Reisebrev Roma-Lazio

Forrige helg vant Roma sitt femte strake derby mot Lazio. RCN-medlem Andreas Alvaro var tilstede og deler her sine opplevelser fra kampen. NB: Alle bilder er hentet fra www.asromaultras.org (en side alle burde besøke)

Lørdag 12. mars satte vi kursen mot den evige stad. Mitt første derby var i 2006 og endte i et 3-0 tap. Denne gangen dro vi nedover med nytt mot om seier nummer 5 på rad over bøndene fra utkant-Roma. Jeg vil fortelle litt om selve opplevelsen og ikke så mye om kamphendelsene siden de allerede er blitt skrevet mye om.


Først vil jeg gjerne takke RCN for å være så behjelpelige som noen kan være. Som sagt så hadde jeg deltatt på ett derby før, den gang ble jeg stående i 6 timer utenfor Roma Store på Piazza Colonna. Det ble en rar seanse for å få billett, noe som lignet på en loddtrekning. Selv om jeg fikk billett tenkte jeg at til dette derbyet skulle jeg gjøre noe annerledes. Jeg kontaktet il presidente Thomas og hans consigliere Imran for å høre om de kunne bistå. Det var det beste jeg noen gang kunne gjort. De hadde jevnlig kontakt med AIRC og undertegnede. Resultatet var to billetter på Distinti Sud for en latterlig penge tatt opplevelsen i betraktning. Jeg anbefaler alle å bruke denne tjenesten og jeg vil personlig takke begge to!


Å våkne opp og vite at du skal på derby er ingen dårlig følelse for å si det slik! Men jeg hadde problemer med å tro at vi faktisk skulle komme inn, for de som kjenner Italia vet at uforutsette ting skjer stadig. Det var aspektet med tessera, jeg lurte på om vi skulle finne AIRC gjengen, skulle det bli så mye bråk som det har vært i fortiden. Så for og være helt ærlig ble det noen pusteøvelser samt litt Peroni når vi ankom området rett ved Olimpico for og roe nervene litt. Politioppbudet var som forventet og de var kledd opp til fest, det var jeg også dog noe annerledes. Jeg hadde et Romanisti Norvegesi skjerf rundt halsen noe som så ut til og bli tatt godt imot idet jeg fulgte beskrivelsen fra RCN og møtte en eldre herremann ikledd AIRC sin logo på brystet: «eh, Romanisti Norvegesi. Perfetto!». Noe mer enn det ble det ikke sagt, vi viste ID og 10 sekunder etter hadde vi kampbillettene i hånda. Che gioia!!!


Med billettene i hånda gikk vi forbi første sikkerhetssjekk som gikk som smurt. V kom nærmere og nærmere og inne fra Olimpico kunne vi høre super curva sud i aksjon og forventningene økte betraktelig. Så andre og tredje sikkerhetssjekk som resulterte i noe undring over snus fra Carabinieriene sin side men ellers ingen problemer. Denne følelsen av og gå opp trappene mot curva sud og høre alle som synger av hele sitt rødgule hjerte er helt utrolig. Kamp etter kamp blir jeg like satt ut av det og en saltholdig masse samler seg i øyenkroken. Dette slår aldri feil, uansett hvilke motstander som står på andre banehalvdel og uansett hvilket resultat som står på tavla etter 90 minutt, så er akkurat dette det beste! Verdens beste Roma lag har gjort klart til fest og vi bobler over av glede og entusiasme.


På toppen av trappene ser man den utrolige utsikten over Olimpico. Etterpå var det å finne plassene sine, vel på plass med nok en øl i hånda hørte jeg et kjent språk bak meg. Vi var i selskap med våre svenske og finske venner fra sine respektive lands supporterklubber. En ganske så skandinavisk sving. Til tross for inntrykket vi i kalde nord gir fra oss var vi nesten like gode som våre varmblode venner i curva sud til å synge. Tro det eller ei, det ble til og med startet (!) sang som ble fulgt opp av de mange samstemte i curvaen.

 

Klokken 14.50 viste curva nord seg.

Men hva betyr det når curva sud svarer med flere tusen flagg, titalls nødbluss og like mange bomber som følger med «lazio merda, fogna de sta citta!!». For en oppladning!

 


Deretter kommer Carlo Zampas erstatter over høytalerannlegget og spenningen stiger enda mer. Han starter med formazione og vi kommer til øyeblikket som definerer hvor mye denne mannen betyr for meg og alle romanisti rundt om i verden….. Il nostro capitano e il simbolo de roma e il gladiatore giallorosso con il numero dieci, Francesco TOTTI! Alle de rødgule som er tilstedet på Olimpico, de som ser på tv, de som lytter til en radio eller de rødgule som har funnet en stream over internett. Uansett hvor i verden romanisti befinner seg, så synger absolutt alle med når Antonello Venditti sine tekster runger utover stadioen, inno della ROMA. Vel møtt av en ganske bra pipekonsert fra lazio sine tilhengere på curva nord, men som noen sekunder etter at de startet lett blir overdøvet!

Ventetiden over, kampen sparkes igang og vi fortsetter å håne lazio med sanger igjennom hele kampen. Noe som tilfredstiller alle Romanisti og når vi vinner på tribunen så viser laget at de vil vinne på banen. Etter litt over en time spilt blir Pizarro felt like utenfor 16-meteren. Numero dieci stiller seg opp og får ballen tilrettelagt av samme mann som ble felt. Totti fyrer av et knallhardt skudd som går under og latterligjør muslera i ett derby nok en gang! ROMA IN VANTAGGIO – 1-0!!!!! Om vi trodde innledningen var massiv, så eksploderte det nå. Og vi flytter oss noen rader nedover på grunn av feiringen. Fargebluss, nødbluss og bomber gjør slik at vi ikke får med oss når speakeren roper navnet til vår kaptein. Det går heldigvis ikke alle forbi og vi skriker Francescos etternavn 5-6 ganger etter målet. Kapteinen løper i tradisjonen tro med tommelen i munnen. Dette var hans kamp, frem til målet så vi lederegenskapene hans og innsatsen skinte over til alle spillerne våre. Det gjorde de lyseblå fryktelig irriterte og de lot det gå utover både il capitano og flere andre. Heldigvis for oss fikk dommeren med seg noe av det og lazio fikk 2 mann utvist på tampen. Hånet fra alle romanisti på stadioen ble enda mer intens og større. Så, når vi går inn på overtid og øyner håp for den 5 strake seieren går Totti, Taddei og Simplicio i angrep.

Taddei (som forøvrig er prikk lik Willem Defoe, liten digresjon) legger en lav ball inn i feltet samtidig som Simplicio kjemper seg frem mellom 2 lazioforsvarerere og blir felt, RIGORE RIGORE, RIGOREEEEE!! Francesco stiller seg opp og banker den inn bak muslera nok en gang. På nytt eksploderer det, ydmykelsen er komplett og Tottis dag er fullkommen. Han motbeviser på ny alle kritikerne sine og viser at han er en av de beste noensinne, grazie Francesco!

Un capitano, che solo un capitano synges for full hals av alle til stedet og jeg presterer å miste stemmen. Men det var så uendelig verdt det!

I det sluttsignalet går begynner tonene til nok en vidunderlig sang av Antonello, den beste sangen etter en Romakamp. Grazie Roma og hele curva sud står igjen og synger med. Samtidig har bøndene sin side blitt tømt foruten om noen få som synes det er gøy og starte branner rundt om.

På vei bort fra Olimpico hører vi lyden av bomber fra lazio sine supportere. Vi hopper på første buss inn mot Termini. Busssjåføren er strålende fornøyd som alle andre og viser det med å kjøre slik at bussen nesten tipper over i svingene. Han skremmer noen eldre lokale mennesker som nok hadde valgt feil tidspunkt å ta bussen. 50 tusen skulle hjem fra kamp. De av dere som har vært i Italia vet at det parkeres litt vilkårlig noe som resulterte i at bussen ikke klarte å svinge, og vi sto helt stille i et kryss. Køen bak oss ble lengre og lengre og folk ble mer og mer utålmodig. Og så plutselig bestemmer en gruppe som definitivt har sitt tilholdssted på curva sud seg for og gå ut og løfte hele bilen som blokkerte. De lykkes og får stormende jubel og sang fra alle som var vitne til det! En herlig fortelling det der.

Til sist vil jeg takke min kjæreste som vet hvor mye Roma betyr for meg og kjøpte reisen i julegave og som nok også har blitt en Romanista etter dette!

Håper jeg klarte å dele opplevelsen min med dere på en god nok måte. Jeg er ingen journalist eller noe slikt så skrivingen kunne nok vært mye bedre. Bildene er hentet fra asromaultras.org da de er betydelig bedre enn våre egne mobilbilder for vi glemte kamera på hotellet tro det eller ei.

 



DAJE!

Med vennlig hilsen

Andreas Alvaro