Hjelp til selvhjelp: Hvordan tape en kamp

Har du noen gang lurt på hvordan akkurat DITT lag kan tape kamper dere burde vinne komfortabelt, gjerne i en runde hvor dere står i fare for å for alvor bli akterutseilt av konkurrentene? Bekymret for at det på papiret sterke laget dere sender ut på gressmatta kan stå i fare for å faktisk hente med seg tre poeng? Fortvil ikke, her er nemlig en liten smakebit på hvordan en av Italias største klubber tilsynelatende har perfeksjonert kunsten å gå på meningsløse tap, samt en forklaring på hvordan de får det til å se så fryktelig enkelt ut…

Først av alt: Analyser motstanderne. Catania er ikke et bra lag. De har én klassespiller, og han er suspendert i denne kampen. De er likefullt solide på hjemmebane og notorisk innbitte, særlig ettersom den lille underutviklede byen på østkanten av Sicilia stadig skjelver av raseri over måten Roma hang dem ut til tørk våren 2007. Så at dette grenser til hatoppgjør kan være verdt å ta med i beregningen. Det skal også nevnes at dette er et oppgjør Roma ikke har vunnet på seks år, og den gang var det Francesco Tavano (!) og Mirko Vucinic som senket elefantene.

Når det gjelder eget lag er det imperativt at Francesco Totti pådrar seg en muskelskade under oppvarmingen og må erstattes av Marquinho, også kjent under indianernavnet ‘Den Som Skyter Fra Overalt’. Videre må De Rossi benkes, fordi Tachtsidis er bedre. Eller fordi tre på midten med en kombinert alder på 61 er veien å gå mot garvede ringrever som Mariano Izco.

Uansett, kampen innledes med at Goicoechea reddes av Castan etter å ha somlet fra seg ballen etter et innlegg av Gomez, og Destro for alvor viser hva han er god for med å brenne to megasjanser (selv om det skal sies at store, tunge, treige Nicolas Spolli på en eller annen måte klarte å avverge den andre). Litt uventet dommerhjelp i form av en feilaktig offsideblås når Gomez kommer alene med Goicoechea ble tatt imot med takk, men sørget for lite annet enn å utsette det uunngåelige.

Først skulle imidlertidig Destro brenne et par kjempesjanser til, og Florenzi være omtrent ett veksthormon unna å styre et innlegg fra Tachtsidis i mål. Tydelig inspirert av Destro var det dog Bradley som skulle toppe hele kavalkaden da han bestemte seg for å skulle lobbe Andujar fra ca tre meter med ballen i lufta. Man trenger ikke å ha spilt fotball på toppnivå for å vite at når man lobber fra så kort hold er det lite margin for feil, og Bradley sørget selvsagt for at ballen landet trygt på taket av målet. Hvis man skrudde lyden ekstra godt opp i sekundene som fulgte kunne man høre Filippo Inzaghi skrike av smerte helt fra Milano.

Det siste som skjedde i første omgang var at Almiron og Piris begge gikk lei av å se Roma nekte å score, og haltet av banen med hver sin skade. Marquinho rakk såvidt å blåse ballen immelhøyt fra en god posisjon før dommer Damato blåste av en mildt sagt frustrerende omgang.

Andre omgang startet tregt, men Catania fikk målet sitt. Selvsagt gjorde de det. Überrutinerte Nicolas Burdisso glemte nemlig helt at man ikke kan sette offside-felle når man lunter to meter bak resten av forsvaret sitt, og Gomez nektet å følge trenden Destro hadde gjort sitt beste for å starte når han sendte en kontrollert avslutning i mål bak Goicoechea.

Med tapet mer eller mindre sikret var det lite annet å gjøre for Roma enn å prøve å pådra seg et rødt kort, og Castan leverte en sterk søknad når han dundrett inn i Bergessio et halvt minutt på etterskudd, men Damato valgte å nøye seg med det gule. Hovedstadslaget ga vertene et par sjanser til å høyne resultatet enda mer, men verken Bergessio og Ricchiuti maktet å score.

Dermed var Romas leksjon i meningsløse tap over for denne gang, og hvem vet: kanskje vi får enda en oppvisning allerede på onsdag, når Roma tar turen til Firenze for å møte Vincenzo Montellas mannskap i kvartfinalen av Coppa Italia?