Om det er noe som forteller meg at Mirko Vucinic og Jeremy Menez bør vaske ut leilighetene i Roma, så er det fremfor alt Luis Enrique og hans kravstore fotballregime. Mange håper at de to kan få en ny vår, kanskje særlig fordi den nye treneren har en uttalt dragning mot 433, men ignorerer samtidig at Luis Enriques fotball står og faller på en helt grunnleggende egenskap som verken Vucinic eller Menez innehar: viljen til å være førsteforsvarer.

La Gazzetta dello Sport publiserer i dag en slags innføring i de grunnleggende prinsippene bak Luis Enriques fotball. Kall det gjerne en Luis Enrique 101. Artikkelen sender tankene tilbake til Luciano Spalletti; ikke nødvendigvis på grunn av store, systematiske likheter – men fordi Enrique i likhet med Spalletti ser ut til å ta utgangspunkt i en totalitær ideologi for utøvelsen av fotball.

Enrique spiller nesten uten unntak i en 433-formasjon, men varierer i blant med en enda mer offensiv 424-formasjon. Årsaken er veldig enkel, og lett å spore til hans røtter i Barcelona: jo mer ballen er borte fra eget område, desto mindre er risikoen for å slippe inn mål. Og så lenge man kontrollerer ballen på motstanderens halvdel, maksimerer man egen mulighet for å score samtidig som man minimerer motstanderens sjanse til å nå eget mål. Utfordringen består i å finne skjæringspunktet mellom visjon og reelle forutsetninger for å kunne lykkes.

Det strategiske utgangspunktet er at laget skal vinne tilbake ballen så fort som mulig etter den er tapt, og helst på motstanderens banehalvdel. Også her er utgangspunktet bak visjonen ganske enkel og logisk – nemlig at man utgjør en større trussel desto nærmere man kommer motstanderens mål. En viktig forutsetning for denne strategien er angripernes rolle som førsteforsvarere, en utfordring som i Romas tilfelle favner om både mentale og fysiske dimensjoner.

Det er to nøkkelspillere i Enriques 433. Den ene er midtspissen, il prima punta, heretter omtalt som Francesco Totti. Totti skal komme dypt, hente ballen og stake ut kursen for angrepet. De to flankene som omgir Totti skal bevege seg kjapt i lengderetning og utgjøre en trussel mot bakrommet, mens Totti som alltid vil stå fritt til å distribuere kulen der den gir størst avkastning. Den andre nøkkelspilleren er registaen, som ventelig blir David Pizarro. Spilleren skal falle dypt og distribuere baller ut i fra en trekantformasjon med de to midtstopperne.

Holdningen rundt balltempo, og særlig balansen mellom possession og spill i lengderetning, dikteres av hvem som vinner ballen, og i hvilken sone ballen vinnes. Enrique vil ha tempo og løp i lengderetning dersom de brede angriperne vinner ballen, og mer possessionorientert dersom ballen vinnes i sentrallinje. Luis Enrique opererer videre ut i fra at 7 spillere skal delta i angrepet til enhver tid.

Dette betyr ikke at han legger opp til en todeling mellom forsvar og angrep – tvert i mot, laget skal fremstå som et homogent pressorgan – men at flest mulig spillere skal delta i oppbygging av angrepet. Dette hviler igjen på logikk: man kan ikke slippe inn mål så lenge man har ballen, og det er enklere å diktere spillet dersom flere deltar i angrepsoppbygningen. Backenes rolle blir i så måte å strekke ut motstanderen fra en posisjon høyt i banen, uten at målet nødvendigvis er å komme til innlegg.

En helt opplagt innvending mot Luis Enriques taktiske regime er at det for det første kreves store ballferdigheter i laget for å unngå at visjonen ikke koker bort i kålen. Det er en opplagt risiko i å flytte laget høyt i banen dersom ikke spillerne besitter de nødvendige kvalitetene til å unngå hyppige brudd og kontringer i mot. En annen problemstilling, som undertegnede faktisk opplever som langt større, er at systemet hviler på en forutsetning om at spillerne har evne og vilje til å legge ned arbeidet som kreves av dem, og da særlig på motstanderens halvdel.

Dette problemet ble implisitt berørt av Sabatini i løpet av hans smått episke pressekonferanse. Sabatini ville ikke snakke om en revolusjon av spillerstallen, men snarere en kulturell revolusjon. De fleste tolket sannsynligvis Sabatinis kulturelle revolusjon i et bredt perspektiv, som en holdningskampanje for hele la società. Det er imidlertid også nærliggende å tro at han siktet til noe så elementært som spillernes lojalitet til en visjon som dør i krybben dersom de ikke stiller seg fullt bak den. Noe han også uttrykte klart i relasjon til Menez: – Vi vil ha han med videre, men kun dersom han dedikerer seg 100% til klubbens planer.

Spørsmålet er hvorvidt dagens spillerstall har det som kreves til å kunne delta i en slik kulturell revolusjon, eller om motsetningene blir så sterke at det også starter en revolusjon av spillerstallen. Vucinic og Menez har begge gjort klart at de ønsker å forlate klubben, og det bør være bedre å selge dem enn at de skal fortsette å jobbe for halv maskin ut kontraktstiden. De to er tilsynelatende alt annet enn motivert for noe kulturell revolusjon, og plasserer i så måte Enrique i en sårbar posisjon. Hva annet kan det bety enn et uunngåelig farvel?

Tidligere denne uken havnet jeg i en diskusjon om hvorfor Bielsa ble linket til jobben som Inter-trener. Jeg luftet idéen om at Massimo Moratti hadde gått tom for alternativer og at Bielsa var enda et navn på en lang liste. En annen debattant presenterte et langt bedre poeng, som jeg umiddelbart støttet meg til: i blant kreves det noe ekstremt for å vekke en sovende gruppe til liv. Mourinho etterlot seg et stort vakuum da han forlot klubben, et vakuum som verken Benitez eller Leonardo var i nærheten av å fylle. I så måte kan det også forklare hvorfor Moratti ønsket ekstreme Bielsa som trener.

Det samme kan sies om Roma. Sabatini og Baldini kunne valgt en trygg kurs som de færreste hadde stilt seg kritisk til. De kunne valgt Carlo Ancelotti. I stedet valgte de en trenertype som har mye å vinne, og alt å tape. De valgte å ta omveien til suksess da de plukket Luis Enrique og kursen han representerer. Og de valgte etter min oppfatning den beste kursen de kunne valgt. For om det er noe Roma trenger, så er det en vekkelse blant spillerne, uavhengig av om det blir med eller uten Menez og Vucinic.

Dessverre er også implikasjonene av valget ganske voldsomme. Som om ikke det er nok at DiBenedetto-oppkjøpet tar lang tid og begrenser Sabatinis muligheter til å gjennomføre overganger, så kan det virke som om Romas nye sportssjef har en stor jobb å gjøre i forbindelse med spillerne som allerede er under kontrakt med klubben. Innen han kjøper nye spillere må Sabatini først og fremst få klarhet i et betydelig usikkerhetsmoment: krever den kulturelle revolusjonen også en revolusjon av spillerstallen? Svaret må han finne så snart som overhodet mulig.