Klin kokos kaos i Bergamo

Når man har sett Roma-Juventus, Napoli-Sampdoria, Milan-Barcelona og Inter-Milan på en uke er det lite som tilsier at Atalanta-Roma skulle gi det største inntrykket, vel det gjorde det så definitivt. Denne fotballhistorien inneholder mengder med snø, norske Atalanta-fans, engasjerte 70-år gamle damer, og en romanista i Curva Nord: fest setebeltene.

På toget til snøfulle Bergamo

På toget til snøfulle Bergamo

En kunne se på værmeldingen at det ikke skulle bli en «perfekt dag for fotball», men den snømengden som møtte oss når vi ankom Bergamo var mye selv for tre nordmenn på tur. Uvissheten om kampen skulle bli spilt eller ei var bekreftet fra høyere makter i Norge. Det er dermed lykkelige gutter som setter føttene sine i Bergamo. I det vi trekker inn et dypt åndedrag av vinterluften støter vi på to karer fra Norge, tydelig Atalanta-fans. Det ble ikke utvekslet mange ord etter at vi ble mildt sagt i sjokktilstand over at det var et eksisterende folkeslag.

Etter en rask lunsj og en liten taxitur var vi framme ved stadion.

1345står vi utenfor Stadio Atleti Azzurri d’Italia og går fram til billettluken for å kjøpe billetter. Vel, det var vanskeligere enn vi trodde. Mannen ved luken sier at det ikke går an å kjøpe billetter til kampen grunnet værforholdene (sjokktilstand vol. 2). Dermed sto vi klissbløte og kalde utenfor en stadion uten billetter. Meget skuffet tar vi oss en tur rundt stadionet for å se på fasaden, vi spør fler personer som bekrefter det samme. Vi fortsetter å tusle og kommer over en fyr som sier at vi må finne «Mr.Pano». I gledesrus over å ha fått et «oppdrag» løper vi rundt å hører om noen har sett «Mr.Pano». Vi møter en kvinnelig vakt som skal hente «Mr.Pano» for oss, hun ber oss vente. Vi venter på akkurat det punktet hun sa vi skulle vente.

Mine "Kompiser" i Curva Nord

Mine «Kompiser» i Curva Nord

Klokken 1445 ser vi ingen annen mulighet til å spørre en fyr i dress om han vet råd. Han sa at han kunne fikse billetter, vi gir han pass og penger (les: Naivt). 5 minutter senere dukker dressmannen våres opp igjen med billetter og veksel(!). Vi takker han så meget å løper til inngangen. Vel inne på stadion hører vi det runger «ROMA MERDA», vel der skulle vi stå. Midt i Curva Nord(Atalanta-fansen) hadde dressmannen ordnet billetter. Været tilsa at jeg var hjemme, men atmosfæren var ikke hjemmekoselig. Vi trekker oss litt unna de mest hardbarkede og steller oss foran to damer på rundt 70-år i god tro om at de ikke kunne stelle istand så mye bråk.

Snøet laver ned og omgangen startet. 70-åringene overdøver Curvaen med skjellsord og engasjement(sjokktilstand vol. 3). Når Livaja scorer etter 9 minutter tar stadion helt av, bestemødrene feirer som om at krigen var over. Vi applauderer sympatisk for å unngå bank fra «freds-kvinnnene».

Vanligvis når Roma scorer er jeg i gledesrus, det var dermed ikke lett og «spille» forbannet når Marquinho satt inn til 1-1. 70-åringene var igjen i krigsmodus. Jeg kan ikke veldig mye italiensk, men de ordene som kom ut av munnen på de egner seg ikke noe sted.

Storskjermen gjør meg oppmerksom på at Roma scoret 2-1, det var nemlig så tykt med snø i lufta at en ikke hadde en sjanse til å se over til andre siden. Livaja scoret sitt andre like etterpå og jeg måtte nok en gang klappe motvillig. DSCN0234

I pausen kommer jeg i snakk med disse eldre damene. De ler når jeg sier at jeg er fra Norge. Videre spør de om jeg heier på Atalanta, helt automatisk svarer jeg nei. Den meget lystige stemningen mellom oss var forvandlet til hat i noen sekunder. Hun stirrer på meg og spør meg om jeg dermed heier på Roma. Jeg skjønner at jeg har driti meg ut og svarer nei på det spørsmålet. I ren forsvarsmekanisme får jeg fram at jeg heier på fotball(les: Hva faen?). Denne samtalen foregikk på italiensk noe undertegnede ikke behersker(med mindre en promille på over 2). Jeg snur meg videre og kommer i snakk med noen australske fans(sjokktilstand vol. 4). De hadde dratt helt til Bergamo for å se James Troisi som var fra samme by som dem selv. Dessverre for dem var Troisi på benken under hele kampen.

God stemning i pausen

God stemning i pausen

Pauseunderholdningen i Bergamo besto av at en av banemennene skrev «ROMA MERDA» i snøen til vil jubel fra «oss»/Curva Nord. Andre omgang startet og det stoppet omtrent å snø. Torosidis avgjør rett foran nesa våres og det er skjellsord som kommer ut av «kompisene» mine i Curva Nord. Vi hiver oss på bølgen, men skrek positive norske ord med like mye engasjement. Jeg så at venninne mine på 70 var stolt av meg som viste så mye følelser «for» Atalanta.

Iskalde og fornøyde tok vi beina fatt ned til stasjonen for et tog tilbake Milano og derby. Den mest absurde fotballturen jeg noen gang har opplevd var over og jeg kommer mest sannsynlig aldri til å oppleve noe lignende igjen.

 

Torosidis med 3-2

Torosidis med 3-2