Un Romanista a Milano: Et enkelt valg

Det har gått en stund siden forrige innlegg fra min side. Noe av skylden må planleggingen og gjennomføringen av gruppeturen ta. Som alle vet var vi rundt 50 romanisti norvegesi som koste oss i Roma i begynnelsen av mars. Vi lå med andre ord ikke som Adriano – på latsiden. For de som er interessert har jeg også vært frempå med pennen i et par artikler om Italia. Disse finner du her («Regler all’italiana) og her («De unges kamp i Italia»).

Når det er sagt vil lagets prestasjoner prege aktiviteten i det lange løp. I korte vendinger vil svake prestasjoner kunne generere aktivitet. Resultater er i den sammenheng ikke nødvendigvis en kurant målenhet. Når innsatsen og disiplinen imidlertid er på et bunnivå er det vanskelig å la seg engasjere andre steder enn foran giljotinen; jeg har opplevd et år hvor jeg har reist rundt i Italia og blitt pisset på. Sist gang var i ettermiddagssolen i Bergamo. Neste gang blir sannsynligvis på Juventus Stadium om et par uker. Dit skal vi nå uansett, men jeg er lei. Ikke av at vi taper, men måten det skjer på. Spørsmål MÅ stilles.

I skrivende stund Roma har akkurat gått på nok et tap på bortebane mot middelmådig motstand. Tapet i Lecce kom på samme måte som i Bergamo, Firenze, og på Sardinia for å nevne noen steder. Baklengsmålene likeså. Det virker til være svært liten fremgang rundt DiBenedettos Romaprosjekt med Luis Enrique som mannen ved roret.

Før vi spoler lenger tilbake har jeg lyst til ta dere med til sist helgs kamp mot Novara. Vi vant 5-2 men hodet og hjertet stemte samt i en begrenset glede over de tre poengene. Altfor mange ganger har vi opplevd oppturer på hjemmebane, for så å bli dratt ned under jorden i påfølgende runde. Det eksisterer rett og slett en slags begrenset glede over oppturene blant romanisti om dagen. En begrenset glede fordi en vet at nedturen kommer, som regel umiddelbart. Jeg skal ikke være historieløs, og denne følelsen må nyanseres i forhold til den rådløsheten romanisti ofte er vant til å føle. I år har likevel følelsen vært preget av en ekstra bunnløshet de gangene vi har tapt. Dette leder altså videre over i en slags likegyldighet – et sovende engasjement for det vi setter høyest. På bakgrunn av det som er prestert på bortebane etter nyttår virker det som om denne følelsen eksisterer blant spillergruppen på Trigoria også.

– Jeg ønsker å spille fotball. Mitt lag angriper uavhengig av hvem vi møter og hvor vi spiller, ble Luis Enrique sitert på da han tok jobben sist sommer. Det var kanskje ikke så rart han trodde det skulle være mulig, sett i lys av det sirkuset  Barcelona B reiser rundt med i Segunda i Spania. I dag fremstår sitatet nærmest ironisk. Roma angriper hodeløst og uten evne til å forsvare mot det unngåelige; kontringene. I tillegg evner laget ikke å organisere seg på defensiv dødball samtidig som de gir bort julegaver i form av straffespark, røde kort og fri spark i gode posisjoner hele året. En fyldigere oversikt over baklengsmålene har Thomas m.fl. presentert her på siden tidligere. Da har vi enda ikke rukket å nevne mangelen på bevegelse, kollektivt spillemønster og pasningskvalitet i den offensive fasen av spillet.

Selv om regnskapet ikke skal leveres inn før etter sesongen er det allerede nå kraftig på tide å gjøre seg opp noen tanker om hvilken vei som bør velges videre. Det er ingen tvil om at en positiv spille – og ledelsesstil bør være en integrert del av Romas fremtidige klubbfilosofi. Det står imidlertid ikke og faller med Luis Enrique ved roret. Signalene som kommer i form av repeterende baklengsmål, samt gjentagende disiplinproblemer på og utenfor banen vitner om et lederskap uten den tyngden som trengs på bakrommet når feil skal retts opp og ny kurs stakes ut. Smigrende karakteristikker av hovedtreneren til tross. For selv om DiBenedetto, Baldini, Sabatini og Luis Enrique staket ut en hovedkurs i fjor sommer håper jeg ingen av dem er så naive at en tror en ikke behøver å foreta mindre korreksjoner på den underveis? Dessverre virker det i hvert fall som om sistnevnte tror dette er tilfelle når det kommer til taktiske disponeringer på banen.

Likevel, nøkkelen til hva som skjer i sommer på trenersiden ligger kanskje overraskende nok for noen ikke hos Roma. I Barcelona sitter Pep Guardiola på utgående kontrakt. Trenden til Barcelona har vært nedadgående etter noen eventyrlige sesonger på spansk og europeisk gress. I fjor vant til og med Real Madrid noe. I år vinner de kanskje ligaen. Pep Guardiola er fremdeles som profet å regne i den spanske kystbyen, og han står fritt til å velge å forlenge kontrakten med byen stolthet. Mye kan imidlertid tale for at momentumet er i ferd med å snu i Spania og at Guardiola ønsker å gi seg på topp. Kanskje kronet han den med en Champions League-pokal i mai?

I Barcelona har de dessuten allerede et apparat som gjør det av mindre betydning hvem som sitter i trenerstolen til enhver tid. Luis Enrique vil samtidig på grunn av sin fortid og komplementære spilleidè være den soleklare trenerkandidaten på nåværende tidspunkt skulle Pep Guardiola velger å forlate el Barca.

For Luis Enrique vil det også være et enkelt valg, hva nå enn som måtte bli sagt til Gazzetta og Corriere. I skrivende og stund tror jeg også Roma vil være villig til å se på mulige sidespor til den hovedkursen som ble staket ut i juni med Luis Enriques ”tiki taka” som rettesnor. Flere lovende unge trener er tilgjengelige på markedet, med Andrè Villas Boas og Vincenzo Montella som de to åpenbare kandidatene til Romas trenerpost.

AS Roma er en organisasjon i utvikling og en grundig gjennomgang av alle sider ved driften vil nok bli foretatt i sommer uavhengig av hvilke resultater som kommer inn mot sommeren. Jeg ber heller ikke om en overilt handling nå i morgen, men om Luis Enriques prinsipielle korstog er forenlig med en vinnerkultur i italiensk fotball. Nå som Champions League er så godt som utenfor rekkevidde og lagets bortefall så godt som i fritt fall gjennom hele sesongen må dette føre til at lagets sportslige fremgang gås enda nærmere i sømmene. Dersom ikke Luis Enrique i større grad er i stand til å snu negative trender, samt tilpasse taktikk og spillesystem etter hvem en møter og hvem en har til rådighet å møte de med, er han ikke rett mann for Roma.

Jeg har fredet Luis Enrique ved flere anledninger tidligere, men jeg er rett og slett i ferd med å bli litt likgyldig til Roma  denne sesongen. Det er for meg en følelse for vond til å ignoreres.

Hva føler dere?

«Un Romanista a Milano» skrives av Julius Berg Kaasin, redaktør/visepresident ASRoma.no/Roma Club Norvegia og jusstudent bosatt i Castellanza, utenfor Milano. Følg @il_trequartista på Twitter for jevnlige oppdateringer fra Italia.