Et prosjekt uten fremgang?

Både her på ASRoma.no og blant supportere ellers har tålmodigheten til nye Roma vært overraskende stor. Curva Suds banner «aldri slaver for resultatet» har blitt en gjenganger i italiensk media, noe som uten tvil bidrar til å gjøre det lettere for Luis Enrique å lykkes med sitt prosjekt. Men etter latterlige 4-1 mot Atalanta og derbytap mot Lazio stilles nødvendigvis tålmodigheten på en prøve.

Mangelen på fremdrift er kanskje det som er vanskeligst å svelge. Etter to tredjedeler av sesongen slipper Roma fortsatt inn alt for mange mål, mens angrepsspillet også lugger mer enn man skulle håpe. Mot Atalanta slapp Roma inn 4 nesten identiske mål, mens det samme problemet tidvis også gjorde seg gjeldende mot Lazio. Eksempelvis da Miroslav Klose fikk løpe gjennom, Stekelenburg ble utvist og kampen i praksis var ødelagt.

«Hva er egentlig problemet», spurte jeg Oscar Svensson, skribenten bak eminente Blogistuta. Uten å komme til et klart svar, bestemte vi oss for å gjennomgå alle målene som har blitt scoret og sluppet inn. Ble vi noe klokere?

Offensivt

Ettersom Luis Enrique ble hentet for å inspirere til en «ny» form for offensiv fotball, var det også nærliggende å starte med det offensive. Lykkes Roma i å holde på kulen og spille seg frem til scoringsmulighet? Ifølge whoscored.com har Roma høyest ballinnehav av samtlige klubber i Serie A (60,8%), tett etterfulgt av Juventus (60,4%) og Milan (59,9%). Roma leder også på pasningskvalitet, her med 84,9%, igjen etterfulgt av Milan (84,5%) og Juventus (84,3%). Premissene for å kunne lykkes med en slik type fotball burde i så måte være til stede.

Spørsmålet er imidlertid hva som gjøres med ballen når den er i besittelse. Har Roma meningsløs ballbesittelse, eller munner det ut i reelle målsjanser? For å sette det på spissen – scorer Roma mål slik Luis Enrique har tiltenkt det?

Vi innså rimelig umiddelbart at det var vanskelig å forstå nøyaktig hvordan Luis Enrique ønsker å score mål. Dessuten tar sannsynligvis Luis ethvert mål med et smil. Men ettersom laget sjeldent kontrer, men snarere ivaretar ballbesittelse, er det nærliggende å anta at Luis Enrique også anser ballbesittelse som et instrument for å skape målsjanser, samtidig som det også er tiltenkt som en defensiv trygghet. Det ble dermed også slik at vi grupperte målene noe grovt ut i fra 1) ballbesittelse, 2) kjapp overgang, 3) dødball eller 4) lange baller.

Fotballakademikere vil trolig argumentere sterkt for at metodikken har store svakheter, og den vil helt sikkert ha liten overføringsverdi til andre klubber, men som spesifikk analyse av Romas angrepsfotball under Luis Enrique ble det vårt eneste logiske rammeverk.

Ballbesittelse Dødballer Overganger Lange pasninger Totalt
Antall mål/prosent 15/35% 16/37% 8/19% 4/9% 43

Noe overraskende har altså Roma scoret flest mål etter dødballer. Denne kategorien inkluderer direkte mål fra straffer, frispark og cornere, samt situasjoner som har oppstått i etterkant av disse. Dernest har 15 mål, 35% av totalen, kommet som følge av situasjoner der Roma har ballen i besittelse og kommer til scoringsmulighet. Noe overraskende kommer en snau tredjedel som følge av en mer direkte spillestil – enten som følge av gjenvinning av ball og utnyttelse av rom, eller som følge av mer utilsiktede langpasninger.

Tallene kan lese på flere ulike måter. Den mest kontroversielle varianten vil være å si at Roma under Luis Enrique scorer alt for lite mål som direkte konsekvens av den overordnede spillestilen laget har under hans ledelse. En mer nyansert analyse vil peke i retning av at det store fokuset på tidlig gjenvinning har generert flere farlige situasjoner på motstanders halvdel, noe som også har ført til en del mål mot forsvar i ubalanse.

Sannsynligvis er det en kombinasjon av mange forskjellige faktorer som gjør at Romas sammensetning av mål ser slik ut, men Luis Enrique kan neppe være særlig fornøyd med måten laget hans spiller. Ettersom ballbesittelse i så liten grad har gitt konkrete resultater, og heller ikke ser ut til å ha blitt så mye bedre siden forrige sommer, blir det nærliggende å spørre hvilke implikasjoner systemet har hatt for det defensive aspektet ved Romas fotball. Har laget i det minste dratt nytte av å holde på ballen?

Defensivt

En av de mest utpregede gevinstene ved ballbesittende fotball er i teorien at den skal redusere presset på forsvarsrekken og holde ballen unna eget mål. Igjen satt på spissen – dersom man har ballen, kan motstanderen heller ikke score. I stedet for å bruke kreftene på å jage etter ballen, skal man kunne spare krefter når ballen er i besittelse og la motstanderen gjøre den tunge jobben. Dette har hittil ikke vært en stor suksess, dersom en tar et enkelt blikk på antall mål Roma har sluppet inn.

Et sentralt moment ved Luis Enriques 433 er at sidebackene kommer høyt i banen for å tilby pasningsalternativer. Midtbaneankeret, Daniele De Rossi (Romas redningsmann denne sesongen), skal gjenopprette balansen ved å ligge dypt. Effektivt sitter man dermed igjen med noe som ligner en 343-formasjon i enkelte faser av spillet. Fraværet av backer defensivt, i kombinasjon med høytliggende forsvarsrekke og trege midtstoppere, har vist seg å være kostbart for dette Roma-laget. Men hvordan har Romas baklengsmål egentlig blitt scoret?

Også i dette tilfellet var det vanskelig å finne en naturlig metodikk for å klassifisere motstanderens mål. Dette skyldes i stor grad at Roma møter ulike lag med ulikt system hver helg, og det følgelig vil være større sprik i arten av baklengsmål. Etter å ha sett gjennom en rekke høydepunkter, ble vi likevel oppmerksom på en tendens i retning av denne fordelingen: 1) Baklengsmål når Roma er i balanse, 2) Baklengsmål når Roma er i ubalanse og 3) dødballer. Balansespørsmålet besvares ut i fra grunnleggende matematisk tilnærming (har vi nok spillere i forsvar når vi angripes?), men også mer skjønnsmessige vurderinger (ligger vi så høyt i banen at det skal lite til å bringe laget ut av balanse?).

Mål når laget er i balanse Mål når laget er i ubalanse Mål fra dødball Totalt
Antall mål/prosent 10/27% 16/43% 11/30% 37

Inndelingen, slik den presenteres her, kan virke noe enkel for et såpass dynamisk spill som fotball. Det er den nok sannsynligvis også. Målet bak analysen har imidlertid vært å identifisere hvilke faser i spillet Roma slipper inn mål, snarere enn å overkonkretisere det siste leddet i baklengsmålene. Med andre ord har vi forsøkt å avdekke hva som får motstanderen i posisjon til å utgjøre en fare, snarere enn å diskutere hvorvidt midtstopperne er gode nok i luftrommet. Som en separat vurdering talte vi imidlertid 11 tydelige personlige feil fordelt på de ulike kategoriene over, et tall som selvfølgelig også indikerer et problem i spillermaterialet.

Analysen avdekker at 37% av målene kommer som følge av svak defensiv balanse. I mange tilfeller skyldes dette tallmessig underlegenhet (sideback ligger 30 meter oppe i banen når innlegget kommer), eller hasardiøs offsidelinje. I enkelte tilfeller har begge deler forekommet, hvor bortekampen mot Atalanta utkrystalliserer seg som kroneksempelet på et forsvar totalt ute av balanse. 11 baklengsmål på dødballer er ikke i øynefallende, særlig når det har blitt scoret 15. Det er heller ikke særskilt overraskende at Roma slipper inn mål når laget er i balanse, ettersom en rekke av de defensive spillerne har underprestert.

Spørsmålet er imidlertid i hvilken utstrekning Luis Enriques overordnede fotballideologi har bidratt i positiv retning. Offensivt kan det se ut til at det scores lite som direkte konsekvens av visjonen. Hvilken konklusjon kan man trekke av baklengsmålene? Visjonen bak den ballbesittende strukturen er naturligvis god, men ved gjennomgang av baklengsmålene (hvor hovedvekten kommer som følge av manglende balanse) er det innlysende at den også gir komplikasjoner. Mye skyldes trolig tekniske begrensninger i laget, som medfører en rekke livsfarlige balltap. Trolig vil også systemet fungere med stadig økende tekniske kapasiteter på individuelt nivå.

Progresjon

Etter å ha gjennomgått hele sesongen hittil har vi bemerket oss to tendenser i hvordan mål scores og hvordan de slippes inn. I løpet av de 18 kampene før jul scoret Roma 22 mål. Dette gir et snitt på 1,15 per kamp. På de 15 kampene etter jul har Roma scoret 21 mål, hvilket gir et snitt på 1,4 per kamp. Roma har med andre ord blitt mer giftige etter nyttår. Men hvordan scores målene?

I første halvdel av sesongen kom 10 av målene (45%) som følge av ballbesittende fotball. På de siste 15 kampene har kun 5 mål blitt scoret på denne måten, mens andelen av mål fra overganger og mer direkte pasningsspill har økt siden nyttår. Tendensen kan indikere at Luis Enrique – slik mange ønsket etter den tunge sesongåpningen – har blitt noe mer direkte i sin tilnærming.

Hva så med det defensive? 8 av de 10 målene som har blitt scoret mot et Roma i god balanse kom før nyttår, mens 10 av 16 i ubalanse har kommet etter jul. Dette antyder at Luis Enrique har fått bukt med de strukturelle problemene i forsvarsleddet, men at systemet – som helhet – fortsatt lider av å være svært sårbart defensivt. Disse problemene var som tidligere nevnt svært tydelige i Bergamo, hvor Atalanta scoret samtlige 4 mål som følge av at Roma var i enten tallmessig eller taktisk ubalanse. Da Klose brøt gjennom forsvarsleddet kom det som direkte konsekvens av at Roma hadde posisjonert seg for et angrep, men ble brutt da Heinze slo en forferdelig feilpasning.

Tendensene er både betryggende og alarmerende. Personlig har jeg tro på en litt mindre puritansk utgave av Luis Enriques system, hvor laget i større utstrekning klarer å utnytte ubalanse i motstandernes forsvar. Det er ting som tyder på at Luis Enriques Roma også har beveget seg mer i denne retningen. Samtidig er det betenkelig at Roma slipper inn så mange mål som direkte konsekvens av å være i defensiv ubalanse. Resultatet man sitter igjen med er et slags catch 22, dersom overnevnte premisser faktisk stemmer: det scores mer med mindre puritansk tiki taka-tilnærming, mens mer direkte spillestil og høyere risiko for balltap også innebærer høyere risiko for å bli tatt ute av balanse.

Samtidig er det ikke utenkelig at tallmaterialene som her presenteres i større grad skyldes tilfeldigheter enn faktisk endring i spillestilen. Både statistikker for ballbesittelse og pasningskvalitet har vært helt jevne hele sesongen, noe som taler i retning av at systemet ikke har blitt endret vesentlig i løpet av sesongen. Det kan videre tenkes at Osvaldos skadeavbrekk og Borinis plutselige gjennombrudd, har ført til flere mål av Borinis type, snarere enn hva Osvaldo normalt representerer.

Veien videre

Nøkkelen til Romas videre fremgang ligger utvilsomt i overgangsmarkedet. Angrepsrekken synes å være i stand til å levere det som trengs (særlig når Lamela og Borini tar ytterligere steg), men det samme kan neppe sies om verken midtbane eller forsvar. Det er per dags dato for få midtbanespillere i klubben som er genuint komfortabel med å operere i et ballbesittende regime. Forsvaret er temposvakt, og lider svært sterkt under at de gjerne skulle klarert ballen ut i Tiberen, men må tilfredsstille systemet med å trille ballen til medspiller. Dette problemet har åpenbart seg en rekke ganger denne sesongen, så sent som i går.

Foruten opplagte tekniske begrensninger i dagens stall, er det også betydelig mangelvare på riktige spillertyper i stallen. En spillertype som sårt behøves er en dynamisk midtbanespiller som kan utfordre i rom og trekke motstandernes forsvar ut av sin behagelige forsvarsformasjon. Per dags dato, når Roma stiller med en ankerfestet De Rossi og to ballfordelere i Gago og Pjanic, er det for få spillere som søker rom og for mange som skal slå i rom. Resultatet er at ballbesittelsen ofte blir meningsløs, og i ytterste konsekvens livsfarlig grunnet dårlig bevegelse.

Med sårbarheten som Roma har vist defensivt denne sesongen er det også betimelig å spørre Luis Enrique hvorfor han gikk bort fra 4231, som viste seg å være svært bra med seier over Napoli og uheldig uavgjort mot Juventus. I dette systemet ble Erik Lamela liggende bredere, hvor han synlig også passet bedre, mens kantene ble langt mindre eksponert for overganger.

Troen på Luis Enrique er langt i fra borte, men snart må det gis svar til hvordan Roma skal finne balansen mellom et ballbesittende lag som skaper sjanser med sitt småspill, og samtidig ikke eksponeres i så stor grad for overganger. Nøkkelen sitter Walter Sabatini på til sommeren.

Hva er problemet? Diskutér i kommentarfeltet!