Hva nå, Luis Enrique?

Hva nå, Luis Enrique?

De færreste hadde forventet at Roma skulle bli første lag som slo Juventus denne sesongen, og sannsynligvis var jeg også ganske alene om å våkne søndag morgen med stor tro på 3 poeng. I stedet for seier fikk jeg et nytt bevis på at min tiltro til laget er negativt korrelert med prestasjonene jeg har i vente; jeg fylles med tro etter en solid forestilling på hjemmebane og tar den med meg til påfølgende bortekamp. Her knuses all tro. Når neste hjemmekamp kommer, setter jeg meg foran TVen uten tro på noe som helst, men møtes av et Roma som faktisk leverer. Dermed blir jeg også optimistisk før neste bortekamp.

Denne rutinen har jeg gjentatt i flere måneder. Inntil i kveld. Nå er jeg faktisk svært nær å gi opp hele Luis Enrique.

4-0 borte mot Juventus kunne i beste fall blitt avskrevet som et arbeidsuhell. Som en dag der alt gikk på tverke og dommeren kanskje hadde en ufordelaktig stor påvirkning. Dette var ikke tilfellet i kveld. Nederlaget føyer seg tvert i mot inn i en lang rekke av bortimot meningsløst store bortetap, og igjen står vi tilbake med en følelse av at spanjolen ikke har gjort noe for å forhindre skandalen. Kort tid har gått siden laget slapp inn 4 mål mot svake Lecce, og det er heller ikke lenge siden Atalanta og Cagliari gjorde nøyaktig det samme. Tallene er mørke: på de siste 8 bortekampene har laget sluppet inn 4 mål ved 4 anledninger og i løpet av denne perioden har motstanderen scoret i gjennomsnitt 2,5 mål per kamp.

Hva har du gjort for å korrigere dette, Luis? Venter du på effektene av noe vi ikke ser? Har det egentlig noen hensikt å være tålmodig?

Dette med tålmodighet har nemlig blitt et slags mantra innenfor Roma-miljøene. Vi skal fylle oss med tålmodighet og vente på at det harde arbeidet gir avkastning. En klok holdning, ettersom halve stallen ble byttet ut forrige sommer. Jeg er imidlertid usikker på om tålmodighet nødvendigvis er det rette svaret på problemene Roma står overfor. Hovedsaklig av to årsaker:

1. Det er rimelig å forvente at et lag i stor omstilling vil svinge ofte og mye i prestasjonene. I så måte kan en feste troen til de gode prestasjonene, og tenke at bunnivået vil løftes etterhvert som gruppen varmes opp til de nye idéene. Dagens Roma har imidlertid ikke et toppnivå som gir meg noen særlig grunn til optimisme. Ikke på et eneste tidspunkt denne sesongen har jeg følt meg genuint trygg og fornøyd med det jeg har sett., og selv ikke offensivt har vi vært i nærheten av å skrape borti nivået fra Spallettiana-epoken. Da er det vanskelig å være tålmodig.

2. Selv om et skjørt prosjekt nødvendigvis kommer til å få et slag i trynet fra tid til annen, så må det kunne forventes at det gjøres visse endringer som korrigerer problemene man støter på. Dessverre fremstår Luis Enriques Roma nøyaktig like sårbart som det gjorde ved sesongstart. Feilene som begås defensivt er tidvis helt unødvendige, de er gjentakende, og de kunne som regel vært unngått dersom Roma angrep bortekampene med bare et snev av kynisme. Men selv i dag kom de til Torino med overambisiøs tro på at Juventus kunne stoppes med høy forsvarslinje og ballbesittende fotball. Luis Enrique har blitt den norske jenten som tar i mot drink fra tilfeldig fyr på Ibiza; så naiv at konsekvensene nesten er fortjent.

Hva peker da egentlig i retning av ubetinget tålmodighet? Vel, til spanjolens forsvar skal det påpekes at han ikke råder over en spillertropp som harmonerer særlig godt med fotballen han ønsker å sette sammen. Forsvarsrekken er ikke bare alt for dårlig, den er også alt for temposvak til at et høyt forsvar gir noen form for resonans i en logisk tenkende hjerne. Midtbanen er satt sammen av kun 2-3 spillere som faktisk når den tekniske terskelen for å kunne utføre oppgavene sine, mens resten løper rundt som en trasig manifestasjon av flaskehalskonseptet. Angrepsrekken er per dags dato det eneste leddet med en forsvarlig sammensetning av kvaliteter.

Jeg er svært usikker på hvor stor betydning disse problemene har for den helhetlige kvaliteten på det Roma leverer som klubb. Kunne en rask midtstopper gjort laget trygt, i stedet for utrygt? Kunne Roma endelig fulgt Luchos holistiske visjon dersom det var litt mer ballferdigheter i midtbaneleddet? Jeg vet helt ærlig ikke, men i så fall måtte disse spillerne sprengt terskelen for hva man klassifiserer som nøkkelspillere. De hadde blitt forskjellen på liv og død for Luchos Roma.

Jeg avskriver ikke muligheten for at de rette signeringen kan aktivere de riktige mekanismene i dette Roma-laget, men jeg stiller meg uansett litt undrende til spanjolens ledelse gjennom vanskelighetene. Er klubben tjent med en trenerskikkelse som aldri justerer systemet etter utfordringene man står overfor? Skal det også i fremtiden være alt eller ingenting? Er det meningen at dette systemet skal være så ineffektivt dersom det forekommer noe avvik mellom hvilke spillertyper man har, og hvilke man trenger?

Disse spørsmålene gnager i den rasjonelle delen av hjernen. På motsatt side står en stadig svakere naiv tålmodighet til Luis Enrique. Jeg liker nemlig Lucho, både som menneske og som profesjonell. Han er sympatisk, ryddig og prinsippfast. Sistnevnte kvalitet har vist seg å være en belastning, men også en viktig ledetråd i en tid med mye omveltning. Alle spillerne forholder seg til de samme reglene, og han går aldri bort fra disse holdningene. Det føles på mange måter som om Luis Enrique er det perfekte mennesket for å lede Roma gjennom endringsprossessen. Men har han de nødvendige kvalitetene som trener?

Jeg sender spørsmålet videre til dere, Romanisti Norvegesi!