Mai schiavi del risultato!

Ting snur fort i fotball, og ekstra fort når den spilles i Roma. For noen uker siden herjet Roma med Lecce, i en forestilling som kun lot seg overgå av Curva Suds mektige banner – ‘aldri slaver for resultatet’. Media begynte så smått å berette om et system som fungerte og et lag som funnet ro med relasjonsbasert fotball. To strake tap senere, og klubben står tydeligvis overfor en helt annen situasjon. Mot slutten av nedsablingen i Firenze ble både spillere og Luis Enrique kritisert av supporterne, etterfulgt av et krisemøte på Trigoria. Hva skjedde med å ikke være slaver for resultatet?

Det er ikke vanskelig å forstå hva Curva Sud mente med banneret. De skulle stå bak Luis Enrique og hans spillere selv om resultatene ikke kom. De skulle ikke la følelsene og troen påvirkes av resultatene. Men Roma er Roma, og 0-5 i bagasjen på to kamper bidrar ikke til en tålmodig kultur. 3 utvisninger mot Fiorentina hjalp heller ikke nevneverdig, og media begynte dermed å spinne rundt den sedvanlige reglen – Romas hevngjerrighet i nederlagets time. Da hjelper det lite å påpeke at ingen av de røde kortene var i nærheten av å være frustrasjonsutvisninger. Det hjelper også fint lite å påpeke at Roma har en rekke nøkkelspillere ute med skade eller suspensjon, og at de faktisk kjørte kampen frem til Gamberini headet inn 2-0.

I stedet svartmales det i italiensk media. Riksdekkende aviser rapporterer om raknende tillit til hva Luis Enrique kan tilføre klubben. Andre medier, som Il Romanista, har et helt annet syn på tilstanden i byen. I dagens papiravis hevder de at tilliten blant folk er uforandret av nederlaget mot Fiorentina. De kritiske røstene fra tribunen forklares med at de ekte supporterne – de som av prinsipielle årsaker har avstått fra å skaffe seg Tessera del Tifoso – ikke var til stede. At det var disse som i stedet stilte seg i kø utenfor Roma Store mandag morgen for å skaffe seg billett til Roma-Juventus. Det er allerede solgt over 30 000 billetter til neste mandag. Dette perspektivet er, ikke overraskende, sterkt underrepresentert i et fotballmiljø som over flere tiår har utviklet en sterk aversjon mot nye tanker.

Likevel er kritikken naturligvis også helt berettiget. Roma lekker som en sil defensivt og det skapes ikke nok sjanser. Det er generelt svært få tegn til progresjon i spillet. Roma hevder seg mot svake motstandere, men har hittil kun plukket 3 poeng mot motstandere som per dags dato ligger plassert høyere på tabellen. Klubben, og fremfor alt Luis Enrique, står med andre ord fremfor gedigne utfordringer – særlig fordi Juventus og Napoli står på agendaen før juleferien. Hva så med krisemøtet? Spillergruppen, anført av de eldste i huset, bekreftet sin tillit til Luis Enrique og hans apparat. Spanjolen fortsetter dermed i sin posisjon.

Man kan lett se seg blind på både resultater og progresjon i spillet. I et forenklet perspektiv er det nemlig lett å argumentere for at Roma ville kunne se bedre ut med en mer erfaren ringrev bak roret. En Ancelotti, eller til og med en Delio Rossi. Da overser man samtidig noe helt sentralt ved nyorienteringen anno 2011. Luis Enrique ble valgt nettopp fordi han ikke var en ringrev, nettopp fordi han var frisk og uerfaren. Han var annerledes, og det var dette man ønsket. Luis Enrique ble valgt fordi ledelsen ønsket diskontinuitet. Og i motsetning til hva media gjerne liker å tro, så handler ikke dette om et fåfengt forsøk på å kopiere Barcelona. Tvert i mot – det handler om å skape en ny kultur som ikke revner i sømmene hver gang det murrer rundt rurale Trigoria.

Jeg er ingen spåmann, og jeg er nødvendigvis ikke fremmed for at Luis Enrique kan være feil mann for jobben. Vi har uansett ikke sett nok til å kunne gi et rimelig svar på dette spørsmålet. Det er dessuten aldri så galt at det ikke er godt for noe. Gjennom hele høsten har vi sett Luis Enrique og resten av klubben ta tøffe valg som ingen noensinne har tatt før dem. Luis Enrique har rullert hele stallen, ofte til mye kritikk, men har samtidig begynt å skape en kultur der ingen kan føle seg sikre på en plass i laget. Selv ikke Totti. Da Osvaldo slo til Lamela valgte klubben å snakke åpent om dette, samt straffe Osvaldo, mens ekspertrøstene krevde at slike hendelser forble internt. Klubben distanserer seg fra de rådende paradigmer i italiensk fotball, akkurat slik de varslet. Omgivelsene svarer som ventet med taktfast hoderisting.

Og mens Roma fortsetter å halte videre, er det også nødvendig å påpeke at dagens ledelse har arvet en situasjon som ikke akkurat var skreddersydd for fremtiden, uavhengig av om man ønsket en nyorientering eller ikke. Claudio Fenucci har forklart at de vil måtte belage seg på røde tall frem til 2014, ettersom klubben i lengre tid har blitt drevet uten balanse mellom inntekts- og kostnadsstrømmer. Denne uttalelsen vil kunne bekreftes av en hvilken som helst økonom.

Det samme problemet gjelder også i sportslig avdeling. Stallen lider av å ha krampe på siste oppløpsside, samtidig som en del av spillerne er særlig dårlig egnet for fotballen han prøver å orkestrere. Endringene som ble gjort i sommer var kun en forvarsel for hva som vil komme i tiden som kommer, og noe vil skje allerede i januar; spillere kommer til å forsvinne, og nye vil komme inn. Dersom en angriper disse omveltende endringene med noe annet enn tålmodighet, vil en kort og godt se seg fullstendig blind på omfanget. En kan rett og slett ikke vurdere Luis Enrique uten å samtidig betrakte nyorienteringen som hele klubben skal gjennom.

Det er ikke dermed sagt at jeg ignorerer all kritikk som rettes mot Luis Enrique. Jeg sitter ikke ubekymret i sofaen når vi taper 3-0 mot Fiorentina. Det gjør ingen av oss. Men jeg vil avvente en dom inntil han har bedre forutsetninger for å lykkes. Og dette dreier seg om spillermateriale, holdninger i og rundt klubben, og fremfor alt at mannen gis tålmodigheten han ble lovet. Hvis det går dårlig, så er det uansett ikke så gale at det ikke er godt for noe. Det er tross alt Roma.

Daje Lucho, sto con te!