Kommentar: Veien videre

 

Via appia anticaPå søndager, når ikke Stadio Olimpico er badet i gulrødt, er en av romernes mest populære fritidsaktiviteter å spasere eller sykle på brosteinene i Via appia antica. Fra Circo Massimo snor ”veienes dronning” seg sørvestover forbi Caracallas imponerende termer og katakombene San Calisto og San Sebastiano. Egentlig forsatte Via appia antica helt til Brindisi, men andre veier har med tiden tatt over oppgavene til en av romerrikets og kristendommens viktigste transportårer.

Det som gjenstår av Via appia antica er fremdeles en fanebærer – en bandiera – for kontinuitet og tradisjon. De fleste av brosteinene er inntakt fra romernes tid, og legges ned av de samme romerske familiene i dag som for 2000 år siden. For disse steinene er det kun fottøyet og fremkomstmidlene som har forandret seg.

Til sommeren skal AS Roma velge ny trener for tredje sommeren på rad. Det gir grunnlag for noen refleksjoner. Tradisjon og kontinuitet blir to viktige ledestjerner for Walter Sabatini og Franco Baldini i denne jakten (om de nå blir sittende etter sesongevalueringen, et spørsmål jeg ikke skal ta for meg her).

Samtidig som Romas sportslige ledelse nok en gang må på trenerjakt velger en del av nøkkelpersonene bak ASRoma.no og Roma Club Norvegia å forlate roret. Vi blir værende på dekk som en del av mannskapet, men kartet og kompasset blir overlatt til nye krefter neste sesong. Vi ønsker at ASRoma.no og Roma Club Norvegia tradisjon tro forblir en primærkilde til informasjon, og i stadig økende grad et samlingspunkt for norske romanisti. Derfor blir vi veldig glade når folk som har fulgt oss lenge signaliserer at de er klare for å ta et steg opp i organisasjonene.

Siden Thomas di Benedetto kjøpte Roma våren 2011 har vi blitt servert ambisiøse prosjekt i form av Enriques Barceroma og et slags Zemanlandia, 15 år etter. Begge prosjektene har feilet. Begge var de tuftet på kreativitet og nytenking, sett med italienske øyne. Disse poengene er det vanskelig å være uenige om.

Det kan by på større problemer å bli enige om en kurs fremover. Troen på innovasjon står sterkt på Trigoria. Da amerikanerne tok over og Baldini og Sabatini ble hentet inn var de ikke bare med ønske om å utgjøre en geografisk motpol til klubbene i nord. En ønsket også å utfordre den konservative italienske klubbmentaliteten, en ideologi som har brakt heder og ære til støvellandet i den moderne fotballens drøyt 100 år gamle historie. Troen på samhold, ritiro disiplin og pragmatikk skulle dels utfordres og dels smeltes sammen med visjonær frihet og tillit til individet. Spillerne omfavnet det, naturlig nok. Administrasjonen og det sportslige støtteapparatet omfavnet det også. I ettertid er det grunn til å reise spørsmål ved flere aspekter ved dette regimet. Selv om jeg støtter grunnideen er det eksempelvis grunn til å reise spørsmål ved spillernes disiplin både på og utenfor banen, både individuelt og lagmessig.

Da Enriques tiki-taka feilet var det Zemans nostalgi forkledd som innovativt prosjekt som ble trukket opp av hatten. Jeg respekterer Zeman, og skal ikke helle salt i såret til dem som mente løsningen var den beste for Roma. Håpet om et nytt Zemanlandia var imidlertid blendet for en del avgjørende faktorer i dagens toppfotball. Et av dem hvordan Zemans overbevisning om eget system skulle få en allerede etablert spillergruppe til å slutte seg lojalt til saken over en lengre periode. En annen hvordan lovnader om resultater over tid skulle livnære det mest utålmodige folkeslaget i verden når det kommer til fotball; romerne.

Hva har historien lært oss? For det første kan vi slå fast at et prosjekt med lovnader om suksess over tid ikke har livets rett i Den evige stad. Et slikt prosjekt forutsetter at de umiddelbare resultatene er noenlunde proporsjonale med supporternes kortsiktige forventninger. Da jeg besøkte Trigoria i 2011 uttalte Salvatore Scaglia at de måtte forsøke å stenge alle meningene til fansen ute, og konsentrere seg om den nye retningen. Det har vist seg lettere sagt enn gjort.

For det andre vil valget av trenerpersonlighet, uavhengig av resultater, være svært viktig for romernes tålmodighet. Zemans forutsetninger i Roma var ikke noe bedre enn Luis Enriques. Utfallet ble likt. Spanjolen var likevel i realiteten ferdig allerede da vi røk ut av Europa League-kvalifiseringen, og i hvert fall da vi røk hjemme for Cagliari i sesongstarten. Tiltroen til Zeman er fortsatt stor blant en del romanisti. Laurent Blanc er et flott navn og en god trener, men han er ikke det vi hadde trengt nå. Han ville blitt spist levende til pranzo.

Da Aurelio Andreazzoli ble utpekt som Zemans etterfølger representerte valget en krysning av innovasjonen på Trigoria og mer konservative hensyn. Andreazzoli har vært en lojal støttespiller til det nytenkende Roma de seneste årene. På den annen side representerer han i større grad klar kommunikasjon, samhold og disiplin enn sine to forgjengere. Verdier som en finner igjen i den konservative italienske klubbmentaliteten.

Jeg mener valget av trener til sommeren må henge tettere sammen med valget av sportslig ideologisk kurs for klubben, enn taktisk tilnærming til motstandere. Med amerikanernes inntog har klubben blitt mer åpen. Roma har også blitt en virksomhet i ordets rette forstand, med en klar forretningsplan. En slik kontinuerlige utvikling er på sikt helt nødvendige for at Roma skal henge med i en galopperende fotballøkonomi. En står imidlertid i fare for å gjøre avstanden mellom romanisti i gaten og spillerne på gresset større. Når folket i gatene heller ikke identifiserer seg med det sportslige prosjektet begynner båndene for alvor å slites. Nok en gang ligger supporternes påvirkningskraft i dagen.

Roma bør velge tradisjon fremfor innovasjon denne sommeren. Det bør velges en trener som med et enkelt budskap er i stand til å innføre samhold, disiplin og klar kommunikasjon. En bør velge en trener som ligger nærmere den tradisjonelle italienske skole med et klart budskap. Om personen heter Aurelio Andreazzoli, Vincenzo Montella eller Stefano Pioli legger jeg ikke så mye prestisje i.

Ryktene vil ha det til at St. Peter møtte Jesus for første gang på Via appia antica. Om Sabatini og Baldini vil gjøre det samme dersom de velger å gå ned den tradisjonelle veien er uvisst. Personlig kommer jeg til å støtte klubben hva enn den gjør. Ukens høydepunkt forblir øyeblikket når La magica entrer banen. Jeg respekterer imidlertid at dette er anderledes for andre. Sesonger som de to foregående sliter naturlig på en del supporteres bånd til klubben, uten at jeg vil rubrisere disse som «medgangssupportere». Mitt håp er at prosjektet penses inn på et mer tradisjonelt og pragmatisk spor med et tydelig og realistisk budskap som supporterne innerst inne virkelig kan tro på.

Via appia antica 2

Undertegnede er både en del av redaksjonen bak ASRoma.no og styremedlem i Roma Club Norvegia. Meninger og synspunkter i denne artikkelen er imidlertid utelukkende forfatterens egne. Følg meg på @il_trequartista på Twitter.