Ago – Un Colpo Al Cuore

30.mai 1994 satt Agostino Di Bartolomei alene på balkongen i familiens hus ved San Marco di Castellabate i Salerno. Han hadde kanskje Italias vakreste utsikt. Det var på dagen 10 år siden han hadde tapt Serievinnercupfinalen på hjemmebane. Ingen vet hvilke tanker som gikk gjennom hodet da Romas elskede kaptein rettet en revolver mot hjertet og endte livet i en alder av 39 år.

Kapteinen og mannen i gaten

Curva Sud hadde sunget Que Serà Serà uavbrutt i 45 minutter da dommer Christov blåste av kvartfinalen i Cupvinnercupen. 20. mars 1985. Det var slutten på en storhetstid. Roma hadde tapt 1-2 mot Bayern München, og laget hadde blitt hyllet for det det var: et magert minne om det største laget som noensinne hadde blitt mønstret i Italias hovedstad.

To år tidligere hadde de vunnet Lo Scudetto for andre gang i klubbens historie. Sist det hadde skjedd var i midten av andre verdenskrig. Suksess var en sjelden forekomst i Italias hovedstad, og evnen til å forvalte den var således heller ikke noe romerne hadde førstehåndserfaring med. Men svenske Nils Liedholm, Il Barone, hadde hatt et fenomenalt lag mellom fingrene. Franco Tancredi, Roberto Pruzzo, Carlo Ancelotti, Bruno Conti, Robert Prohaska – for å nevne noen – og selve juvelen i kronen: Falcao.

For romerne selv var det imidlertid et annet navn som var størst. Kaptein Agostino Di Bartolomei. Som spiller var han nærmest komplett i alle faser av spillet. Sterk, klok, dynamisk og produktiv med ballen i beina. Dersom han ble sluppet fremover på banen svarte han med å score, og dersom han ble plassert foran forsvaret kunne stjerner som Bruno Conti og Falcao utfolde seg offensivt. Agostino Di Bartolomei var limet som holdt Liedholms Roma sammen, både mentalt, teknisk og taktisk. Noe han også demonstrerte det med en av fotballhistoriens rakeste rygger.

Det var likevel hans personlighet som gjorde ham udødelig i eksplosive Roma. Ago var stillferdig, sympatisk og fåmælt der andre var betydelig mer høylytte om sin suksess. Og til tross for å bære kapteinsbindet, som på mange måter veiet tyngre enn pavens hatt, var det personen Agostino Di Bartolomei de elsket. Ago ga et ansikt til det italienerne kaller educato; han var dannet og høflig. Han samlet ikke bare spillerne, men også folket. Uavhengig av klassetilhørighet.

Med byen farget i rødt og gult ble Di Bartolomei hyllet for seriegullet i 1983. Han var det naturlige midtpunktet for festen i kraft av sin rolle, men også et unaturlig midtpunkt i kraft av sin personlighet. Således ble bildet av en forsiktig smilende kaptein ved karrierens høydepunkt også et typisk bilde på Di Bartolomeis væremåte. Og fremfor alt et vemodig tilbakeblikk etter hvert som årene skulle gå.

«Di Bartolomei var definitivt den mest fremtredende spilleren i det fantastiske Roma-laget», forteller Romina Pedisi, consigliere i AS Romas supporterunion AIRC. For hvem vet vel bedre enn en romersk Romanista? «Hans karisma og stil gjorde ham til en ekte kaptein. Agostino spilte 308 kamper for Roma og nesten halvparten av dem var som kaptein. Det falt naturlig for ham å høste respekt fra motstanderne og dommerne. Han var også en utpreget ambassadør for fair play med bare ett rødt kort i Roma-karrieren, mot Juventus i 1978-1979. For Liedholm var han nesten som en assistenttrener på banen.»

Året etter seriegullet skulle eventyrfortellingen nå sitt klimaks. Liedholm og Di Bartolomei hadde ledet Roma til finalen i Serievinnercupen, og kampen skulle spilles foran 70 000 tilskuere hjemme på Stadio Olimpico. Men i skjæringspunktet mellom eventyr og virkelighet sto Liverpool og Bruce Grobbelaar. Kampen endte 1-1 og kampen skulle dermed avgjøres på straffespark. Tro til manuset om sin egen karriere var Di Bartolomei iskald når han skulle sette første straffe. Conti og Graziani, derimot, hadde ikke samme ro. «La maledetta finale», som romerne fortsatt kaller den. Fordømte finale.

Forlatt av klubben, elsket av folket

«En grusom tilfeldighet. Ja, tilfeldighet», skrev enken Marisa 15 år etter selvmordet. Hun tenkte tilbake til 30.mai i 1984 da Ago tapte finalen, men fremfor samme dagen 10 år senere da hennes ektemann valgte å avslutte livet. «Dersom den kampen hadde endt annerledes, hadde kanskje aldri Ago blitt rammet av traumer», fortalte hun tidligere det året til La Gazzetta dello Sport.

Livet til Agostino Di Bartolomei var på mange måter den perfekte fortelling om en sjenert gutt fra utkant-Roma som hadde erobret Italias store hovedstad. I årene etter andre verdenskrig hadde Roma vokst til å bli en moderne metropol, et hjemsted for kultureliten innen film og litteratur. Livet i pittoreske Roma var mer hektisk enn noensinne før, og kontrasten mellom gamle ruiner og yrende uteliv kunne neppe vært mer påfallende. Kontrasten mellom kaotiske AS Roma og den rolige kapteinen var likeledes et pussig fenomen.

Utenfor banen hadde Agostino truffet Marisa. De hadde giftet seg og fått sønnen Luca, og mens de gikk rundt i Roma ville forbispaserende rope av beundring. «Greit, han spiller fotball, men hva er jobben hans?», spurte imidlertid Marisas foreldre da hun hadde presentert Agostino for første gang. Verken hun eller familien var nevneverdig interessert i fotball, noe som kanskje gjorde henne til et litt atypisk valg for en fotballspiller med hele byen for sine føtter.

Ago var utrøstelig etter finaletapet mot Liverpool. Marisa hadde ikke tall på hvor mange netter han hadde ligget våken. Verre ble det da ledelsen ikke lenger ønsket hans tjenester, og Ago måtte slå følge med Nils Liedholm til AC Milan. Agostinos ønske for karrieren var å bli i AS Roma. Deretter ville han arbeide videre med ungdomsavdelingen i klubben. Bruno Conti, som hadde bommet på straffen, fikk fortsette i klubben og driver den dag i dag arbeidet med Romas ungdomsavdeling. Skjebnen, slik det skulle utfolde seg, kunne ikke båret større kontraster.

Ingen kunne forstå avgjørelsen. Noen bebreidet president Viola, andre la skylden på Sven-Göran Eriksson, som hadde erstattet Nils Liedholm. Den faglige begrunnelsen var at Agostino Di Bartolomei ble for treg i skjæret for fotballen som Sven-Göran Eriksson ønsket å spille. Romas Curva Sud skulle likevel aldri glemme sin kaptein, og da Agostino Di Bartolomei kom tilbake til Roma for første gang etter overgangen, ble han møtt av et gedigent banner: «Ago, de tok fra deg ditt Roma, men ikke curvaen din.»

Di Bartolomeis karriere var i realiteten på hell da Roma stengte døren for ham i 1984. Ago og familien tilbragte tre år i Milano, ingen av dem særskilt lykkelige. Marisa fortalte i ettertid at de hadde savnet Roma. Slutten på karrieren skulle også bli et blekt strøk på et vakkert maleri. I 1987 flyttet de videre til Cesena, før de året etter slo seg til ro i Salerno. Hans siste mål for karrieren var å ta Salernitana tilbake til Serie B, men tilværelsen i Campagnia kunne aldri måle seg med den i Roma. Til det var treningsnivået for lavt, og tidsplanen for tom. Etter å ha lagt opp i 1990 prøvde Di Bartolomei å starte et eget akademi for unge spillere, men planene døde med manglende finansiering.

Ettermælet

I 1993 ble AS Roma kjøpt opp av Franco Sensi. Agostino Di Bartolomei så dette som en anledning til å komme hjem. Til Roma, til byen og klubben han hadde tjent med sin rake rygg. Ago sendte flere brev til Romas nye eier, med den hensikt å få tilbake jobben han skulle hatt. Han spurte ikke, men det kunne leses mellom linjene. Muligens ble Ago felt av sin egen beskjedenhet, for henvendelsene ble aldri besvart av Romas nye president.

Det finnes ingen klare svar på hva som skjedde i løpet av de 10 årene som gikk fra finaletapet til kapteinens tragiske selvmord. Trolig vil man aldri få gode svar på det heller. Di Bartolomeis depresjon var hans egen, men mange følte at det samme ikke kunne sies om ansvaret. Romas tidligere kaptein var ikke den første, ei heller den siste, som hadde blitt slukt av tomheten ved slutten av en suksessfull fotballkarriere. Hans enorme status bidro heller ikke til å redusere avstanden mellom hva han en gang var, og hva han til slutt ble.

«I begynnelsen var jeg sint på ham. Jeg lette etter svar og kunne ikke finne noen. Jeg fortalte meg selv at jeg måtte finne glede i de små tingene – for barna, for meg selv, for ham», fortalte Marisa åpenhjertig i sin hilsen 15 år etter dødsfallet. Datoen, ifølge henne, var tilfeldig, men det samme kunne hun ikke si om implikasjonene av tapet 30.mai 1984. Sønnen Luca har samme syn på tapet av sin far: «Aldri i verden kunne han tatt sitt eget liv over noe så trivielt som en fotballkamp.» I sitt åpne brev til faren omtalte Luca handlingen som en meningsløs felling i egen sekstenmeter, for å bruke et språk hans egen far kunne relatert seg til.

For et par år siden ble Luca invitert til Romas treningsfelt Trigoria. Bak invitasjonen sto Francesco Totti, som bedre enn noen vet hvordan det er å stå i sentrum for fotballens galskap i den evige stad. Han er også, i motsetning til hva hans gemytter skulle tilsi, forbløffende lik den stille kapteinen på 80-tallet. To beskjedne gutter som hadde kjempet seg fra utkanten til sentrum av Roma. Til roten av folkesjelen. To kapteiner som år etter år skulle bære laget fra kamp til kamp.

Den ene ble kastet på dør – den andre fullfører karrieren i klubben. Trolig fortsetter Totti også i støtteapparatet når spillerkarrieren er over. Slik Bruno Conti gjorde.

Av alle ting man kan diskutere ved nye Roma, er det lite å si på måten de har behandlet minnet om Agostino Di Bartolomei. 24.februar i år døpte de treningsbanen på Trigoria til Campo Agostino Di Bartolomei. Til stede var Marisa og Luca, samt en rekke prominente navn fra vinnerlaget i 1983. Betydelig annerledes enn Sensi-regimet, selv om mange fryktet et amerikansk Roma som skulle distansere seg fra klubbens sjel. Tvert i mot, altså.

«Takk til Roma, til Walter, Franco, Francesco, Daniele og de nye eierne», sa Luca ved seremonien. «Takk for at dere husket at Ago følte seg hjemme her. Takk for at dere dedikerer denne banen til min far.»

Campo Agostino Di Bartolomei. Fra venstre: Baldini, Conti, Totti, De Rossi, Tancredi, Marisa og Luca Di Bartolomei

Det finnes mange teorier om hva som skjedde med Ago, og hvordan det kunne vært unngått. De fleste velger å avstå fra spekulasjoner. De fineste ordene i hans hyllest ble signert Commando Ultras Curva Sud ved hans begravelse.

«Som vi har beundret deg, kjære Ago, som vi har forstått din væremåte. Din måte å ikke nødvendigvis ha behov for å være en personlighet, din kampvilje, ditt selvoppofrende vesen. Men også din store ydmykhet. Det kommer til å være til hjelp hvor som helst. Aldri kan vi glemme når du, etter kampen, hevet armen for å hilse på oss. Litt blyg, men full av takknemlighet. Aldri kommer vi til å glemme når du klappet hendene, alltid så samlet, uten for mye dramatikk, oppriktig med dine supportere. Disse tingene betyr mer for oss enn en dans nedenfor curvaen, eller dans rundt hjørneflagget. Det vet vi, for det er av slike personer som deg vi har lært det. Du har fått oss til å være stolte av å være romere og romanisti. Du har legemliggjort alle romerske gutters store drøm: å spille for sin egen by.»

Til minne om Agostino Di Bartolomei, 08.04.1955-30.05.1994