Derfor bør Roma selge De Rossi

La meg gjøre en ting klinkende klart før jeg begir meg ut på denne potensielle selvmordsartikkelen: Jeg elsker Daniele De Rossi. Både mannen og fotballspilleren. Som Roma-supporter vil jeg aldri se De Rossi iført en annen drakt med et annet emblem enn det han har båret i hele sin karriere. Men det er nettopp slike sentimentalverdier man må tenke på å kvitte seg med skal AS Roma komme seg noen vei.

Svake sportslige prestasjoner

De Rossi er ikke i nærheten av å spille opp mot sitt makspotensiale i Roma og det er lenge siden han gjorde det sist. Jeg tror både han, klubben og, innerst inne, fansen har skjønt at han heller ikke kommer til å levere på det nivået han har inne så lenge han er kledd i rødt.

Skal vi gå på det rent fotballmessige er problemet at De Rossi prøver å overbevise både seg selv og andre om han kan være noe han ikke er. Han er ikke en ballsentral. De Rossi tar hele Roma’s byrde på sine skuldre når han skal styre spillet alene i det systemet Roma har operert med både under Luis Enrique og Zdenek Zeman, med én sentral midtbanegeneral.

Vi kan skylde litt på Luciano Spalletti som dyttet De Rossi ned der. Men ved siden av David Pizarro fikk De Rossi spille på sine styrker: Stor aksjonsradius, taklings- og duellstyrke og voldsom energi. Det er det vi egentlig forbinder med De Rossi. Han er en flott spiller, men ingen midtbaneelegant. Han er ingen David Pizarro eller Andrea Pirlo.

Dessverre virker det som Daniele selv har hatt enkelte problemer med å innse dette.

De Rossi har insistert på å være regista i Roma. Det vil jeg si er å konsekvent ikke spille på egne styrker. Dette fører oss over på et av hovedargumentene til de som for all del ikke vil selge: hans prestasjoner på landslaget.

Der spiller han indreløper. Det er der De Rossi skal spille, dersom det skulle være noen tvil om det. Kanskje vil man hevde at De Rossi havner der som følge av at en viss Andrea Pirlo har et ord med i laguttaket, men Cesare Prandelli har til og med foretrukket å bruke Riccardo Montolivo som regista fremfor å dytte Daniele ett hakk ned og Montolivo er ingen stor regista.

De Rossi har ikke stor nok variasjon i sitt offensive pasningsregister til å være regista, ei heller har han hodet til det. De Rossi er en spiller som gjør seg best når adrenalinet er en tånegl fra å renne over. Jeg vil heller se at det går over stokk og stein en gang i blant og at De Rossi rundjuler Stefano Mauri enn at han ligger der i den dype enden av midtsirkelen og sender av gårde en lang diagonalball som treffer en medspiller ved ca. annenhvert forsøk. Den jobben kunne Panagiotis Tachtsidis gjort for en langt billigere penge.

De Rossi er romer, blodet bruser av natur. Han er en kriger, ingen hovmester.

Det er ingen som vil hevde at å omskolere Alessandro Florenzi til regista er en spesielt god idé. Jeg mener, helt ærlig, at som indreløper er Daniele De Rossi Alessandro Florenzi på steroider. En boks-til-boks midtbanespiller med voldsom energi og gjennombruddskraft. Han er også et meget tungt skudd vi aldri får se noe til. Som indreløper har De Rossi potensiale til å levere opp mot ti mål på en sesong. Men ikke én av disse egenskapene får han utnyttet ved å på uforståelig vis klamre seg til registatittelen.

For kostbar

En annen faktor er lønn. Daniele De Rossi tjener mer penger enn Francesco Totti. Det har De Rossi, romer eller ei, lojal eller ei, ikke gjort seg fortjent til. Han tjener nesten ti ganger mer enn eksempelvis Michael Bradley, en spiller som har levert bedre både som intermedio og regista i sesongen som var. Roma kunne hatt nesten fem Erik Lamelaer på lønna til De Rossi! Fotballspilleren Daniele De Rossi i Roma er ikke verdt å sprenge lønnsbudsjettet for. Jeg hadde glatt takket nei til €15 millioner nå dersom De Rossi hadde tjent det han hadde sportslig fortjent. Det ville krevd et lønnskutt på over 60 % for å få han inn i lønnsregionen til for eksempel Miralem Pjanic. Lønna til De Rossi er uholdbar.

Så er det jo også slik i det virkelige liv at de vakreste ekteskap ofte ender i skilsmisse, til det beste for begge parter. Jeg er ikke tvil om at et klubbskifte er det beste for Daniele De Rossi sin del. Om han drar til et sted med mindre støy, til en klubb hvor han ikke er så følelsesmessig involvert, vil De Rossi være der han bør være. Som en av Europas beste midtbanespillere. Det nivået tror jeg ikke han er i stand til å nå ved å bli i Roma.

For klubben sin del er det en økonomisk gevinst, men også sportslig kan de komme styrket ut ved et salg. I en by hvor ingenting er A4, hvor det bestandig koker og hvor hengivenhet snur til motstand ved et baklengsmål er det AS Roma trenger kalde profesjonelle som kan distansere seg fra alt rundt. Som ikke mister fullstendig fatning når resten av byen gjør det. Som greier å sove mer enn én time natta før et derby. Det er derfor man bør kvitte seg med en spiller som Pablo Osvaldo for eksempel. En som er med å piske opp ting innenfra og skape kontrovers når det allerede stormer på utsiden. Også derfor bør ikke Roma hente en spiller som Nani. La sirkuset holde på utenfor, bevar roen inne på Trigoria.

 

Men jeg sitter her igjen foran en ny sesong og håper at De Rossi innser hva som skal til for at han skal levere for AS Roma. Men denne håpløse romantiske idéen om at han plutselig skal tre ut av registaskyggen og inn indreløperlyset har jeg innsett at er en for simpel løsning på De Rossi-problemet. Om noen betaler €15 millioner for en spiller som fyller 30 år senere denne måneden og samtidig letter betraktelig på lønnsposen til AS Roma så sier jeg selg. Selv om det ofte går tapt i Roma, så er fortsatt klubben større enn individet.