Cæsars hjørne: ”Quando a Roma vai, fai come vedrai”

August i Roma er varmt. Veldig varmt. På de store piazzaene får du følelsen av å synke i asfalten, mens vannbudsjettene når nye høyder. Romerne er som blåst vekk, og inn ruller de tyske og amerikanske turistbussene som en dårlig spøk. Denne helgen har jeg derfor gjort som romerne, flyktet byen, og sammen med medromanista Anders Hornslien dratt til Italias svar på Flåklypa, Deccio di Brancoli, en (bitte)liten fjellandsby utenfor Lucca i Toscana. Etter planen skulle vi se kampen i Bologna i kveld. Dessverre sørget streiken for at det ikke ble noe av. Med torsdagens exit i Europa League friskt i minne var det kanskje like greit.

Anders, meg og Anders' hund "Totti", foran Sonjas bar i Deccio.

I Lucca er det et ordtak som sier at det er bedre med en død mann i huset enn en pisaner på døren. Det har sitt opphav i den historiske striden med nabobyen Pisa. Striden kulminerte for 200 år siden i at luccheserne forgiftet elven ned til Pisa slik at en rekke pisanere strøk med. Også i Roma har vannet en sentral plass i historien (og i nyere tid har det faktisk også vært forsøk på å forgifte hele vannsystemet). Det rennende vannet i byens fontener og ”nasoner” (drikkestasjonene) symboliserer byens generøsitet, ettersom det

alltid er rent og gratis. Videre symboliserer det rennende vannet i byen det kontinuerlige, og kulturen som motstykke til naturen. Vannet har siden akveduktene, og gjennom alle konstruksjonene etter Italias samling, blitt det moderne Romas ”sjel”. Ikke rart når det er 40 grader i skyggen…

Ordtaket fra Lucca skal selvsagt ikke tas bokstavelig her. Likevel, da folk reiste seg og gikk fra Stadio Olimpico ti minutter før slutt torsdag kveld mente de fleste at Roma ville vært et bedre sted med en spanjol mindre. Sannheten er vel snarere at en død mann på trenerbenken ikke hadde kunnet bytte ut Totti…

I timene etter kampen ville jeg sannsynligvis ikke levnet Luis Enrique mange månedene. På noen punkter er jeg fremdeles svært kritisk, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Etter en helgs refleksjon i Flåklypa tilhører jeg nemlig ikke lenger bødlene – det er grunn til å frede drikkevannet til Luis Enrique.

Å være fotballsupporter er ofte noe herlig dobbeltmoralsk. En grusom takling kan bli gjenstand for applaus eller vrede avhengig om den går utover Stephan Lichtsteiner eller Francesco Totti. Dobbeltmoralismen gjør seg imidlertid også synlig i mindre flatterende sammenhenger. For eksempel når romanisti tiljubler DiBenedetto og hans prosjekt på storskjermen før kamp, mens de etter kampen krever at Luis Enrique må gå. Skal en støtte prosjektet må en også nødvendigvis forstå at dette vil ta tid. Det er sannsynligvis riktig at Enrique ikke kunne fått til mindre på 2 måneder rent resultatmessig. Samtidig er det enda ikke blåst et frispark, knust et eneste møbel, eller blitt revet i stykker en eneste bukse som en følge av det som virkelig betyr noe; Serie A. Ikke enda.

Grepene som er gjort til nå har vært nødvendige for å skape en vinnerkultur i AS Roma. Resultatene av grepene vil ta tid. Det er vanskelig å svelge et tap, og enda vanskeligere er det for utålmodige romere. Legger du til at tapet er for Slovan Bratislava, og at konsekvensen er at det ikke blir noe spill i Europa i år, blir det omtrent som å kjøre bak en tysk bobil hele veien fra Bergen til Oslo. Likevel, Tålmodighet er et ord som må inn i den italienske ordboken og hodene til romanisti som står ved Thomas DiBenedetto.

Luis Enrique vil bli sittende lenge, og Roma vil få enda flere spanjoler. I mellomtiden er det verdt å minne om at vi foreløpig kun ser konturene av det laget som vil starte om to uker. Før Bratislava-kampen ble Pablo Daniel Osvaldo presentert. Det skal bli spennende å se hva han kan gjøre etter å ha fått en renessanse i Spania. Videre vil De Rossi være tilbake, Lamela er klar til dyst, og Kjær, når han omsider blir klar, kan komme til å bli det Philippe Mexés aldri ble; stabil. Mot Slovan Bratislava kunne vi også de første 60 minuttene se konturene av den spillefilosofien som er annonsert. Sist men ikke minst; forvent alltid det uforventede av AS Roma. Det er sånn vi har lært oss å like dette kaoset.

Jeg har poengert dette før: Romas sesong vil tidvis bli forferdelig. Like dårlig som en turistfelle på Piazza dell’Anfiteatro i Lucca. Tidvis vil den også kunne bli så god som en Vino Nobile i olivenlundene. Anders mener vi kommer på tredje plass. Jeg tror ikke han er like god til å tippe som han er til å lage mat. Selv ikke piazzaen i Deccio har gjort meg så optimistisk. Ingenting hadde imidlertid gledet meg mer.

Vannet her oppe i høyden smaker for øvrig mye bedre, så jeg tar med litt tilbake til Lucho i Roma dersom noen skulle finne på å gjøre livet (vannet) hans surt.

Sempre Forza Roma!