Fornuft og fotball

Aktiviteten i Roma foran fjorårets sesong gjorde undertegnede veldig optimistisk. Avtalene den nye eiergruppen, med sportsdirektører og støtteapparat i spissen, foretok seg forrige sommeren var kanskje de mest spennende på lenge. Eller, det vil si, de mest fornuftige på lenge. Man har hatt overganger tidligere hvis har knyttet en viss form for spenning til seg, men ikke har gitt de resultatene man ønsket. Populært kalt flopp. Floppen vil (enten i større eller mindre grad) føre med seg et biprodukt i form av lønnsutgifter.

Dette er noe amerikanske eiere har identifisert og adressert på en voksen måte. Etter dette vinduet er jeg nesten helt sikker på at fienden er uskadeliggjort. Det amerikanske eierskapet har klart å redusere lønnsutgiftene og innkjøpene er fornuftige og langsiktige. Man liker konturen av det man ser.

(Langsiktig)

Ta Bojan-avtalen til eksempel. Her gir man seg selv et behagelig klima og bedrive toppidrett i. To år på å utvikle en allerede flott spiller, samt to år på å evt. kjøpe ut spilleren dersom man spiller for penger i Europa. For å gjenta meg selv; fornuftig og langsiktig.

I tillegg har man blitt presentert for overgangstriks. At man ønsket seg Destro, ble klart relativt tidlig. Såpass tidlig at man hentet andre halvdelen av Borini fra Parma (som man kommer tilbake til senere), kun fordi likvide klubber viste interesse fra den unge spissen. Da man byr blindt, har man, etter all sannsynlighet, informert Parma om status. Roma vinner budrunden, og Borini blir solgt til Liverpool for å finansiere låneavtalen til Mattia Destro. Lån med opsjon (som i praksis betyr tvang i denne sammenheng) på kjøp – hviket er en fornuftig bevegelse på markedet. Det er fremdeles smutthull å fylle i FIFAs finans fair play regelement.

Parma, oppi det hele, kunne solgt sin del av Borini til Liverpool, og i den forstand, latt Roma og Scouserne forhandle seg i mellom ang. resten av spissen, men valgte å ikke gjøre dette. Så vidt undertegnede bekjent har Parma (som alle andre) lyst på mer penger, alltid, men her virket det ikke slik.

Samtidig visste nok Sabatini med sine at Parma godt kunne tenkt seg en ny spiss av Serie A kvalitet, samt en allsidig Aleandro Rosi. Med dette grepet har man investert for fremtiden (kjøp av Borini), investert enda mer fornuftig i fremtiden (salg av Borini/kjøp av Destro), samt bekjempet en slu og hensynsløs fiende (lønnsutgifter).

(Fornuftig)

At spillere, som Rosi, forsvinner gratis er sjeldent forbundet med noe positivt, men i dagens utgave av Roma er det absolutt nødvendig. Å la spillere (som Pizarro, Rosi, Okaka Chucka, Fabio Simplicio, Gabriel Heinze, Vitorino Antunes og ikke minst Juan) forsvinne gratis, dvs. annullere kontraktene deres, forteller om et enormt behov for å balansere lønningsbudsjettet. I tillegg har man brukt disse fristillingene på en positiv måte. Man lar Rosi gå gratis til Parma som takk for hjelpen i Borinisagaen, samt at man hjelper spillere tilbake til karrierene deres, jfr. Antunes, Pizarro og Juan etc.

I tillegg har man slanket midjen. Midtbanespillere som har for lenge igjen av kontraktene sine blir lånt ut, eller solgt for en billig €uro (dette gjelder ikke bare midtbanespillere). De som er unge og som har litt potensiale det går an å lure ut av dem blir sendt ut på deleierskap, som eksempelvis Verre, Piscitella og Bertolacci (sistnevnte har etter hvert har mange låneopphold på samvittigheten) i Destro saken. Til tross for at disse er borte fra klubben, skal man ikke utelukke retur i moden alder (for spillerens del), eller at resterende halvdel av kontrakt gjør seg anvendelig i en annen overgang i et annet vindu. Alt dette forbeholder jo at Roma kvalifiserer seg for pengespill, og får en sunnere saldo. Sammenlignet med de siste sesongene i kjølvannet av Sensi-økonomien, er dette en hverdag man lett kan la seg tilpasse. Og. Dersom det var optimisme og spenning knyttet til fjordåret, når man omtrent ekstase foran årets; Zeman er tilbake!

 

Til opplysning er eneste tidligere spiller uten ny klubb Marco Cassetti. Ellers har Roma hjulpet spillere uten nye klubbutsikter. Det må man i fotballens kyniske hverdag kreditere.