Mens vi håper på noe nytt

– Det blir ingen revolusjon av spillerstallen, men en revolusjon av kulturen, sa Walter Sabatini med en overbevisning som kun en røykende bohem kan ha. Anledningen var en pressekonferanse der han merkelig nok fikk ansvaret for å presentere seg selv. Et énmannsshow som etterhvert mistet alle spor av faglig substans. Den nye sportssjefen rakk imidlertid å presentere en holdning om at stallen hadde store kvaliteter, og at problemet, i den grad det fantes noe, lå i klubbkulturen. Et par måneder senere kan en ikke akkurat si at utsagnet har holdt vann – nye Roma ender i en revolusjon av spillerstallen, selv om tidshorisonten foreløpig kan bli hur lang som helst.

Det tok nemlig ikke lange tiden før Philippe Mexes, John Arne Riise, Doni, Jeremy Menez og Mirko Vucinic alle hadde forlatt Roma. En kan neppe finne en enkel årsakssammenheng ved at nettopp disse forlot klubben, men enkelte trekk synes opplagte. Ja, de var alle tunge poster i en allerede skjev lønnsstruktur, og ja, det var et eller annet ved dem som gjorde det lite attraktiv å fortsette forholdet. Mexes ville til Milan, Riise begynte å trekke på årene, Doni var Doni, mens Jeremy Menez og Mirko Vucinic syntes å gå på en motivasjonsmessig tomgang.

Den mest iøynefallende årsaken synes likevel å være at Sabatini måtte revolusjonere spillerstallen for at det skulle være mulig å revolusjonere kulturen. Du kan ikke lære en gammel hund å sitte, og de samme premissene gjelder i stor grad for en gruppe mennesker som har innarbeidet en type adferd over lang tid. Mirko Vucinic og Jeremy Menez hadde lenge forsuret klimaet på Trigoria med sine tvilsomme holdninger, mens Mexes hadde gitt et ansikt til AS Romas mest fremtredende karakteristikk: å skylde på alle andre. Skulle det være mulig å implementere store, holdningsmessige endringer, var det nødvendigvis også avgjørende at uromomenter ble fjernet. At det ble satt sluttstrek for holdningene som hadde rådet.

Og her står vi altså en uke før seriestart, med en spillerstall som mildt sagt føles totalt ufullstendig. Ugresset har stort sett blitt luket bort, høye lønninger har blitt erstattet med mer moderate, og middagshøyde har blitt erstattet med U-20. Utviklingen er uhyre spennende, men det begynner å bli innlysende at dette prosjektet kan komme til å ta mer tid enn en først hadde håpet. Også her synes årsakene å være mange, men den klareste bremseklossen har vært fraværet av gode, økonomiske rammebetingelser. Som om det ikke var problematisk nok at Sensis Roma hadde vasset i likviditetskrise i mer enn 10 måneder, så hjalp det ikke at oppkjøpet tok så lang tid som det gjorde.

Det er likevel særlig én ting som understreker behovet for tålmodighet; Simone Perrotta, Fabio Simplicio, Matteo Brighi, Marco Cassetti, Marco Borriello, Rodrigo Taddei og flere til er alt annet enn velegnet for systemet Luis Enrique legger opp til. Jeg vil faktisk strekke meg så langt og si at tidsbehovet i denne omgang ikke handler om å lære dem systemet, men å erstatte disse med andre spillere. En skal riktignok justere tankene mot andre faktorer, som at de fleste av disse er topp profesjonelle idrettsutøvere med et tilsynelatende svært sunt syn på det de holder på med. Dette gjør dem imidlertid ikke til noe mer enn gunstig stallfyll. Det forandrer ikke det faktum at de rett og slett ikke er god nok med ballen i beina. I alle fall slik jeg rasjonelt sett vil sortere inntrykkene fra treningskampene.

På bakgrunn av den nokså store distansen mellom nødvendig og faktisk kvalitet, blir jeg derfor ikke overrasket om AS Roma leverer en middelmådig sesong. Jeg blir i alle fall ikke overrasket dersom vi nok en gang må slite oss gjennom en fryktelig sesongstart. I så måte kan en spørre seg om valget av Luis Enrique var korrekt. Jeg er ikke i tvil om at det var et godt valg. Begrunnelsen for dette hviler på hvilke premisser som ble lagt til grunn da Walter Sabatini og Franco Baldini plukket Luis Enrique for oppdraget: de ønsket diskontinuitet, de ønsket å bryte klubben ut av den selvdestruktive sirkelen. Nær sagt uansett hvordan det går for Luis Enrique, så er dette en visjon jeg omfavner med den største entusiasme.

Det er på en måte også bruddet med gamle Roma som gir meg en litt uforklarlig optimisme til det som snart skal settes til liv. Gårsdagens oppgjør i Bratislava ga meg den nette sum av 0 rasjonelle årsaker til å være optimistisk, men likevel føles det som om alt kan skje, som om laget er et hårsbredd fra en forløsende samhandling. Dette er kanskje det klareste tegnet på at Roma fortsatt er Roma (finnes det en annen klubb i verden som mer tilfeldig finner formsvikt og formtopp?), men det bygger også på følelsen av det nye Roma som skal fødes. Det er en følelse av ungdommelig mot og naivitet, og fremfor alt følelsen av en trenerskikkelse som veksler mellom yrende entusiasme og blendende raseri. Det er noe der, men jeg vet ikke helt hva det er. Det går utenom det som lar seg forklare innenfor rasjonelle rammer.

Med en uke til seriestart føler jeg behovet for å innrømme at nye Roma tilsynelatende ligger et hav bak skjema, men at dette samtidig er en betraktning som kan endres over natten. Sabatini har lovet ytterligere 3 (kanskje 4) signeringer før vinduet stenger og ting tyder på at både Kjær og Osvaldo er Roma-klare innen utgangen av denne helgen. Casemiro er et annet navn som sirkulerer jevnt i sfæren av overgangsrykter. Jeg har aldri gått inn mot seriestart mer usikker på hvordan vi kommer til å se ut, men jeg eier likevel ikke spor av frykt for fadese. Uansett hva som skjer har man påbegynt bruddet med selvdestruktive Roma, til fordel for et modig og sultent Roma. Det kan gå dårlig, det kan gå bra, og sannsynligvis havner det et sted midt i mellom.

Uansett er det bare starten på noe større.