Olimpico i januar

Hva er vel bedre enn å starte året med å fylle høykultur på kontoen – og ikke minst – starte et reisebrev med et retorisk spørsmål!?

Turen (som jeg fikk til jul av min kjære) startet torsdag morgen, en dag flybussen i Stavanger ikke hadde sett for seg å gå 05:05 likevel. Men nok om det. Poenget var at dersom man lærer «dem» opp ordentlig, kan man få presanger man har bruk for også.

Enden på turen denne torsdagen i januar, endte nede på Piazza Colonna, der man fikk beskjed om at billetter ikke var å få kjøpt før tidligst kl. 10:00 dagen etter. Men man gikk ikke tomhendt derfra, om enn noe skuffet. Øverst på ønskelisten stod nemlig årets Roma-drakt med nr. og trykk; ingen ringere enn #11 Taddei! Mest fordi det er hans siste sesong i klubben, og ikke minst fordi hans innstilling og holdning er noe man skal lete lenge etter i moderne fotball (jfr. Perrotta). Man endte opp med ønskesignering nr. 2 (etter Julio Baptista back in the day), nemlig Miralem Pjanic. Ikke noe dumt alternativ, det.

Ffw. Billetter var lett å få tak i. Har man legitimasjon med seg, og €30 (20% billigere for jenter, faktisk €24) for mye i lommen, kommer man seg inn på Curva Sud dersom man er tidlig ute. Hvis ikke, blir man tildelt et flott plastikksete i Distinti Sud, slik man kan ha øyenkontakt med sine kjære. I vårt tilfelle fikk vi billetter ganske langt nede. Såpass at du bør ha en plan om hvordan du skal oppføre deg om ett vådeskudd ender opp i din retning, slik at du kan bestemme deg for å se redd og teit du (ved å holde opp hendene foran ansiktet i vill panikk) eller om du velger å heade/brasse ballen tilbake på banen. Veldig fornøyd med det.

Så kommer man til den store dagen. Kampen startet kl. 18:00 oppe ved Olympiaparken. Formiddagen før41 dette ble bukt på omvisning (og belæring) i amfiteateret til Flavius og Forum. Så tok man fatt på det undertegnede mener er den mest hensiktsmessige måten å komme seg til kamp på. Først tar man metroen til Piazza del Popolo (Flamino). Her går det trikk til Piazza Mancini, og trikken lar seg kjenne igjen med ett stort gult 2-tall i pannen. Trikken stopper en seks-syv ganger, men på dager det er kamp, må man ikke glemme det urgamle ordtaket «when in Roma, do as the Romans». Du legger raskt merke til brødre i ball, eller fratelli Romanisti, som du slipper unna med å kalle dem. Da slipper man i det minste å telle trikkestopp, noe som kan være utfordrende om man har hatt en fuktig lunsj.

Billetter til trikken får man kjøpt hos ATAC sine skranker eller i automater ved hvert større torg med trikkestopp. Eller man kan kjøpe Roma-Pass til €34, slik at man kan ta ubegrenset med kollektivtransport i 3 dager, samt komme seg inn gratis ved to musé, noe som selvsagt ikke gjelder Vatikanet, da Jesus ser ut til å slite med økonomien.

I alle tilfeller bærer ferden videre over Ponte Duca D’Aosta sammen med massene, som helt tydelig gir blanke i all kryssende trafikk, og spaserer mer eller mindre i utakt i larmen fra lydhorn og gloser fra lite imponerte medtrafikanter. På broen møter man flere hinder; boder med mat, øl, lommekaffe, skjerf, drakter og billetter. I praksis kan man ankomme Foro Italico naken, sulten og uten billett. Man får det man trenger – og vel så det.

Eneste hinderet nå er vaktholdet, å så lenge man ikke har med seg Anders Frisk eller andre spisse gjenstander, samtidig som man husker legitimasjon (som stemmer overens med navnet på billetten), skulle heller ikke det være uoverkommelig.

For vår del var det bare undertegnede som måtte produsere legitimasjon, da det ser ut som om jenter slipper unna med alt her også. Så var det å bli sluset inn, som fe, helt til vi kom til ingresso 21, fant plassene våre, og var klare til kamp!

Curva Sud så, som vanlig, vakker ut, der hun badet i flagg og rødgule farger, akkompagnert av sanger som omhandler nydelige Roma, Juve-Merda og ikke minst kommunistene fra Livorno. I motsatt ende satt en fyr fra den liguriske havnebyen og viftet med et mørkerødt og hvitt flagg, sammen med en syv-åtte medsammensvorne. Man hørte følgelig lite fra denne gjengen. DSC_2437

Litt i samme spor var det med laget på banen. Livorno klarte aldri helt å følge med. Bom-bom-bom, og så var det en null, før man omtrent hadde satt seg. Og til tonedøvende jubel, og en tradisjonsrik eksplosjon fra de pyro-ansvarlige i svingen. 4 x DESTRO!! Og det var aldri snakk om fuori

gioco.

Med 85 minutter igjen, så dette ut som en vanskeligere oppgave enn Perotti hadde sett for seg.

Hver gang gjestene hadde ballen i første omgang, produserte de like lite som Rena Kartongfabrikk, og dette til massiv piping. Med unntak av da vår gamle venn Leandro Greco var involvert. Takk for sist!

Så skjer det som måtte skje. Kevin Strootman avslutter et angrep og setter inn 2-0. Nå er det virkelig kjørt, og etter et monumentalt trykk, var det bare et spørsmål om tid (Roma hadde 70/30 i ballinnehav). Og nok en gang runget målscorerens navn ut i kveldsmørket. 4 x STROOTMAN!!

Etter pause gjør gjestene sitt første bytte, uten at det ser ut til å hjelpe dem noe nevneverdig. Giallorossi fortsetter hvor de slapp i den første perioden, og trykker på. Nå skal kampen drepes. Det er for øvrig verdt å nevne at Adem Ljajic hadde et usedvanlig stort kontor denne lørdagen. Han jobbet og jobbet over en enorm radius, og, romantisk nok, fikk han til slutt lønn for strevet.

Før dette har Florenzi kommet inn for Gervinho, hvis var gjenstand for diskusjon i pausen. De fleste kjenner verdien hans i form av eksplosivitet og fart, men han blir litt for klønete i de avgjørende øyeblikkene, og er uvurderlig når han

spiller andre fri. For øvrig virket det som om alle på Olimpico visste at Garcie skulle benytte seg av samtlige bytter, noe som gikk i oppfyllelse.

Det andre byttet fant sted kun tre minutter etter Florenzi ankom matta, og nå var det Nainggolan som skulle få en varm velkomst. Også dette byttet var i aller høyeste grad forventet, og mine nærmeste naboer på terrassen var alle enige om at nyervervelsen var fornuftig, og at han kanskje var hakket kvassere enn vår hjemvendte amerikaner. Og presset fortsetter.

Så var det omsider duket for kveldens introduksjon. Ingen ringere enn legenden – symbolet på AS Roma – den evige kaptein Francesco Totti. Og hvilken mottagelse! Ti minutter fikk han, riktignok uten kapteinsbindet, for det beholdt Daniele De Rossi hele kampen. Og i løpet av de ti minuttene klarte kapteinen å klemme av gåre ett skudd, med venstra, som hadde fortjent en bedre skjebne.

Godt fornøyd med 3-0

Godt fornøyd med 3-0

Som jeg var inne på, skulle kampen ende 3-0, og da det gjensto lite sand i timeglasset, fikk altså Ljajic scoringen sin. Den

første siden september, noe som var gledelig, og noe svært få mislikte. 4 x LJAJIC!! Kampen ebbet ut, og det var tid for

Grazie Roma.

Nok en flott opplevelse i en nydelig by, og ikke minst, nok et magisk gjensyn med verdens deiligste fotballag!!

(alle var enige om at det var en fin tur)