«Totti har vel aldri scoret i England, har han vel… ?»

Jeg vil på forhånd advare om at denne kamprapporten blir noe mer personlig preget enn denne typen referat normalt sett skal være. For undertegnede var nemlig ikke tirsdagens oppgjør mot Manchester City en hvilken som helst CL-kamp. Det var nemlig under en kamp i nettopp Manchester, for snart 7 år siden, at jeg ble romanista. En forferdelig anledning på Old Trafford som stadig sitter fryktelig friskt i minne sørget på finurlig vis for det. På den tiden hadde jeg aldri så mye som vært i Italia engang, men hva det nå enn er som får folk hekta på Roma slo rot i meg den dagen, og har ikke gitt tegn på å slippe grepet siden.

Det er kun to igjen fra laget som fikk gjennomgå i 2007, og kun en av dem stilte til kamp i Manchester i dag. Spilleren som på mange måter er unntaket fra regelen om at ingen spiller er større enn klubben, og som før kamp måtte finne seg i en spydighet fra Citys Twitter-konto, som påpekte at han aldri har fått nettkjenning på engelsk jord. Hvor lurt det var å tirre ulven av Roma på den måten kan man jo spørre seg om i ettertid.

Det skal sies at City kanskje med rette var selvsikre. Med De Rossi, Astori, Castan og Strootman var det et alt annet enn stødig Roma som mønstret på Etihad, og når De Sanctis heller ikke ble klar og andrevalget Skorupski startet i mål, så det alt annet enn lyst ut. Iturbe viste seg heller ikke å være 100% klar, og startet på benken.

Det tok 3 minutter før alt så ut til å rakne. Maicon henger ikke med på et innlegg, og drar ned Agüero midt i Romas 16-meter. Argentineren sendte Skorupski feil vei fra krittmerket, og en del vonde, 7 år gamle minner steg brått opp fra de mørkeste krokene av underbevisstheten. Skulle det bli slakt av samme art som Roma lot CSKA Moskva gjennomgå på Olimpico for et par uker siden?

Men Roma nektet å la seg kue. Gjestene gikk rett i angrep, og kort tid etter at han lagde straffe gjorde Maicon nesten opp for seg når han banket avgårde et skudd som smalt i tverra over en sjanseløs Joe Hart. Roma fortsatte å lage trøbbel mot et City-lag som ikke så ut som de var komfortable med det tidvis høye tempoet italienerne utsatte dem for.

Det er mye overtro ute og går i fotball, men at Totti skulle score sitt første mål i England samme dag som City-Twitter’n tok opp temaet var nesten for perfekt. At han i samme slengen ble tidenes eldste målscorer i Champions League er jo heller ikke feil, og at han på toppen av det hele tok rekorden fra Ryan Giggs i nettopp Manchester er vel bevis så godt som noe på at fotballgudene har humor. Eventuelt at Totti kjenner timingens kunst bedre enn de fleste av oss.

City svarte med et angrep som nesten endte i straffe når et innlegg traff hånda til Manolas, men dommeren valgte å vinke spillet videre. I motsatt ende tråklet Gervinho seg inn i feltet og tvang frem en redning fra Hart på skrått hold. Første omgang endte på 45 blank.

Etter pausen fortsatte Roma å presse, og både Pjanic og Totti satte Hart på prøve med langskudd. I motsatt ende fikk Yanga-Mapou med nød og neppe blokkert en avslutning på kloss hold fra Fernandinho, og spillet fortsatte å bølge frem og tilbake. Skorupski måtte våkent ned og parere et langskudd fra Frank Lampard, mens Maicon sendte et innlegg inn foran mål som til slutt endte i en panisk klarering fra Zabaleta.

Mot slutten av kampen ble det tydelig at mangelen på rotasjon tæret på kreftene hos Roma, og City tok gradvis over. Maicon, Florenzi og Totti ble byttet ut til fordel for Torosidis, Holebas og Iturbe. Stevan Jovetic blåste et par horrible langskudd høyt over mål, og David Silva var både uheldig og under press fra Manolas når han styrte et innlegg fra Zabaleta like utenfor med venstrefoten.

Det var likevel det nærmeste City kom, og Roma kan konstatere at etter to kamper i Dødens Gruppe står laget med 4 poeng. Nå venter riktignok en livsviktig kamp mot Juventus på søandag, men enn så lenge tillater vi oss et STORT Grazie Roma for det som vil bli stående som en minneverdig tirsdag kveld!