For å sette dette litt i perspektiv:

Ingen lag har, med unntak av et mildt sagt suspekt Juventus, åpnet sesongen med ni strake seire i Serie A. Udinese var før denne kampen ubeseiret på eget gress på 22 kamper. Roma manglet sine farligste offensive spillere i form av Totti og Gervinho. Det er Roma, europas mest nervøse klubb vi snakker om. Disse faktorene talte ikke akkurat til fordel for Roma når dagens oppgjør ble sparket igang.

Og det startet alt annet enn lovende. Etter tre minutter avsluttet nemlig Luis Muriel en giftig kontring med å dunke ballen forbi Morgan De Sanctis og i stolpen fra skrå vinkel, og Di Natale fulgte opp med et halvfarlig skudd noen minutter senere. Den første halvtimen utartet i en stillingskrig hvor markeringsbehovet til dommer Bergonzi (igjen) gjorde seg gjeldende: etter et billig gult kort mot Maicon blir Muriel måket ned av Benatia, og får et helt uforståelig gult kort. Kort tid etter bestemmer Bergonzi seg for å rette opp feilen på sin helt egen måte, nemlig ved å gi De Rossi gult for en klokkeren takling på nevnte Muriel.

Udinese tok nesten ledelsen ti minutter før pause, når Gabriel Silva chippet De Sanctis. Ballen dalte sakte men sikkert mot mål, men i en ren reprise av De Rossis inngripen mot Napoli kom Castan i hundre og helvete og brasset ballen unna. Det sier så uendelig mye om dette laget at man får se brasseredninger på strek i to kamper på rad, og det mot kvalifisert motstand. Det siste som skjedde før pause var at Pjanic tok et frispark fra nærmere 40 meter hvor undertegnede så vidt rakk å tenke «Du skyter vel ikke derfra, Miralem… ?», før skuddet smalt avgårde og nesten kappet hendene av stakkars Kelava. Corneren ble det ingenting av, og for sikkerhets skyld blåste Bergonzi av første omgang et halvt minutt for tidlig.

Etter pausen rakk Garcia så vidt å sende innpå Marquinho for en utslitt Florenzi før Maicon serverte årets minst rutinerte ettersleng og pådro seg sitt andre gule for dagen. Pjanic måtte vike for Torosidis, og følelsen av at nå gjaldt det å komme seg tilbake til hovedstaden med ett poeng bredte seg. I hvert fall hos de av oss som ikke var på banen. Der brant nemlig vinnerviljen som aldri før.

Det holdt dog på å gå riktig galt når Balzaretti i et anfall av gudene vet hva bestemte seg for at klareringen hans egentlig skulle bli et innlegg til Di Natale, men heldigvis rakk Castan å blokkere skuddet fra Udineses nummer 10. Et drøyt kvarter før slutt gikk Borriello av banen til fordel for Bradley, hvilket skulle signalisere at nå var det på tide å trappe ned det offensive og trygge inn 0-0. Så feil kan man ta.

For når Strootman kom rusende mot Udinese-feltet med Ljajic i full fart på venstre kant, og dagens skribent skrek at «SE VENSTRE DA FOR F…», da holdt Strootman hodet kalt og rullet ballen ut mot en fremadstormende Michael Bradley. Midtbanesliteren Bradley, som knapt har fått spilletid denne sesongen, kunne ikke fremstått mer som en superrutinert veteran da han iskaldt bredsidet ballen i mål og sendte de tilreisende supporterne til himmels. Det ble jublet hemningsløst på banen i Udine og på barer og terrasser i den italienske hovedstaden, og på en hybel i Bergen måtte en stakkars gardin bøte med livet. Roma hadde gjort det igjen.

Jeg trenger neppe å presisere hvilken prestasjon denne seiersrekken er. Etter hver seier har samtlige spillere svart med å kjølig påpeke at Roma ikke har vunnet noe enda, og at de må konsentrere seg om neste kamp. Det er et løfte de har holdt åtte ganger på rad nå.

Og mer kan det bli. I neste runde venter et stakkarslig Chievo, før solide men langt ifra uslåelige Torino står for tur. Deretter kommer oppgjøret mot tabelljumbo Sassuolo før vi møter Cagliari. 13 på rad blir mye å håpe på. Selve konseptet lukter utopisk luftslott lang vei.

Akkurat som ni seire av ni mulige og 23-1 i målforskjell.