«Krisen» i Roma

De var mange, skeptikerne til Luis Enrique, og de har fått vann på møllen når resultatene har uteblitt innledningsvis denne sesongen. AS Roma anno sesongen 2011/2012 handler imidlertid ikke om å oppnå umiddelbare resultater, men å bygge noe for fremtiden. Det er på disse premissene en må lese det Luis Enriques mannskap leverer inneværende sesong.

I fotball handler det selvsagt til syvende og sist om å ta tre poeng. I Italia er dette sannere enn noe annet sted i verden. Stilpoeng står mildt sagt ikke i fokus, og det er bedre å tape 4-0 uten å ha forsøkt, enn å tape 1-0 og ha gjort sitt beste. Vinner du 8-0 mot Catania på Olimpico risikerer du videre at publikum piper på deg når du kliner inn det åttende målet. Hvorfor? Fordi de mener det er unødvendig med tanke på neste kamp, og fornedrende overfor motstanderen. Dette er en vinner/taper-mentalitet det kan være vanskelig å forstå når en er fra Norge. Den eksisterer imidlertid like fullt på fotballbanen som i det daglige her i støvellandet, og den fører til enorme forskjeller på og utenfor banen.

Det er nettopp denne mentaliteten som kommer til å være Luis Enriques verste fiende så lenge han er trener for Roma. Planene om et offensivt ballbesittende lag synes utelukkende å appellere til en viss grad her nede på grunn av måten Barcelona regjerer fotballverden på. Dersom Roma vinner, og i tillegg spiller god fotball, kommer Luis Enrique til å bli hyllet for det. Dersom han taper eller spiller uavgjort kommer han imidlertid ikke til å kunne bruke stilkortet til noe som helst overfor media og fans. Og i Italia lever de i lengden fra uke til uke. Tålmodighet er mildt sagt mangelvare i den italienske hovedstaden, og jeg tror egentlig i motsetning til De Rossi at romerne aldri vil få full forståelse for prosjektet. Resultatene vil tidvis utebli.

Media og fans vil som sagt utelukkende operere på bakgrunn av resultater. Som romanista, også i Roma, er det derfor viktig å merke seg følgende; uavhengig av hva media skriver kommer Luis Enrique ikke til å forlate Roma før tidligst til sommeren, med mindre han selv ønsker det. Og da skal ting virkelig gå galt. Vi snakker her om et minimum tre år langt prosjekt, og jeg ser det faktisk som mer sannsynlig at Luis Enrique tar over som Barcelona-trener om et par sesonger, enn at han får sparken hos oss. Bak et slikt resonnement ligger det selvsagt ikke bare optimisme, men det faktum at Guardiola neppe kommer til å være evig vare.

Så hvorfor er det mer relevant nå enn tidligere å harselere litt rundt dette krisebegrepet? Fordi Roma viser fremgang. Fordi Roma viser engasjement. Fordi Roma viser samhold. Men det skjer ikke over natten, og det er ikke krise om vi ikke vinner. Det var altså ingen krise før Cagliari kampen heller, og de som følger Roma og det nye prosjektet tett visste det.

Vi vil kunne vise fremgang selv om vi taper, og i den forbindelse er det viktig å huske på at en fotballkamp i bunn og grunn har tre ulike utfall. Slik Roma fremstod på Guiseppe Meazza lørdag viser at Luis Enrique har en klar plan og en klar visjon for Romas spill. Det var et stort skritt i riktig retning. Med unntak av de siste ti minuttene hadde Roma god defensiv kontroll, riktignok mot et vaklende Inter. I tillegg så jeg et Roma som holdt ballen i laget, høyt oppe på motstanderens halvdel, til hjemmefansens store fortvilelse. At Enrique også våger nyvinningen det er å spille med to midtbanespillere som backer borte mot kvalifisert motstand, viser at han har det motet som kreves for å ta tøffe, men riktige, beslutninger. Slike trenere skaper selvtillit i et lag. Slike trenere vinner trofeer.

Til Roma taper neste gang, og det på nytt blir ”krise” i hovedstaden, kan italiensk media kose seg med krisen i Inter. Dagen hvor ”The last Gasp” står skrevet med fet skrift på forsiden av Gazzettaen nærmer seg for hver serierunde. Det fremstod som klart da Gasperini etter pådriv fra Moratti vraket sitt 3-4-3-system foran hjemmekampen mot Trabzonspor. Slike trenere vinner ikke trofeer.

Til forskjell fra Roma ER det krise i Inter. Men det handler vel så mye om en vinnergenerasjon som er på vei ut, som treneren som forsøker å presse den siste juicen ut av materialet med en juicepresser som ikke passer. I forhold til Roma er Inter altså i motsatt ende av syklusen.

En fotballkamp kan nødvendigvis bare ha en vinner. I går kveld braket to av seriefavorittene sammen i Napoli da Milan kom på besøk. Til tross for Milans heroiske innsats i Barcelona bare for noen dager siden er det etter italiensk media å dømme total fotballkrise i Milano i dag. Det kan lønne seg å ha sin egen oppfatning.

Sempre forza Roma!

«Un Romanista a Milano» skrives av Julius Berg Kaasin, redaktør/visepresident ASRoma.no/Roma Club Norvegia og jusstudent bosatt i Castellanza, utenfor Milano. Følg @il_trequartista på Twitter for jevnlige oppdateringer fra Italia.