Roma, Coelho og en god dose selvransakelse

Da Franco Baldini møtte Luis Enrique for første gang, åpnet spanjolen med et sitat fra Paulo Coelhos bok Pilegrimsreisen: «Når du beveger deg mot et mål er det viktig å være oppmerksom på veien. Det er veien som lærer oss den beste måten å komme dit, og veien beriker oss etter hvert som vi går langs den». Det litterære innslaget var kanskje noe pompøst og ikke minst underlig på første jobbintervju, men Baldini likte det han hørte og svarte med et annet sitat fra samme forfatter. Noen dager senere ble Luis Enrique ansatt.

Resten av historien (mye av den) kan leses i tabellformat. Med en sjetteplass og uoverkommelig avstand opp til tredjeplassen er det lett å forstå at sesongen ikke har vært en stor suksess. Men dersom vi jobber oss tilbake til der alt startet, med Luis Enriques sitat fra Pilegrimsreisen, må man samtidig erkjenne at Roma er inne på noe riktig. Veien de beveger seg på, både sportslig og administrativt, gir grunn til å tro at Roma er i ferd med å ta riktige steg mot det store målet.

Med Sensi-familiens avskjed var det en del ting mange ønsket annerledes. Daniele Pradès vilkårlige spillerkjøp sto høyt på listen. Det gjorde også klubbhierarkiet, som strakk seg både horisontalt og vertikalt til det punktet der alle og ingen var i kommando. Konstant mas på dommere, korstog mot media, ritiro på Trigoria. Det hadde sin sjarm, men også en udiskutabel eim av tapermentalitet. Fremfor store og viktige spillerkjøp, var det disse tingene man ønsket et endelig oppgjør med.

Det var flere som hadde gjort seg samme mening. Franco Baldini var på vei tilbake etter flere år i eksil, og han hadde ingen planer om å fortsette der han slapp. Han ville starte noe nytt, noe annerledes. Så da han møtte Luis Enrique for første gang, spurte han spanjolen om synet på dommere, og fremfor alt hvordan han kom til å oppføre seg mot dem. Luis Enrique lovet å ikke kritisere dommerne, men heller fokusere på det han kunne gjøre noe med. Løftet har han holdt, uten et eneste unntak.

Holdningen skiller seg dramatisk fra den vi ser i resten av Serie A. Calciopoli satte formodentlig en sluttstrek for direkte betaling av dommere, men gjorde ingenting med holdningene til hva dommere er og hvordan de påvirker egen klubb. Hvis de ikke kan bestikkes, så skal vi alle fall presse dem til å adlyde. Betenkelig, men sant. For ingen kan fortelle meg at Adriano Galliani hadde andre hensikter da han brukte pausen av Milan-Juventus på å oppsøke dommeren i spillertunnelen. Og ingen kan fortelle meg at Juventus har andre hensikter når de nå tar hele klubben ut i silenzio stampa som kritikk av kampledelsen mot Genoa.

Hva er best, dersom det vurderes fra et rent praktisk ståsted? Vil dommere være tilbøyelig til å følge kritikken fra mektige klubbledere, eller vil de belønne klubbene som behandler dem fint? Merker de noe til Romas avholdenhet? Bryr de seg om Gallianis raseri? Jeg vet ikke, men den prinsipielle forskjellen ligger i incentivet til å kjefte eller holde kjeft.

Når Baldini krevde stillhet fra Luis Enrique, så var det ikke for å stimulere til Roma-vennlig dømming. Det var for å få bukt med Romas uendelige ansvarsfraskrivelser. Hvis man ser på dommerne som en fast størrelse, blir nødvendigvis fokuset i sin helhet også flyttet over til hva man selv kan gjøre for å bli bedre. Man har selv skyld i tapet, og selv fortjeneste for seieren. Og selv om en dommer kan avgjøre fotball på kort sikt, så skal man være særdeles paranoid for å tro at det samme gjelder på lang sikt.

Dette oppfatter jeg som grunnsetningen i dagens AS Roma, fra topp til bunn i det sunne hierarkiet. Det gjøres ikke nødvendigvis for å være en enestående i rose i et bed av ugress, for å sette en moralsk standard som Italia aldri før har sett. Det gjøres for å vokse på sikt, og skape en vinnerkultur som kan vippe jevne kamper – sesonger – i Romas favør.

Luis Enrique berørte dette indirekte da han plasserte Daniele De Rossi på tribunen før bortekampen mot Atalanta. Capitan Futuro hadde kommet 3 minutter for sent til spillermøtet, og Luis Enrique svarte med en straff som AS Roma trolig aldri har sett maken til. Kommer du sent, så får du heller ikke spille. De samme reglene gjelder uansett hvem man er, og hva man har gjort for klubben. Roma ble deretter slaktet 4-1, og behovet for Daniele De Rossi har nesten aldri vært mer tydelig. Luis Enrique svarte med å si at han garantert gjør ting feil på kort sikt, men aldri på lang sikt. Daniele De Rossi, på sin side, uttalte at han satte pris på holdningene.

Hvem hadde trodd det?

Hvem hadde trodd at Romas nest mektigste spiller skulle nikke anerkjennende til en så brutal straff? Jeg hadde ikke forventet det, men jeg hadde samtidig ingen bekymringer rundt det. For i dagens Roma er det rekordfå kontroverser. Foruten De Rossis sene ankomst til taktikkmøtet, har vi kun opplevd Osvaldos slag mot Lamela. Dette er oppsiktsvekkende når vi snakker om Roma, hovedstaden for unødvendig uro, klubben som for et år siden opplevde at Ranieri (som en av mange i rekken) måtte trekke seg etter press fra spillergruppen. Denne stillheten er lyden av en organisasjon som jobber, helt uten bortforklaringer.

Det finnes foreløpig ingen fasit på hvor visjonen kommer til å bringe AS Roma. Kanskje vil vi se tilbake på denne revolusjonen  som noe av det latterligste i Romas historie, som en av de mest episke fadesene i klubbens rike beholdning av nederlag. Kanskje er det like greit å bare kjefte på dommerne og få ut frustrasjonen. Kanskje er det dumt å tro at man kan lykkes på denne måten. Men fasiten, uavhengig av fiasko eller suksess, er at Roma har blitt en rikere klubb av denne prosessen.

Det er vel ikke så verst?