultur i AS Roma ligger i hendene til dem som overtar klubben. Det handler naturligvis ikke om å samle sammen en spillergruppe med unormalt høyt testosteronnivå. Det handler selvfølgelig heller ikke om hvor fruktbart det er at Marco Borriello viser sin misnøye med et noe infantilt kroppsspråk. Det handler samtidig ikke om å sette taklinger i hoftehøyde. For å være helt ærlig: jeg aner ikke hvordan man skaper en vinnerkultur, men jeg vet at vi ikke har det og jeg vet at jeg kunne ønske vi hadde det.

For Chievo skulle tapt lørdag kveld.