Cæsars hjørne – Romersk revolusjon?

Artikkelen er tidligere publisert denne uken på Canalplus.no

"Yes, we can!" - Piazza Santa Maria in Trastevere

18 år er gått siden Franco Sensi kjøpte AS Roma i 1993. Denne sommeren solgte hans datter Rosella klubben til amerikaneren Thomas R. DiBenedetto, hovedaksjonær og leder av NEEP Roma Holding SpA (NRH). I norske ordbøker er ordet ”revolusjon” beskrevet som blant annet en ”rask omveltning” eller en ”gjennomgripende endring”. Formuleringene kan være passende å bruke i Roma om dagen.

For det første. Aldri før har en utlending vært president for en italiensk Serie A-klubb. Når DiBenedetto inntar denne posisjonen i AS Roma utgjør ikke dette bare en milepæl for klubben, men også for italiensk fotball.

Skeptikerne er mange. Ikke det at fotballpresidenter er et særlig konservativt emne i Italia – både frittalende filmmoguler og skjørtejagende statsministre er hverdagskost. DiBenedetto er imidlertid ikke en italiensk filmmogul eller skjørtejeger. Den til tider irrasjonelle italienske eiendommeligheten kommer tydelig til syne – tu vuò fa l’italiano – så du tror du er en italiener? Hovmod står for fall.

Mange ser også på overtakelsen som den internasjonale fotballkapitalismens gjennombrudd i støvellandet, slik eksempelvis Chelsea, Manchester City, Malaga og Paris St. Germain har vært det i sine respektive land. I den sammenheng kan det jo nevnes at den gjengse italiener glemmer at Inter er fotballøkonomiens svar på diabetes. Utviklingen til Roma under DiBenedetto tilsier heldigvis ikke noe nytt Manchester City-scenario, tvert imot.

DiBenedetto og hans kompanjonger i NRH, James Pallotta, Michael Ruane og Richard d’Amore, ønsker for det første gjøre et tradisjonsrikt hovedstadslag om til en internasjonal kommersiell merkevare som står på egne ben. Videre skal de gjøre giallorossi til et internasjonalt vinnerlag. Alt dette på relativt kort tid. Med pengegalloppen i dagens fotball, og UEFAs manglende evne til å komme opp med effektive økonomiske fair play-regler, kan dette bli vanskelig å kombinere med en sunn forretningsmodell.

Sensi-familien hadde imidlertid også ambisjoner om å gjøre Roma til en bærekraftig virksomhet med sportslig suksess. Som vi skal se er det fremgangsmåten til DiBenedetto og co. som har et revolusjonerende potensial. En fremgangsmåte som synes tvingende nødvendig når vi ser hvordan italienerne selv er i ferd med å styre calcioen mot avgrunnen. Vi skal nå se nærmere på hva endringene i AS Roma denne sommeren innebærer på et kommersielt, administrativt og sportslig plan. Artikkelen er skrevet med innføring og oversikt for øye, men den vil og på enkelte punkter være nyttig for de som følger AS Roma tett.

DiBenedetto

Thomas R. DiBenedetto

Vi begynner på toppen. Romas nye president, Thomas DiBenedetto, er en 60 år gammel finansmann bosatt i Boston. I likhet med resten av kompanjongene er han av italiensk opphav. Sistnevnte detalj vil kunne vise seg å være av stor betydning for utfordringene de står overfor – gruppen kjenner det italienske samfunnet, byråkratiet og kulturen. Foruten DiBenedettos engasjementet i AS Roma er han også partner i Fenway Sports Group (FSG), tidligere New England Sports Group, og i Boston International Group. Eierskapet i Roma er på sin side strukturert på følgende måte: DiBenedetto, d’Amore, Ruane og Pallotta eier 100% av selskapet DiBenedetto AS Roma LLC. Dette selskapet eier igjen 60% av NRH (den italienske banken Unicredit eier resterende 40%), som igjen eier 67% av AS Roma SpA og noen få tilliggende selskaper. De resterende 33% av klubben eies av mindre aksjonærer men vil ventelig havne på DiBenedettos hender med tiden.

Fortiden til DiBenedetto er relativt ukjent. Medlemmene har imidlertid betydelig ekspertise innen eiendom, markedsføring og administrasjon. DiBenedetto selv har spilt en aktiv rolle ved oppbygning og administrering av flere idrettsklubber og sportsanlegg gjennom sin rolle i FSG. Sistnevnte eier blant annet baseballklubben Boston Red Sox og fotballklubben Liverpool F.C. At flere personer i selskapsledelsen har bred erfaring fra klubbdrift på flere kontinenter er selvsagt positivt. Selv blant nøkterne italienere blir kombinasjonen av denne erfaringen og deres italienske røtter, selvsagt, trukket frem som argumenter til fordel for prosjektet.

Det er også flere interessante sammenhenger å se mellom DiBenedetto og co sine øvrige prosjekter og konturene av deres nye prosjekt i Roma. Særlig er gjenoppbygningen av Red Sox fra forrige tiår interessant. Nøkkelfaktorene synes gjennomgående å være bærekraft og effektivitet, samt innovasjon og kontinuitet i harmoni.

Walter Sabatini, Romas mercatodirigent

På den sportslige siden har en tidlig hatt fokus på ansettelse nøkkelpersonell. Ansettelsen av sportsdirektør Walter Sabatini kom lynkjapt, og han startet straks arbeidet med å kartlegge det aktuelle spillermarkedet. I tillegg svirret ryktene om Franco Baldini som direttore generale allerede før DiBenedetto fikk tilslaget på klubben. Nylig ble det bekreftet og Baldini forlater FA og England til fordel for Roma til vinteren. Baldini har en fortid fra nettopp Roma som sportsdirektør, og er en av de mest markante skikkelsene i nord/sør-rivaliseringen i Italia.

Et annet likhetstrekk er fokuset på å bygge en kommersiell merkevare som skal gjøre selskapet AS Roma SpA bærekraftig. Sportslig suksess fundert på dette synes også som selve fundamentet i FSGs forretningsmodell. Fokuset på å revitalisere og markedsføre ”luppetoen”, AS Romas ulvelogo, er gjenkjennelig fra lignende grep i andre DiBenedetto-relaterte prosjekter. Samtidig har vi sett en relansering av nettsiden og en varslet gjennomgang av alle eksisterende og potensielle samarbeidspartnere, med sikte på å maksimere inntekter. Dette er uttrykk for en langt mer håndfast og offensiv holdning enn den Sensi-regimet opererte med.

Videre på den kommersielle siden vil amerikanerne legge om det nåværende billettsystemet til en mer amerikansk modell (Red Sox innehar et av de mest suksessfulle billettsystemene i hele sportsverden), samarbeide tettere med lokalt næringsliv, samt utvikle akademier og annen eventvirksomhet. Endelig vil en starte planleggingen av en ny arena. Dette vil medføre at klubben slipper å leie/lease Stadio Olimpico og treningsanlegget Trigoria, i tillegg til økte muligheter for inntjening gjennom utleie, sponsoravtaler etc. Dette er en forutsetning dersom AS Roma skal bli en internasjonal toppklubb i et langsiktig perspektiv. DiBenedetto og co. har lang erfaring med lignende prosjekter, bl.a. gjennom oppussing av Fenway Park i Boston og planene om ny hjemmearena for Liverpool.

Når det gjelder den sportslige utfordringen har vi allerede vært inne på ansettelsen av Walter Sabatini. Bohemen fra Marsciano som tidligere arbeidet for bl.a. Lazio og Palermo erstatter Daniele Pradè som direttore sportivo. I motsetning til sistnevnte er Sabatini kjent for sitt brede kontaktnettverk i Europa og Sør-Amerika. Er det en ting som har kjennetegnet Roma de siste årene er det Pradès svært varierende evne til å treffe på overgangsmarkedet. Ofte er det, dessverre, ikke mangel på midler det har stått på, men innsikt. Mette spillere som Adriano, Baptista og Cicinho er bli hentet, tidvis for høye summer, på bekostning av spennende talenter i og utenfor egne rekker. Pradè og administrasjonen rundt ham har også hatt en egen evne til å forsure lønnsstrukturen i klubben.

Som en upretensiøs feltspeider med notatblokk og sigaretter fremstår Sabatini som  Pradès rake motsetning. Gjennom årene har Sabatini blant annet oppdaget spillere som Kolarov, Radu, Ilicic, Hernanez og Javier Pastore. Flere av disse har gitt voldsom avkastning, nå senest snaut 40 millioner euro for Pastore. Egenskapen til å se talent før andre gjør han til en perfekt mann for DiBenedetto prosjekt. Med fokus på å hente unge lovende talenter, kombinert med erfarne ringrever, vil Sabatini med lupe og sigarettglo søke etter spillere på overgangsmarkedet. Samtidig skal lønnskostnadene ned…

Maarten Stekelenburg

Til nå har dette resultert i at Roma har hentet følgende spillere: Maarten Stekelenburg (keeper, Ajax), Josè Àngel Valdès (forsvar, Sporting Gijon), Gabriel Heinze (forsvar, gratis), Loic Nego (forsvar, gratis), Erik Lamela (angrep, River Plate), Bojan Krkic (angrep, Barcelona). I tillegg er Marco Borriellos (angrep, Milano) overgang gjort permanent.

Følgende spillere har forlatt Roma: Alexander Doni (keeper, Liverpool), Julio Sergio (keeper, Lecce), Philippe Mexés (forsvar, Milan), John Arne Riise (forsvar, Fulham), Simone Loria (forsvar), Jeremy Menéz (angrep, PSG) og Mirko Vucinic (angrep, Juventus).

Det er ventet at Roma vil hente 3-4 ytterligere forsterkninger; en midtstopper, en defensiv midtbanespiller, samt en erstatter for Mirko Vucinic. I tillegg har Sabatini uttalt at en vil kunne signere flere dersom de rette typene dukker opp. Vi skal ikke gå inn på hvilke spillere som kan være aktuelle her ettersom dette forandrer seg fra dag til dag.

Imidlertid synes ansettelsen av Luis Enrique Martínez García som det viktigste grepet Sabatini har gjort. Med seg i trenerteamet har han Ivan De La Peña, Joan Barbara, Josè Ramon Callen og Marcos Lopez. Det var imidlertid Carlo Ancelotti som var favoritt til trenerjobben da han fikk sparken fra Chelsea i mai. Enkelte ble nok også umiddelbart skuffet da det ble tydelig at jobben ville gå til Enrique. Skuffelse skulle imidlertid erstattes av anerkjennelse. Anerkjennelse fordi ansettelsen skjer i henhold til en klar visjon.

Tanken bak ansettelsen av ”Lucho” synes klar. Med et nytt prosjekt kreves nye synspunkter og preferanser. En ringrev som Carlo Ancelotti vil allerede ha en del av disse, eksempelvis i spillermaterialet, noe som muligens vil kunne motvirke revolusjonen DiBenedetto og Sabatini ønsker å gjennomføre. Med Luis Enrique får en et helt nytt spillesystem og treningsregime, ingen forhåndspreferanser blant spillermaterialet, og en helt annen mentalitet enn den Ancelotti og hans generasjon representerer. Sists men ikke minst deler Enrique og Sabatini kunnskap om, og entusiasme for, unge spillere.

Luis "Lucho" Enrique

Luis Enriques spillesystem tar utgangspunkt i Barcelonas 4-3-3-formasjon. Offensivt er stikkordet hurtige samordnende bevegelser og høyt pasningstempo, mens defensivt ligger fokus på kollektivt ballpress, ofte med sikte på gjenvinninger høyt i banen. Dette er oppskriften Enrique også har brukt på Barcelonas andrelag. Å tro på suksess ved å blåkopiere dette blir imidlertid som å tro på julenissen midt på sommeren. Enrique vil bli nødt til å ta hensyn til den taktiske hverdagen i Italia, samt det spillermateriale han har til disposisjon. Her er ikke Xavi, Iniesta og Messi, men spillere som Perrotta, Taddei og Borriello. Nå var dette selvsagt ingen rettferdig sammenligning, poenget er at tilpasningen av en stadig mer Barcelona-orientert spillestil vil ta tid ettersom flere sentrale brikker i dagens Roma ikke synes anvendelige i et slikt system.

Et annet poeng er at Enrique til nå har erfaring med et noe endimensjonalt kampbilde fra sin tid i Barcelona Atlétic. Serie A har flere dimensjoner, fra Gasperini og Mazzaris 3-4-3 i Inter og Napoli, til Novara og Sienas 10-mannsforsvar i bortekamper. Enrique har uttalt at Roma vil spille sitt spill uavhengig av motstander. Til en viss grad er nok måten en vinner på viktig for oppbygningen av en kommersiell merkevare. Likevel vil også DiBenedettos Roma sette hensynet til å vinne fremfor alt.

Enrique har imidlertid tatt grep for å møte utfordringene i Italia med sitt ønske om offensiv underholdende fotball. For det første ser vi i dag et beinhardt treningsregime på Trigoria vi tidligere ikke har sett maken til. Hovedfokuset ligger på å øke løpskapasiteten, noe som kreves for å kunne øve det kollektive konstante presset på ballfører som Barcelona er så kjent for. Enkelte vil ha det til at Guardiola utviklet sine metoder under tiden i Italia. I så tilfelle skal det bli spennende å se hvilken effekt de får når de lanseres i støvellandet.

Totti, Riise og Vucinic

En annen konsekvens Enrique har tatt av sine ønsker er at spillere som John Arne Riise, Mirko Vucinic og Jeremy Menéz har forsvunnet. Den viktigste faktoren til at John Arne ble solgt var hans kontraktsituasjon. Det gjorde imidlertid ikke ting bedre at hans begrensede tekniske ferdigheter gjorde han mindre kompatibel for den offensive festfotballen som Enrique legger opp til. Josè Àngel er bedre egnet for Enriques backrolle. For Vucinic og Menéz sin del handlet det også dels om karakteristika, men like mye om arbeidsholdninger og et ønske om å komme seg vekk. Både Menéz og Vucinic antas å ha fått et ultimatum av Enrique; øk kapasiteten og den defensive orienteringen for å passe inn i mitt system. At dette fortonet seg som mindre fristende for disse luksusspillerne er ingen underdrivelse.

Når det er sagt er det fortsatt usikkerhetsmomenter knyttet til spillermaterialet tilgjengelig. Det er ingen tvil om at nye spillere som Bojan, Lamela og Josè Àngel på papiret passer inn i Enriques spillesystem, men hva med spillere som Brighi, Perrotta, Cassetti, Borriello og Pizarro? Er Cassetti teknisk kapabel når Riise ikke var det? Hvordan bruke en regista som Pizarro når en ønsker en mer defensivt orientert spiller i den dype rollen på midten? Spørsmålene er flere, og det vil bli mange utskiftninger med tiden. Det som foreløpig fremstår som klart er at de to protagonistene i Roma, Daniele De Rossi og Francesco Totti, blir sentrale brikker. De Rossi skal i større grad frigjøres offensivt i en indreløperrolle, mens Totti bortimot skal bekle den samme rollen han hadde som midtspiss i Spallettis 4-2-3-1 system. Det kommer imidlertid til å ta tid før det nye systemet setter seg. Dette kombinert med romernes umiddelbare forventning om resultater står frem som et av de største faremomentene ved prosjektet.

Alt i alt har disse endringene i driften både på og utenfor banen et revolusjonerende potensial. Vi må imidlertid vente en stund med å konkludere til vi har sett resultater på de ulike områdene. DiBenedetto har uttalt at AS Roma er et langsiktig prosjekt. Forvent derfor ikke at Bojan blir Messi, Totti vinner gullstøvelen eller at Roma feier over antatt svakere motstand hjemme på Olimpico. Forvent i stedet ryddigere drift, mer åpenhet og varierende prestasjoner på banen. Det er imidlertid ingen hemmelighet at en Champions League-plassering (topp 3) er ønskelig for å nå de høye målene amerikanerne har satt seg.

 

Diskuter i kommentarfeltet under eller på forumet.