Jeg skal være dønn ærlig folkens: jeg har aldri likt Livorno. Aldri.

Helt siden jeg begynte å følge med på Serie A etter VM 2006 har jeg funnet noe sjarmerende i de aller fleste lag, det være seg 5€-billettene til Reggina, stripene til Sampdoria, eselgreia til Chievo eller de fire avkappede maurerhodene som pryder Cagliaris klubbsymbol. Selv i Bergamo, en by hvor Roma er så forhatt at de under årets preseason kjørte en tanks i Atalanta-fargene over en rødgul bil (true story), har jeg latt meg fascinere av den innbitte, ukuelige beleiringsmentaliteten som preger klubben og fansen. Dette til tross for at Cristiano Doni, mannen som liksom VAR hele Atalanta og det på en skamkul måte, egentlig viste seg å ikke være særlig kul i det hele tatt *host*kampfiksing*host*.

Men Livorno? Aldri. Jeg hadde aldri sansen for hobbykommunisten Cristiano Lucarelli, som så ut til å basere hele karrieren sin på å score 50% av målene sine hver gang han møtte Roma. Å stusse inn mål med ølmage er nemlig bare kult når Simone Perrotta gjør det. Bortsett fra Lucarelli er det fint lite å si om Livorno rent spillermessig, sånn rent bortsett fra at de var med på å forme skapningen som i dag går under navnet Giorgio Chiellini. I likhet med det jeg bare kan håpe var resten av fotballeuropa, bar jeg rundt på en rimelig stor klump i halsregionen når Piermario Morosini segnet om og aldri reiste seg igjen på gressteppet i Pescara for et par år siden, men det faktum at han var iført Livorno-drakt var langt på vei ubetydelig.

Det mest utslagsgivende for min del er vel supporternes noe ekstreme forkjærlighet for hammer og sigd, men dette er neppe tid og sted for ideologisk polemikk. Selv om det skal godt gjøres å skrive om Livorno uten å kommentere ironien i at supportere i et land hvor Brigate Rosse herja tulling i etterkrigstida, og likviderte en god del folk som ikke hadde gjort annet galt enn å ikke la seg omskolere, har bygd klubbkulturen sin rundt nevnte ideologi… nuvel.

Historikken før kampen var dyster lesning: Roma hadde ikke vunnet en serieåpning siden 2007, da Mexes og Aquilani sørget for tre poeng borte mot Palermo. Mot Livorno har tallene vært om mulig enda verre: de forrige fire møtene hadde endt i uavgjort, det siste av dem en skjebnesvanger 3-3 kamp hvor nevnte store, tunge, dvaske Lucarelli på en eller annen sinnssyk måte klarte å dunke inn et hattrick. Siden da har Livorno levd livet i Serie B, mens Roma… vet du, vi lar den ligge for nå. Sensommer og greier.

Roma mønstret følgende lag på Stadio Armando Picchi i kveld: De Sanctis i mål, Maicon og Balzaretti på hver sin kant og Benatia-Castan som midtlås. På midtbanen stilte Bradley, De Rossi og Pjanic, mens Totti orkestrerte et noe ukonvensjonelt angrep bestående av Florenzi og Borriello. For spesielt interesserte kan det nevnes at Paulinho spilte fra start for Livorno.

Det ble aldri den helt store førsteomgangen. Florenzi og Maicon sendte avgårde hvert sitt forsøk, mens Totti prøvde seg på en volley det luktet svidd av. Ettersom minuttene tikket avgårde og ganske nøyaktig ingenting skjedde fikk Er Capitano nok, og dunket avgårde et skudd fra nærmere 30 meter som bulket tverrliggeren og så spratt feil vei. Castan og Florenzi viste så at de ikke har kastet bort tiden på sommerens mange treningsøkter: en perfekt langpasning fra brasilianeren fant den romerske unggutten, som tvang fram en solid redning av Livorno-keeper Francesco Bardi.

I andre omgang kom Gervinho inn for en hardt arbeidende men lite effektiv Borriello, og en Florenzi med blod på tann dundret et skudd i stolpen fra spiss vinkel. Det hele virket så altfor kjent: Roma dominerte kampen, men fikk ikke ballen i mål. Veteranene blant oss ventet på at Paulinho skulle snappe opp en svak pasning og sende Livorno i ledelsen. Det gjorde muligens også Daniele De Rossi, som etter å ha fått ballen fra Totti på ca 20 meters hold tenkte at dette gidder vi ikke, og dundret ballen forbi en hjelpesløs Bardi. De påfølgende jubelscenene trenger jeg neppe å beskrive.

Ulvene luktet blod, og et tannløst Livorno var maktesløse. Castan sendte nok en langpasning i retning vår nye nummer 24 (Florenzi passer så evig mye bedre til å bære nummeret til Supermarco Delvecchio enn det Stekelenburg noensinne gjorde). Fra skrått hold og med en mann i ryggen limte han ballen i lengste hjørnet og punkterte dermed kampen. Ekstasen var det ingenting å si på, da han under feiringen presterte å smelle skulderen i et reklameskilt og pådra seg såpass med vondt at han måtte byttes ut. Inn kom Marquinho, som rakk å sende avgårde et skudd som etter alt å dømme lander på et jorde i sør-Trøndelag om et par ukers tid, før Maicon nesten stjal showet med en volley han la opp til selv med en lekker vipp. Dessverre for vår nye brasse-back fikk Bardi et par fingertupper på den, men liten rolle spilte det: Rudi Garcias Roma kunne knapt fått en bedre debut i Serie A, selv om toppnivået forhåpentligvis ikke er nådd ennå.

I kjølvannet av kampen kommer det årlige spørsmålet, det vi alle stiller oss i etterkant av sesongens første Roma-seier: Er dette den nye starten vi har ventet på siden Spalletti fant ut av 4-2-3-1 i bunn og grunn var en helt ok idé? For all del: Livorno er Livorno, verken mer eller mindre. Men Roma er Roma, og å ta tre poeng borte mot lag som Livorno har ikke akkurat vært noen garanti i hovedstaden de siste årene. Men nå… kanskje?

Vi kan bare leve i håpet.

Vi er tross alt Roma. Vi lever for å leve i håpet.