Jeg så Roma-Sampdoria med min gode venn André. Foruten å være en langt over gjennomsnittet bra mann, har André også en av de kvalitetene jeg verdsetter mest her i livet: han elsker Roma. Så med to likesinnede samlet rundt favorittlaget var det generelt mye munterhet som preget rommet da fløyten gikk for halv tid. «Det er så gøy å se på dette Roma-laget, altså!», ropte jeg entusiastisk til tross for at omgangen egentlig ikke var så fantastisk. «Ja, det er gøyere enn på lenge. Det føles som om vi alltid er i stand til å kunne score!», svarte André med minst like mye entusiasme som undertegnede.

Etter det obligatoriske dobesøket samlet vi oss mot slutten av pausen. «Nå må vi bare fortsette å kjøre på», sa jeg med Bologna-kampen friskt i minnet. «Jeg orker ikke en ny Bologna», sa André. 38 minutter senere klasket jeg meg selv i pannen da Lamela fikk frispark mot seg, mens sofakollegaen stirret tomt ut i luften. 1-1. Hva er det egentlig som skjer i pausene? Har verden noensinne vært vitne til et drøyere tilfelle av Dr. Jekyll and Mr. Hyde?

Problemet er imidlertid ikke nytt av året. Det er nemlig noe ved Roma som er skikkelig, skikkelig irriterende. Siden 2008/2009 har laget avgitt en tomålsledelse ved elleve anledninger. 11. Det er isolert sett ganske mange ganger, men særlig hvis en ser hvor landet ligger sånn ellers: Palermo (6), Juventus (5), Udinese (5) og Lecce (4). 11 er et latterlig høyt tall.

Det er altså noe dyptgripende galt i lagets evne til å forsvare ledelser, nær sagt uansett hvem som trener eller spiller for AS Roma. Det skjedde med Spalletti, det skjedde med Ranieri, det skjedde med Montella og det har skjedd med Zeman. Ironisk nok skjedde det aldri med Luis Enrique. Og før du spør: «ledet vi noensinne med to mål under Luis Enrique?», så kan det avsløres at vi faktisk gjorde det. Hele fem ganger!

Men tilbake til statistikken: før man lurer på hva som er galt med Zemans Roma, må en først og fremst tenke på hva som er galt med AS Roma. Som klubb, som institusjon. Jeg har ingen god forklaring, og venter i spenning på at et forskerteam bestående av psykologer og organisasjonseksperter skal gå i gang med the curious case of AS Roma. Inntil videre konkluderer jeg med at der noe der som slår inn når vi leder. Noe som skaper et slags behov for å forsvare ledelsen, noe Roma strengt tatt aldri har hatt taket på.

Likevel, til tross for DNA-feil, er det også ting ved Zemans Roma som ikke fungerer helt som det skal. Vi ser et Roma uten kollektiv rytme, uten en kollektiv forståelse for når man skal hvile, og når man skal jage. Spillerne virker sluttkjørt etter 60 minutter, rett og slett tom for sprut når nådestøtet skal settes og de tre poengene skal sikres. Konsekvensen av trøtte bein og vaklende mentalitet, har vært to fatale poengtap i kamper som skulle vært avgjort uten problemer.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor spillerne er slitne. Den store likheten mellom Zdenek Zeman og Luis Enrique (eller Pep Guardiola) er at begge representerer en fotball med ekstremt høyt press. Den store forskjellen er at spanjolene hviler når de vinner ballen, mens Zeman ønsker at laget skal angripe direkte. Så når skal egentlig Roma hvile?

Fjorårets Pescara hadde en betydelig bedre kollektiv rytme enn det Roma har i skrivende stund. Mens Pescara varierte press og intensitet med langt kortere sykluser, kan det virke som om Roma-spillerne forsøker å opprettholde intensiteten gjennom hele kampen. Og når man kommer litt ut i andre omgang så er det ikke lenger slik at Roma vinner de tøffe duellene, det er ikke lenger Roma som når frem til andreballene. Roma trekker liksom ikke det lengste strået, slik de definitivt gjorde i førsteomgang.

Til tross for at problemet har gjort seg gjeldende ved to anledninger allerede denne sesongen, anser jeg Zeman som den perfekte mann til å korrigere dette. Romas grunnleggende behov for å trygge inn ledelser har vært en direkte destruktiv holdning og den må fjernes. For evig og alltid. Hva kan vel i så måte være bedre enn å prente inn en holdning om at man alltid skal angripe?

Med bedre kollektiv rytme og gjensidig forståelse vil problemet forhåpentligvis forsvinne gradvis ut av systemet. Inntil det skjer får vi trøste oss med det positive: at Francesco Totti, som fyller 36 år denne torsdagen, fortsatt er mer enn god nok til å sette sitt preg på italiensk Serie A. At Il Capitano nå står bokført med 216 mål, like mange som Giuseppe Meazza og José Altafini. Vi kan også trøste oss med at Leandro Castan og Nicolas Burdisso minner om et langt bedre stopperpar enn vi har sett på flere år. For ikke å nevne Alessandro Florenzi – Capitan Futuro 2.0.

Men vær så snill Roma: la oss slippe disse andreomgangene!