Ukulturen i AS Roma

«Sta iniziando l’avventura calcistica piu’ bella della tua vita. ‘Annamo a vince'»
Daniele De Rossis erkeromerske optimisme, sist sett i innboksen til Borriellos Blackberry i slutten av august.


Jeg elsker AS Roma. Det skal det ikke være tvil om, selv om mange vil påstå at denne artikkelen bryter med oppfatningen om at en god supporter skal stå bak laget uansett hva som skjer. Jeg har opplevd mange opp- og nedturer i min tid som Romanista, og jeg har alltid reagert med vantro når Roma ultras har protestert som verst. Denne gangen er jeg imidlertid tilbøyelig til å være enig med kritikerne. Rettere sagt, jeg er i alle fall enig i at man nå skal kunne være langt mer kritisk enn hva supporterrollen egentlig gir rom for.

Curva Sud viste seg fra sin mest iskalde og absurde side da Roma møtte Parma forrige helg. Først ble Tottis jubileum feiret med en programmessig fremføring av «C’è solo un capitano». Programmessig, inntil den hadde pågått så lenge at det åpenbart var noe annet som ulmet i svingen. Curva Sud vekslet deretter mellom hyllest av kapteinen og pipekonsert mot de fleste andre. Mellom øktene serverte man budskapet «Tifo solo la maglia» – det er kun drakten som støttes. Opptrinnet nådde sitt mest vulgære punkt da Pizarro ble liggende nede med skade og til slutt ble båret av – til pipekonsert.

Formatet på kritikken er naturligvis utilgivelig. Dersom antipatien for spillerne har blitt så sterk at en søndags formiddag benyttes til slike uttrykk, da burde en kanskje heller nyte vårsolen på et gatehjørne i Testaccio. Men Roma er Roma. Klubben er verdens beste i medgang, og verdens verste i motgang. Supporterne er likeledes verdens beste når relasjonene til spillerne er gode og helt nådeløse når relasjonene bortfaller. Sammenhengen er kanskje ikke så merkelig; to av klubbens største supportere utgjør også kapteinsduoen, hvis makt i egen klubb er i særstilling relativt til resten i fotball-Europa.

Etter fadesen i Ukraina flommet romerske radiokanaler over av innringere som hadde fint lite annet enn syrlige raljeringer å komme med. «Du har scoret 25 000 mål, hvorfor ikke 25001?», «hvorfor spilte vi uten keeper i Donetsk?», «feiret Mexes åttende mars?», «Ranieri er en dritt, mens Montella er Messias?». Så hva bunner kritikken i? Hvorfor slaktes Roma-spillerne?

Etter fjorårets ubegripelige snuoperasjon var forventningene til årets sesong så store som kun Roma kan skape grobunn for. Optimismen kom særlig til uttrykk da Roma slo Juventus i kampen om Borriello. En sedvanlig selvsikker napolitaner forklarte valget med De Rossis tekstmelding, en tekstmelding som lovet ham hans vakreste eventyr innen fotballen. En tekstmelding som på romersk slang sa at de kom til å vinne. Noen måneder senere vitner tekstmeldingen om lite annet enn hvordan holdningene på Trigoria svinger dobbelt så sterkt som tabellposisjon og reelle fremtidsutsikter. Himmel og helvete. Det var det du fikk, Marco Borriello. Noe vakkert eventyr har foreløpig ikke gjort seg til kjenne. Og vi vinner ingenting i år.

Sesongen åpnet som sedvanen indikerer med total katastrofe. Ranieris defensive struktur hadde smuldret i Brunico, og det offensive arsenalet levde ikke opp til forvetningene. Adrianos vekt ble gjenstand for debatt, Tottis form ble en bekymring, og Marco Borriellos kroppspråk ble en grunn til interne uenigheter. Tett etterfulgt av baklengsmål og dårlige pasningsvalg, var napolitaneren synlig ute med sitt misfornøyde kroppsspråk. Kulturkræsjen kunne ikke vært mer påfallende: Marco Borriello hadde kommet fra konkurransemiljø og vinnerkultur i Milan, til en gjennomgående uprofesjonell organisasjon i Roma.

I kjølvannet av den elendige sesongåpningen ble det som vanlig spekulert i de bakenforliggende årsakene. Ranieri ble særlig kritisert for å ha drillet førsteelleveren for lite i løpet av sommeren, til fordel for et overdrevet fokus på fysisk trening. Samtidig kom det stadig nye rapporter om hvordan Totti og Ranieri ikke kom overens, manifestert av Tottis opptrinn ved ethvert bytte han ble utsatt for. Duoen reagerte med å publisere offisielle uttalelser som forklarte lite annet enn at de to begge var romere som elsket klubben, og at det var mye følelser i sving. Som undertegnede varslet allerede i september , var dette en hanekamp Ranieri aldri kunne vinne. Det gjorde han heller ikke. Claudio Ranieri trakk seg etter skandalen i Genoa, og påtok seg dermed en ansvar mange andre heller burde tatt.

Mye har skjedd siden sesongen startet og Shakhtar Donetsk senest fullførte harselaset med 3-0 i Ukraina. Lite – om noe – har hatt et positivt fortegn. Rent sportslig befinner klubben seg på en skuffende 6. plass, utslått av Champions League, og plassert bak Lazio i kampen om en ny runde i Europas gjeveste selskap. Oppmuntringen finner man i to derbyseiere, som i og for seg var oppløftende nok. Finansielt leverte klubben ikke uventet nok en skuffende rapport nylig, som fortalte om et negativt driftsresultat på 14 millioner euro, hvilket innebærer at egenkapitalen har blitt ytterligere negativ. Klubben svever nå i kredittviljen til Unicredit. Mer interessant (!) er det imidlertid å betrakte hva som har foregått bak kulissene. Hvorfor er vi her igjen? Hvor gikk det galt? Det var jo i år vi skulle oppleve Lo Scudetto igjen.

Mediapresset har naturlig nok vært knallhardt siden sesongstart, og dette preger også hvilke type rapporter som kommer fra murfestningen i Via Aurelio. Fokuset på interne problemer har blitt utbrodert i media, og felles for det meste er en lederskikkelse som ingen klarte å forsone seg med. Marco Borriello ble fanget på kamera der han i samtale med lagkameratene omtalte Ranieri som en «coglione» fordi han fortsatt var på benken, og det til tross for hans 25 000 mål (sic). Pizarro på sin side dro til Chile for å pleie en skade, hvis varighet ikke hadde medisinske prognoser, men snarere så ut til å vare så lenge Ranieri gjorde. Burdisso og Mexes har hatt internkonkurranse i utvisninger (førstnevnte leder soleklart etter en sterk høstsesong), mens kapteinsduoen har demonstrert et nytt kollektivt lavestenivå for sportslige prestasjoner. Vucinic sluttet å løpe rundt nyttår, mens Menez ikke lenger følte nødvendig trygghet på medspillerne til å gjøre annet enn å drible. Taddei fortsatte å løpe, men hadde enda færre meninger om hva løpene skulle kulminere i. Heldigvis virket det som spillerne fant svaret: Claudio Ranieri trakk seg til slutt. Årsaken? «Å gi spillerne et spark!». Hvor stort presset var fra spillerne, er det umulig å vite for en utenforstående.

Effekten lot ikke vente på seg. Spillerne reagerte med å slå Bologna, og i intervjuet etter kampen kunne De Rossi avsløre at kampviljen var tilbake igjen. Hvis dette skulle glede meg, så tok han feil. Det gjorde meg skuffet. Kampviljen var altså tilbake fordi en ny trener hadde kommet inn. En trener som han til alt overmål omtalte ved fornavn. Kompisen Vincenzo. Hva tilførte så Montella? Jo, han doblet treningsmengden fordi hans nye stab hadde kommet frem til at spillerne var for dårlig trent. En slående observasjon som er vanskelig å tilpasse til kritikken Ranieri ble utsatt for; nemlig at han fokuserte for lite på kampdrilling og for mye på fysisk trening. Hva skjedde? Bestemte Ranieri seg for å kutte på all form for trening? Bestemte han seg for å forlate suksessoppskriften fra fjorårssesongen, som nesten sikret klubben sin fjerde Scudetto? Eller kan det hende at spillerne, i et sjeldent innfall av selvransakelse, kanskje burde tatt ansvaret på egne skuldre?

Gårsdagen oppsummerte tilstanden i AS Roma. Mexes fikk sitt ellevte røde kort siden overgangen fra Auxerre i 2004. Daniele De Rossi mistet igjen hodet og burde blitt utvist da han plantet albuen i ansiktet på Dario Srna. Det burde også Marco Borriello blitt, da han stemplet samme mann litt senere i kampen. Roma tapte til slutt 3-0 og røk fullt fortjent ut mot en ukrainsk motstander som på samtlige plan overgikk AS Roma; fra ledelsens verdige kommentarer om Roma, til tilsvarende gode holdninger hos deres spillere. Og ikke minst en helt overlegen sportslig prestasjon. Er det på tide å innse at Claudio Ranieri ikke var problemet, på samme måte som Luciano Spalletti kanskje ikke var det?

Gjennom mine 12 år som Romanista har jeg som enhver Romanista opplevd mange opp- og nedturer. Nedturene har uten unntak inkludert interne stridigheter, avskjed i tårer og en gjennomgående kultur for ansvarsfraskrivelse. Francesco Totti – så mye som jeg elsker ham – har i løpet av perioden blitt for stor for klubbens beste. Dette var gjerne ikke problematisk da han herjet italienske fotballbaner som en av verdens suverent beste fotballspillere, men et langt større problem nå som alderen har innhentet ham. Hans protege, Daniele De Rossi, er så aggressiv at han sjeldent ser ut til å finne korrekt tenningsnivå. I tillegg til den romerske basen, har spillere som Mexes og Burdisso supplert til et aggressivt handlingsmønster. Et mønster som levner klubben i et 10-11 handicap alt for ofte.

Spillere som Vucinic og Borriello opererer tilsynelatende i en forståelse av at de er verdens beste fotballspillere. For Vucinic’ vedkommende innebærer dette at han løper når det passer ham, mens Borriello finner det for godt å uttale seg nøyaktig som han vil. Pizarro, på sin side, gikk så langt som å legge opp på midlertidig basis, i påvente av en ny lederskikkelse. Dernest har man Menez, som vokste opp i Paris’ belastede distrikt 94, men av en eller annen grunn gjør et nummer ut av å ikke være synlig glad for gode prestasjoner. De gode holdningers representanter kommer i form av typer som Perrotta, Riise, Brighi, Cassetti og Taddei, som på grunn av sine begrensninger som fotballspillere ikke kan løfte dette laget på egenhånd. Så hvordan har vi kommet hit?

Jeg laster først og fremst ikke Totti for å være større enn AS Roma. Det er ikke han selv som har stått i regien for en slik karriereutvikling. Jeg laster Roma, både by og klubb. Hvordan skal spillere fra alle verdens hjørner forstå hierarkiet i klubben, når selv ikke presidenten ser ut til å ha det under kontroll? Hvordan skal spillerne forstå hva de gjør galt når supporterne unisont piper på dem, mens kapteinen hylles, helt uten at det har rot den siste tids prestasjoner? Hvordan skal man skape en vinnende kultur når man år etter år skylder på dommere og trenere for sportslig fallitt? Roma har generert en kultur som forsterker både gode og dårlige prestasjoner; konsekvensen av dette er seiersrekker som våren 2010 og skandaler som høsten samme år.

Vi står overfor et eierskifte som ikke kan komme fort nok. Måtte det også bli et veiskille. Jeg har mange ganger blitt spurt om hvordan jeg stiller meg til eiere fra andre nasjoner, som i denne anledning blir amerikanske DiBenedetto. Den siste tiden har ledet meg til å forstå at det neppe kan være negativt. Roma må ut av spiralen som klubben har havnet i, og omsider gjennomgå en nødvendig profesjonalisering som romerne selv ikke ser ut til å kunne forsørge. Implikasjonene kan ikke bare være økonomiske, men også i særdeles stor grad organisatoriske. Noen må være sjef, og vedkommende kan ikke være trequartista samtidig. Nye holdninger må vokse frem, og sterke skikkelser må tiltre nøkkelrollene i ledelsen.

Som et første ledd i prosessen har Unicredit, Italpetroli og DiBenedetto opprettet en ny stilling for Gianpaolo Montali, volleyballkongen som har imponert bankgiganten med sin beinharde sans for struktur og kontroll. Montali er Romas nye COO, og kan anses som organisasjonsteoriens rake motsetning til en sigarettrøykende Bruno Conti. Hans første trekk var å gi Adriano et ultimatum. Det ble ikke holdt, og brasilianeren har nå fått sparken. I prosessen kan man undre seg om de erkeromerske holdningene vil bortfalle, og hvorvidt man vil savne dem. Vil ekspertise erstatte legendene? Dette er tanker jeg har viet mye tid til, og jeg har da vektlagt den guttaktige sjarmen som åpenbart finnes i det romerske kaos, etterslengeren på overtid og – som et innslag av positivitet – jubelscenene sotto la curva. Det romerske har innslag av både positive og negative faktorer, og en kan i så måte bekymre seg over hvordan Roma ser ut når corporate America har malt Roma i sitt eget bilde.

Bekymringen er betydelig, men ikke så betydelig som min frustrasjon over dagens Roma. Ingen er tjent med en klubb som man føler seg forelsket i, og fornedret av, på samme tid. Og helt ærlig tror jeg på en fremtid hvor det romerske kan kombineres med det pragmatiske, kalde og kalkulerende. Romerriket var ingen pølsebod, og det er derfor ingenting som tilsier at romersk må være som AS Roma nå fremstår. Denne artikkelen har ikke hatt som hensikt verken å hylle eller sverte Francesco Totti og Daniele De Rossi. De har begge blitt gjenstand for kritikk, men her kommer også litt ros: de er moralske voktere for Romas fremtid. Ingen føler, kjenner og elsker Roma som disse to, og det gjør dem viktigere enn noen andre i prosessen vi snart går i gang med. Undertegnede stoler også på Curva Sud, som brukte sin søndags formiddag på å gjøre et poeng av at det kun var drakten og kapteinen de kom for å støtte. For de kommer til å være der uansett hvem som sitter på aksjene og hvem som leder klubben; om enn bare for å vise at de er der.

Det er uansett på kort sikt det er størst grunn til å bekymre seg. Til helgen venter et derby av et nesten apokalyptisk format. En kan undre hvordan reaksjonene vil bli dersom spillerne leverer nok et skuffende resultat, og det er nesten så en håper de selv ikke vier tid til å gjøre noen konsekvensutredninger rundt det. Lazio må slås, så enkelt er det. Uansett resultat er det imidlertid ikke til å stikke under en stol at spillerne har en jobb å gjøre før inntrykket er rettet opp igjen, i alle fall for undertegnede. Et nytt år med de samme gamle problemene har gjort forsoningen spesielt vanskelig å treffe. Men ingenting skulle glede meg mer enn en klassisk forestilling fra Roma, ledet hen av sine to kapteiner, med grintà, verdighet og den kvaliteten vi vet de sitter på. For selv om den siste tiden har satt dype spor, ligger det ikke verre an enn at den riktige mentaliteten også sprer seg inn i Curva Sud og TV-stuen.

DAJE ROMA!

Vi oppfordrer med dette til debatt! Hva har gått galt? Hva ønsker dere for fremtiden?