Dette skjer på ekte!

Jeg hadde mine tvil dagene før kampen mot Inter. Med god grunn. 5. mars 2006 var det nettopp Inter som satte en stopper for Romas seiersrekke, slik at det endte med 11. Det var under Spalletti, og det begynner å bli en stund siden. (Taddei ga Roma ledelsen, mens Materazzi utliget helt på tampen, så er det også på det rene).

Inter på San Siro betyr ikke alltid 3 poeng, men det er en god plass å legge listen. En annen ting som hjelper på listen, er å vinne fotballkamper. Når man gjør det på en slik måte vi er vitne til disse ukene i høst, er det nærmest utrolig. Å vinne samtlige kamper skjer kun i Playstation-verden, og jeg sliter med å avstemme virkeligheten.

I 1930/31 sesongen hadde man neppe Playstation (muligens Sega), men dette er sesongen Juventus for første gang vinner sju på rad, og gir seg ikke før man har Scudettoen. Den gamle damen gjentar bedriften hele tre ganger. Sist, som vi kanskje husker, i starten av 05/06 sesongen – med eller uten juks. I alle tilfeller endte rekken på 9, og første plass. Andre lag som har vunnet sju på rad er Milan (54/55 & 92/93) og Inter (66/67). Juventus har to andre sjuere på rad, henholdsvis i 76/77 og 85/86.

Med unntak av en viss væpnet, verdensomspennende konflikt, har dette skjedd med ca ti års mellomrom, og kun en gang. EN. Har det ikke endt med seriegull. Gjett hvem? Nettopp. Inter.

Nå er det fremdeles uendelig lenge igjen av sesongen, og rent personlig, har jeg en regel som tilsier at man ikke skal se på tabellen før det har gått ti kamper. Sjefen sjøl uttalte nylig at det er 93 poeng igjen å kjempe om, så da hjelper det lite å stå med sju seiere når smellen først kommer.

Men hvorfor skal den komme? Det er mange år siden laget har fungert som en så solid enhet. Gode spillere har kommet til, men tar man eksempelet med Toro, som kommer inn for en skadd Maicon, har det plutselig lite å si. Om man spiller med Florenzi eller Ljajic produserer man allikevel målsjanser og mål. Laget spiller rett og slett fotball av høy kvalitet. Og riktig innstilling.

I tillegg har man roen. Spillerne velger løsninger som virker dristige og uforutsigbare, som gjør at de funker. Høy arbeidsmoral vitner om definerte oppgaver, både offensivt og defensivt, noe som igjen støtter seg på roen (igjen). Da får man ikke panikk når motstanderen presser, slik antatt bedre lag gjorde bla. i går kveld etter de tok en rask ledelse i Torino. Man får ikke hetta av stangskuddet til Taider. Man lar hvilepulsen fortsette å slå rolig om Klose bommer der han vanligvis treffer.

Det er ikke uten grunn at ting blir klisjeer, men jeg er på mange måter ledet til å tro at flyt avler ro som igjen avler flaks, som igjen avler medgang!

Det fine her er at Rudi Garcia har tatt med seg en innstilling (jeg vet jeg gjentar meg selv)man sjelden ser i Hovedstaden, og ikke minst – noen utrolig viktige spillere – som alle er sultne. Det er ikke mange seriemestere i stallen, noe vi får håpe endrer seg om 31 kamper.

Det mest negative jeg kommer på i farten, er at det er hele 11 dager til I Lupi gir oss svaret på om listen ligger for høyt…