En stor takk til John Arne Riise!

John Arne Riise er offisielt klar for Fulham etter 3 år i AS Roma. John Arne har i løpet av denne tiden blitt en populær mann i Roma, med sine viktige mål, oppofrende spillestil og ærlige vesen. I løpet av denne tiden har han også gått i bresjen for å fremme Roma Club Norvegia, og vi har vært stolte av å ha ham som æresmedlem og øverst på listen over medlemmer i supporterklubben. John Arne fikk imponerende 132 kamper og 11 mål for Roma. I dag benytter Roma Club Norvegia anledningen til å se tilbake på årene som har gått, og sende en takk til deg, John Arne!

Prosess på italiensk er alt annet enn strømlinjeformet. Hvis det var noe vi hadde lært av AS Roma, så var det nettopp det. Gjennom arbeidet for norske Romanisti hadde vi i lengre tid opplevd å tråkke i en stampe av romerske komplikasjoner, og fått bekreftet at det ikke er uten grunn at Italia omtales som faxmaskinens siste skanse. Jeg hadde personlig mistet tall på hvor mange mailer som hadde forsvunnet i klubbens nulltolerante spamfilter. Vi var ikke alene. Det fantes (og finnes fortsatt) journalister som ikke klarer å komme i kontakt med klubbens pressekontakt. Slike historier finnes det mange av.

Men for oss kom John Arne Riise til unnsetning.

Du skal lete lenge etter noe mer strømlinjeformet enn fotballspilleren John Arne Riise. Det kan virke som han har et indre kompass som kun peker i lengderetning. Dette kompasset navigerer han tilsynelatende også slavisk etter, der han løper frem og tilbake langs krittet, om og om og om igjen. John Arne Riise er en fotballspiller som holder seg til det enkle, og sørger for at jobben blir gjort. Og det fungerer.

Spillestilen synes også å reflektere hans bånn ærlige natur og forbilledlige treningsmentalitet. Han representerte i så måte en rak motsetning til italienernes tendens til å velge omveier, både på og utenfor banen. Fordi han valgte å bite tennene sammen og jobbet de siste ti prosentene på trening, fremfor å innta det stilrene hoftefestet, fikk han også dra utbytte av dette da andre var slitne. Som for eksempel da han stanget inn seiersmålet på bortebane mot Juventus. Når en ser tilbake på John Arne Riises tid i Roma var det derfor også helt innlysende at han ville bli en stor publikumsfavoritt.

Hans prestasjoner på banen taler for seg selv, selv om han opplevde å ha en treg start på Roma-karrieren. Han er
sannsynligvis heller ikke særlig fornøyd med prestasjonene i foregående sesong. Da han signerte sommeren 2008, fikk han umiddelbart en stor utfordring i form av Max Tonetto. Ikke nødvendigvis fordi Max Tonetto var en fantastisk fotballspiller, men fordi mannen fra Trieste hadde blitt et slags symbol på Spallettis vidunderlige fotball. I likhet med Perrotta var Tonetto en type spiller med åpenbare begrensninger, men som på et eller annet vis hadde skrapt sammen ferdighetsregisteret til å bli en definert systemspiller.

Jeg kan ikke si at jeg ble overrasket av Riises akklimatiseringsproblemer. Det er ikke lenge siden 2008, men Spalletti var en pionér da han lanserte systemet som nå har blitt en slags allemannseie i fotball-Europa. 4231 uten en naturlig spiss som likevel ble toppscorer i Europa låt like absurd som det faktisk var, og John Arne var ikke den første spilleren som opplevde disse problemene etter overgang til Roma. Tvert i mot, på det tidspunktet kom jeg frem til at Roma ikke hadde kjøpt én eneste spiller de siste årene som hadde klart omstillingen på en noenlunde normert tid. Likevel kom John Arne greit ut av førstesesongen, og skulle få en solid opptur da Spalletti ble erstattet med Claudio Ranieri. Kanskje ikke fordi Ranieri var en oppgradering, men fordi skjebnen ville det slik.

Sesongen 2009/2010 skulle bli John Arne Riises suverent beste i Roma-karrieren. Ingen skjønte helt hvordan, men i løpet av vinteren hadde Roma klart å tette luken som syntes å være umulig å tette allerede i september. Plutselig befant man seg i en fullstendig uventet gullkamp, og John Arne var i denne perioden en av bærebjelkene. Sjeldent har jeg sett et lag i så ensidig flytsone, og sjeldent har jeg sett en spiller som så opplagt har trivdes under slike omstendigheter. John Arne malte venstreflanken gulrød med sine gjentatte løp, og på et tidspunkt var det som om han og Curva Sud vekslet mellom langskudd og “ale ale ale ale Riiseeee Riiseee”. Den tiden var latterlig moro for enhver Romanista, men kanskje særlig for en norsk Romanista.

Det er likevel kanskje utenfor banen vi har hatt størst glede av vår norske ambassadør i AS Roma, som også er æresmedlem i Roma Club Norvegia. Vi har uttallige gode minner fra John Arnes tid i Roma, og her følger et lite utvalg av de beste.

Våren 2009 fikk vi for første gang besøke Trigoria, dagen etter at John Arne hadde påspandert oss billetter til Roma-Juventus, et oppgjør som for øvrig endte med et smått pinlig 1-4 tap. Farsen lot seg manifestere av at Romas målscorer var midtstopper Simone Loria, som i ettertid har uttalt at han kun scoret mål da Roma tapte. I løpet av timene på Trigoria fikk vi gått gjennom hele anlegget og slått av en lengre prat med John Arne, som åpenhjertig fortalte historier vi ellers aldri hadde fått høre. Bedriften ble gjentatt senest nå i april, da Roma Club Norvegia gjennomførte sin første ordentlige gruppetur. Jeg kunne dessverre ikke være tilstede selv, men ut i fra rapportene virker det som om møtet var minst like bra som ved første anledning.

Et annet stort høydepunkt var da jeg nå i januar 2011 mottok en mail utenom det vanlige fra hans rådgiver Jan Kvalheim, som har vært svært viktig for kommunikasjonen mellom oss, John Arne og klubben. Vedlagt i mailen fant jeg bilder av Francesco Totti, Daniele De Rossi og Philippe Mexes som alle poserte med Roma Club Norvegias flagg. Bildene vakte naturligvis enorm oppsikt blant oss norske Romanisti, men også blant romersk media og den gjengse Romanista. I kjølvannet av disse bildene har vi opplevd en interesse for supporterklubben som vi aldri kunne forutsett. Vi har vært på forsiden av Il Romanistas papirutgave, vi har blitt omtalt av de største Roma-sidene på internett og vi får stadig henvendelser av romere som ønsker å kjøpe RCN-flagget. For å nevne noe av de merkelige hendelsene som står i kø for å inntreffe. Da sjefen for supporterunionen omtalte oss som den viktigste supporterklubben utenfor Roma, gikk det på en måte opp for oss at dette ikke lenger handlet om bare en knippe nordmenn.

Mesteparten av æren tilhører John Arne Riise. Nordmannen har blitt en slags kultfigur i Roma, av årsaker nevnt over, og som norske supportere har vi på en eller annen måte blitt en forlengelse av alt hva John Arne representerer. Blant annet virker det stadig som om romerne tar alle oss nordmenn for å være moderne vikinger, slik som Il Roscio på venstrebacken. Det er de færreste av oss, om noen, som kan påberope seg en så ukuelig innsatsvilje og arbeidslyst. På dette området er John Arne et forbilde for enhver fotballspiller.

Jeg er uenig med avgjørelsen om å selge John Arne Riise. Det er flere gode grunner til å beholde ham, enn det er for å selge ham. Faktisk vil jeg påstå at salget av John Arne fremstår som en ren tilfeldighet. Altså, at John Arne hadde blitt værende dersom det ikke tilfeldigvis var et par faktorer som var aktuelle denne sommeren.

Er det noe AS Roma trenger, så er det etter min oppfatning flere spillere som deler John Arnes syn på rollen som fotballspiller. I sesongen som gikk har hele laget slitt, i stor grad fordi enkelte spillere har gitt seg selv retten til å slappe av både på trening og i kamp. Balansen fra 2009/2010 har forvitret fullstendig, på tross av at spillermaterialet om noe ble bedre over sommeren. Spillere som John Arne Riise og Simone Perrotta har vært ambassadører for gode holdninger, og det er i så måte spesielt at man landet på avgjørelsen om å selge ham.

Men samtidig er det forståelig. På tross av en så langt svært imponerende innsats på overgangsmarkedet, ulmer det et nokså akutt, økonomisk problem i kulissene. Klubbens egenkapital har blitt utradert, og en har ikke vært i stand til å levere et positivt, operasjonelt driftsresultat på flere år. I den forbindelse har også DiBenedetto-regimet beordret et lønnskutt på om lag 15 millioner euro. Når valget da sto mellom å selge Riise, eller å fornye kontrakten, er det derfor også forståelig at man havnet på denne beslutningen. John Arne forlater Roma fordi det tilfeldigvis var hans kontrakt som måtte fornyes, ikke fordi han hadde utspilt sin rolle i klubben.

Det har vært 3 fine år, med noen helt spesielle minner. Det nevnte målet mot Juventus er ett godt minne. Seiersmålet på bortebane mot Siena er et annet. Hvem kan vel glemme hvordan Daniele De Rossi feiret Riises frisparkmål, etter en hel omgang med fornærmelser fra tribunen? Eller hva med åttendedelsfinalen i Champions League mot Arsenal, da John Arne Riise og Souleymane Diamoutene måtte danne midtstopperpar som følge av en akutt skadekrise? Roma tapte på straffekonk, men Riise og Diamoutene leverte en innsats som 2000 supportere møtte opp på Trigoria for å hylle dagen etter. For ikke å nevne hans nesten uvirkelige målsnitt på San Siro. Slike minner har det faktisk blitt mange av, og det koker i stor grad ned til at John Arne har i bøtter og spann av en egenskap som romere elsker: grintà.

Vi synes det er leit at du nå forlater Roma, John Arne, og vi ønsker deg all mulig suksess når du flytter til London for å gjøre comeback i Premier League. Takk for besøkene på Trigoria, takk for hjelp med billetter, takk for en strålende innsats for Roma. Vi takker også særlig for at du har gjort hele arbeidet med Roma Club Norvegia langt mer strømlinjeformet enn det hadde blitt uten deg. En enorm takk også til deg, Jan Kvalheim, for godt og hyggelig samarbeid.

DAJE JOHN!

På vegne av alle i Roma Club Norvegia

Thomas Høy
President

Legg gjerne igjen din kommentar til John Arne i kommentarfeltet