Kamprapport: RCN til topps i Skandinavia-turneringen

Det var en tynn men kompakt tropp som møttes på Termini fredag ettermiddag. I strålende solskinn og med 40 i derbyfeber sto vi der med én misjon, én ambisjon, ett eneste formål vi skulle kjempe for: Roma Club Norvegia hadde utfordret våre svenske og danske brødre til kamp, og utfordringen ble akseptert. Nå gjaldt det bare å bevise at vi hadde det i beina såvel som i kjeften…

Første utfording kom før noen engang hadde rørt en ball: I kjent italiensk stil sto vi der med vantro øyne og ører og hørte på mens den vesle mannen på banekontoret fortalte at nei, her er vi i full gang med lokalderby, så det blir ingen bane på dere. Gjentatte spørsmål om hvorvidt det ikke er en rimelig grei indikasjon på at man har en avtale når reservasjonen finner sted tre uker i forveien og kontoret ringer oss for å bekrefte at avtalen er inngått falt på døve ører, og dermed sto vi der på bar bakke, bokstavelig talt. Til slutt fikk Erlend Drotninghaug (som fortjener all respekt og ære for å ikke la frustrasjonen få utløp i form av berserkgang langs hele Lungotevere) forhandlet seg fram til en nødløsning: Glem 11’er-banen, vi fikk to 5’er-baner til disposisjon, og etter en liten rendevouz med RCS og RCD kom vi til enighet om at vi fikk tilpasse oss som best vi kunne. Dermed var det duket for 5-a-side.

Første kamp mot svenskene ble sparket igang, og det ble fort klart at dette kom til å bli en jevn affære. Begge lag hadde store målsjanser, men sterkt forsvarsspill forhindret nettkjenning. Det bølget lenge fram og tilbake mot midtbanen, før en tellefeil i det norske forsvaret ga svenskene kampens første gratissjanse. Den utnyttet de til det fulle, og 1-0 til Söta Bror var et faktum. Norge kjempet innbitt for utligning, og Steffen Skjerping jager gang på gang det svenske forsvaret for full maskin, men våre naboer i øst holdt hele veien og tap i åpningskampen var et faktum. Tap er selvsagt aldri positivt, men der og da skjønte vi at nå var det ikke margin for flere feilsteg: vi måtte vinne våre neste kamper. Så enkelt var det faktisk.

Neste kamp ble nok et oppgjør mellom RCN og RCS, da begge delte sine respektive lag for å spille to kamper samtidig (selv om det ene norske laget ble henvist til benken da danskene var først til mølla for å møte svenskene). Furet Værbitt visste at her måtte det tas full pott, og det ga kjapt uttelling da Christian Hjorth lurte inn et mål i løpet av første spilleminutt. Vi hadde fått blod på tann, og fortsatte å storme i angrep. 1-0 ble til 2-0, og bitterheten etter forrige kamp ble til selvsikkerhet. Og så ble vi til det virkelige Roma.

Kanskje var det de røde hjemmedraktene, de fleste av dem fra årets sesong, og med Zemanlandia friskt i minne, kanskje var det de fortrengte minnene fra kampene mot Bologna og Udinese: faktum er uansett at vi i beste Roma-stil gir bort en 2-0 ledelse, og det totalt unødvendig. Plutselig står vi der med tre baklengs og ingen ordentlig forklaring på hva i helsike som egentlig har skjedd. Etter at svenskene er farlig nære på øke til 2-4 tar vi endelig grep og bestemmer oss for å legge Zemanlandia på hylla og konsentrere oss om å gjøre det vi hadde kommet for: å vinne. Etter et kollektivt nakkegrep er vi plutselig i siget igjen, og etter en kjapp scoring bestemmer Espen Trondsen seg for at nå får nok være nok og dundrer et prosjektil i minst 113km/t via stolpen og inn fra drøyt 16 000 meters hold. Og vi gir oss ikke med det. Laget spiller strålende angrepsfotball, og når sjansene endelig begynner å sitte økes det fort til både 4, 5 og til slutt 6-3. Angrepet skylder uten tvil Jørn Steen og Kim Eide en stor takk, da de to trønderske bautaene stenger sjappa fullstendig i sluttminuttene. Det er nå vi skjønner at vi har en sjanse til å ikke bare ta hjem denne turneringa: vi har en rimelig solid sjanse også.

Etter at danskene hadde sikret to seire mot svenskene står det klart: siste kamp mellom Norge og Danmark blir en direkte turneringsfinale. Vi biter tenna sammen, knyter skoa skikkelig en siste gang og strammer kjeven: det er nå vi må levere. Ora piú che mai.

Og vi leverer. To kjappe mål og brått kan vi kjenne lukten av seier. Selv yngstemann på banen, Kristian Stenmark, herjer med motstanderen. Karl-Petter Adolfsen og Jørgen Askheim jobber som noen rivjern, Håkon Stenmark bidrar med sårt tiltrengt rutine både på og av banen og kampen ser ut til å være under kontroll. Vi gjør det rett og slett meget, meget bra. Men danskene er ingen lettvektere og kjemper inn et mål, hvilket blir besvart av nok en norsk scoring. Så begynner angsten å sette inn. For etter en periode med intenst norsk press i et forsøk på å punktere kampen lurer Kamelåsene inn to mål, og alle romanistis verste mareritt er i ferd med å bli til realitet. Skal vi virkelig kaste bort all svetten og slitet på å kløne oss til tap her?

RCN-keeper Magnus Gilleshammer varter opp med en feberredning på et dansk skudd, og nå må vi for alvor få huet ut av et visst sted og skjerpe. Og joda, et flott angrep ender med at Er Bulgaro David Haugen igjen sender Norge i ledelsen, men så var det dette med hvor lenge Adam var i Paradis og alt det der. To minutter før slutt skjer nemlig det som ikke skal skje, klabb og babb i det norske feltet gir danskene en åpning og de setter utrolige 4-4. Mens nordmennene knapt kan tro sin egen situasjon jager danskene et vinnermål, men vi biter oss fast og holder unna. Med siste spark på ballen i ordinær tid måker RCN-kaptein Dane Lundberg, i en blanding av desperasjon og frustrasjon, ballen himmelhøyt over det ti meter høye gjerdet (hva skal jeg si? Den ballen bare skulle vekk), og dermed var det duket for… hva, egentlig? Straffekonk på håndballmål har aldri vært noen innertier, så vi kjører første målet vinner i god gammal løkka-stil. Nervene er i høyspenn mens spillet bølger frem og tilbake, og den umiskjennelige eimen av innbitt svette stiger opp i den romerske kveldshimmelen.

Og så skjer det: Norges toppscorer Alban Krasniqi plukker opp en løs ball, og på halv volley er han like kjølig som en dypfryst Vincenzo Montella på sitt aller beste. Ballen lager verdens vakreste lyd der den smeller i mål, og Erlend Drotninghaug, godt hjulpet av undertegnede, gjør sitt absolutt beste for å knuse matchvinneren med en kombinert, dausvett men 100% hjertefølt bjørneklem.

Roma Club Norvegia går seirende ut av Skandinavia-derbyet, og det mot dyktig motstand. Vi takker våre svenske og danske brødre for en uforglemmelig dag, og håper dagens begivenhet kan bli en fast tradisjon når skandinaver samles i Roma heretter.

Men dagens største takk retter jeg først og fremst til laget som representerte Roma Club Norvegia i dag, og som var akkurat gode nok, harde nok og gærne nok til å sende oss helt til topps. Håper dere tar feiringa helt ut i natt gutta; det fortjener dere.

 

– Dane Lundberg

 

Her er hele dagens RCN-tropp: Magnus Gilleshammer, Jørn Steen, Kim Eide, Håkon Stenmark, Espen Trondsen, Dane Lundberg, Christian Hjorth, Jørgen Askheim, David Haugen, Karl-Petter Adolfsen, Markus Rubach, Steffen Skjerping, Alban Krasniqi og Erlend Drotninghaug