Knust, ydmyket og latterliggjort – Lecce 4-2 Roma!

Il Romanista med klart budskap etter gårsdagens fadese: "Kom dere på jobb!"

Vi må langt tilbake for å huske sist Roma spilte så dårlig som de gjorde lørdag formiddag. Personlig vipper jeg mellom sesongen 2004/2005 og aldri før i midt liv som Romanista. Det sier ikke rent lite, men så dårlig var altså Roma på Via del Mare. Etter å ha blitt gitt en ny sjanse til å melde seg på i kampen om Champions League neste sesong, ble et middelmådig Lecce flere hakk for store, og drømmen er nå offisielt avsluttet.

Roma kom til Lecce med de sedvanlige fraværene i forsvaret, samtidig som Pjanic var småskadet og Totti ble igjen i Roma. Ingen perfekt inngang til kampen, men under alle omstendigheter nok til å kunne gi Lecce en legitim kamp om poengene. De første minuttene begynte særdeles dårlig for begge lag, med en rekke feilpasninger og et totalt fravær av vilje til å skape noe. Lecce, som faktisk spilte en ganske dårlig kamp (!), skulle få det første målet da Muriel plutselig fikk det samme bakrommet som så mange spisser har fått før ham denne sesongen. Talentfulle Muriel gjorde ingen feil, men driblet Stekelenburg og satte ballen i det tomme nettet.

Luis Enrique, som hadde stått de første 22 minuttene av kampen, satte seg ned. Han ble sittende resten av kampen med en forknytt mine.

Roma viste ingen tegn til forbedring etter baklengsmålet. Feilpasningen haglet, bevegelsene var dårlig koordinert og viljen var fremfor alt helt fraværende. Ingenting er mer skuffende enn akkurat det. Lecce var ikke stort bedre rent teknisk, men de utviste i alle fall et minimum av vilje til å vinne. Denne viljen fikk de også belønning for, da David Di Michele økte til 2-0 rett før pause. Og der baklengsmål på kontring har blitt en vane, kan man ikke si noe annet om baklengsmål på dødballer.

Lecce gikk til pause med 2-0 i sekken, og som Romanista var det vanskelig å se for seg hvordan andre omgang kunne bli noe verre. Men det kunne den altså.

Få minutter hadde gått da Luis Muriel fikk rom på 25 meter og klistret ballen ned i hjørnet. Det er vanskelig å fordele skyld, noe man instiktivt har veldig lyst til, men om noe kan en spørre seg om ikke Stekelenburg burde reddet langskuddet fra Muriel. Bare ti minutter senere skulle Muriel igjen gjøre livet surt for Heinze. Colombianeren kom ned langs høyre side og vendte inn i boksen, hvor Heinze sto klar til å klippe ham ned. Dommeren pekte helt korrekt på straffemerket, og David Di Michele hadde ingen problemer med å omsette til mål.

Lecce 4. Roma 0. Lecces trener Serse Cosmi, som er selvutnevnt Romanista, viste tegn til at spillerne skulle ta det med ro.

Resten av kampen ble en temposvak affære. Roma hadde gitt opp, og Lecce hadde akseptert romernes hvite flagg. Mot slutten av kampen, i det 88ende og 90ende minutt, skulle Roma score to kjappe mål som ikke gjorde annet enn å kamuflere hvor dårlig de egentlig var denne lørdagene. Målene, i seg selv, var imidlertid riktig pene! Det første kom da Bojan mottok et innlegg fra Lamela og dunket den kontant ned i hjørnet. Det andre kom da Lamela trolig scoret årets peneste (godkjente – les: Osvaldo) mål. El Coco fulgte opp målet fra forrige helg med et nydelig frispark som seilte inn i krysset. Roma prøvde å redusere igjen, men Lecce holdt unna og vant fullt fortjent 4-2.

Dagen derpå er det lite annet enn tomhet og skuffelse å spore rundt AS Roma. Luis Enrique kritiseres for at han fortsatt ikke har kommet noe nærmere et svar på de defensive problemene. Hvorfor slipper Roma fortsatt inn disse latterlig enkle kontringsmålene? Hvorfor lugger det så kraftig offensivt? Vi her i redaksjonen ser allerede frem til neste sesong, og håper norske Romanisti har hatt bedre påskegli enn Luis Enrique & co.

Høydepunktene: